Innlegg

Ta dette og del det

Bilde
Finn oss et rom, sa du.   Rommet var ingen kirke.  Det var overetasjen i din venns hus.  Skaff oss noe vin, sa du. Vi fant en vin, presset av lokale druer fra en hage utenfor byen.  Bak et brød, sa du.  Vi bakte brød av mel fra kornet noen hadde kjøpt hos en bonde i nærheten.  Du tok denne vinen og dette brødet i dine hender.  Du løftet disse gavene frem for vår Far.  Du ba takkebønnen. Da skjedde underet og fornyelsen.  Guds rike strømmet gjennom disse naturens gaver.  En ny pakt i ditt blod, sa du.  Din kropp gitt for oss, sa du.  Først senere forstod vi.  Etter din død og oppstandelse ante vi  rekkevidden av dine ord: Guds rike gjennom våre kropper.  Ta dette – og del det!  Ta dette – og del det!  Ta dette – og del det! Og vi var bare begynnelsen.  Guds nåde gjennom århundrer av trengsler og kriser, oppturer og fremgang,  nye skuffelser og motgang  - og det trassige håpet om «enda en gang»: Dette er Jesu blod. Druer fra gartnerens hage.  Dette er Jesu kropp.  Korn fra bondens åker. 

Å ha lov til å bruke utestemme inne

Bilde
  Å HA LOV TIL Å BRUKE UTESTEMME INNE Som menighetsleder er det fristende å skape et innendørsklima der høye stemmer og kritiske røster regnes som et problem.  Det er forskjell på utestemme og innestemme, får barn høre tidlig. Når vi setter på utestemmen innendørs, oppleves lydene så mye høyere. Det er vel fordi vegger og tak stanser støyen og slenger den tilbake. Før eller siden lærer vi derfor barna opp til å bruke innestemme. I møte med både barn og voksne kan vi bli så redde for utestemmer inne at helt nødvendige lyder blir borte. Noen barn lærer seg å snakke så lavt at ingen lenger hører dem. Mange fortsetter med det som voksne. Reaksjoner etter 25. juni Som menighetsleder er det fristende å skape et innendørsklima innad i menigheten der høye stemmer og kritiske røster regnes som et problem. I sommer har jeg reflektert mye over reaksjonene i avisspaltene og på sosiale medier etter terrorangrepet i Oslo 25. juni. Angrepet som særlig rammet det skeive miljøet og skapte frykt og utr

Uker der tiår skjer

Det har gått en drøy uke siden sist jeg leste inn en podkast. På denne uken har det skjedd som de færreste hadde sett komme, selv om advarslene var mange: Russland har invadert Ukraina.  De fleste av oss nektet å tro at en angrepskrig i våre nærområder skulle være mulig i 2022. Samtidig virker det som Russlands leder, Vladimir Putin har feiltolket hvor samlet og entydig Europas reaksjon ville være, både blant folk flest og hos politiske ledere.  NrKs utenrikssjef Sigurd Falkenberg Mikkelsen beskrev for noen dager siden Europa som en "søvngjenger som plutselig våkner". Det synes jeg er et talende uttrykk.  I en hverdag der det i stor grad har handlet om strøm og bensin og å takle de siste rester av koronaproblematikk i den rike del av verden, våknet vi plutselig opp til en meningsløs og skremmende krig i vårt eget nabolag.  Selv om vi har sterke bilder av både soldater og sivile i alle aldre på netthinnen, er det særlig to presidenter som personifiserer denne krigen for oss. D

Fredags-«spire»: Hans øye følger meg?

Bilde
Jeg er i Herrens hender, når dagen gryr mot vest, Hver morgen han meg sender, sitt ord med lys og trøst. Hva dagen vil meg bringe, av glede og av savn, Jeg kan på bønnens vinge, få kraft i Jesu navn Han står på kontoret sitt og blar i sangboken, faren min, en ettermiddag i juni, 1981, da blikket hans faller på akkurat denne sangen av Erling Tobiassen, med melodi av Stavanger-biskop Sigurd Lunde. Denne kvelden skulle nabolaget komme i Prestegarden på Stranda for å hilse på det nye prestefolket. Han lurer på om det vil passe seg å synge en salme til avslutning på kvelden. Vil "Jeg er i Herrens hender" være kjent for alle, tro? Da hører han et smell og hvining i bremser fra en bil rett utenfor. Han slenger fra seg sangboken og springer ut. Flere i nabolaget stimler til. Det ligger et barn under bilen. Pappa kjenner igjen den lilla anorakken som nå er full av hull flere steder. Jeg er sju år, men allerede en forfengelig herremann. Jeg hadde trukket på meg en pen sommer-anorakk, s

Å gå «all in» for Jesus

Jeg er redd ungdom for ofte møter en voksen tro med bremsene på og forbehold på alle kanter. En tro der Gud henvises til mørkeloftet i våre selvsentrerte livspalass.  Nå om dagen går det en debatt i kristne medier om det er lurt å samle tusenvis av ungdommer på Telenor Arena neste sommer til misjonkonferansen "The Send" under slagordet "all in". Hva forstås med "all in"? Arrangørene legger vekt på at det handler om å våge å si et helhjertet "ja" til å følge Jesus og bety en forskjell der man er, enten det er som skoleelev, fulltidsmisjonær eller i en ordinær jobb. Andre påpeker at et sånt slagord kan bli et problem hvis det ungdommene først og fremst oppfatter er alt de må gjøre hvis de skal satse på Jesus. Stipendiat i religionspsykologi, Espen Gilsvik ved MF uttaler i Vårt Land 25.10 at «oppfordring til en slik "maksimalistisk måte å være religiøs på" kan gi negative effekter for ungdommene senere i livet.» De senere år har vi hørt li

Det livssynsåpne samfunn og tragedien i Kongsberg

Mer enn noen gang trenger vi det åpne livssynssamfunnet som ikke bare henviser tro til privatsfæren, men anerkjenner at det er en viktig dimensjon i ethvert samfunn. Jeg skriver dette på en dag som er preget av store kontraster i nyhetsbildet. På den ene siden kommer det flere og flere detaljer om den grufulle hendelsen i Kongsberg onsdag kveld som kostet flere menneskeliv.  På den andre siden har Norge nå nettopp fått en ny regjering som ble presentert på Slottsplassen.  Under sin presentasjon av de nye regjeringsmedlemmene, nevnte statsminister Jonas Gahr Støre hendelsen i Kongsberg ved flere anledninger. En gang var under presentasjonen av helseministeren. Han sa at det vil bli satset stort på psykisk helse framover, og han antydet at det som skjedde onsdag kveld har med dette området å gjøre. Sannsynligvis har han rett. Han sa også at alt for mange som henvises til det psykiske helseapparatet, får avslag på grunn av manglende kapasitet.  Jeg er blant dem som mener psykisk helse må

Singel i heisen

Bilde
"Hvis det fellesskapet vi inviterer til ikke egentlig er rigget for flere, da hjelper det lite at vi ønsker alle velkommen." (Illustrasjonsfoto: Mike Palmowski/unsplash.com)  I sommer fikk jeg et par netter på hotell. En morgen stod jeg utenfor heisen, trykket på knappen, ventet, og da den åpnet seg, var den full av store og små. De smilte raust til meg og sa: "Bare kom inn, vi klarer en til". De gjorde ingenting galt. Tvert i mot, var de hyggelige og inkluderende. Det var bare det at selve heisen var ikke rigget for flere.  I 1 Korinterbrev, kapittel 7, skriver Paulus: "Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg." Vi vet at Paulus var det som på moderne norsk ofte kalles "singel".  Før sommeren ble jeg intervjuet av journalisten Birgit Opheim i avisa Dagen. Hun ringte meg og spurte om mine tanker i forbindelse med en serie de ønsket å lage nå i sommer om det å være singel i kirken. Det resulterte i mang