Gå til hovedinnhold

Innlegg

Fremhevet

Livet når diskolyset slukner

Det er ikke utenkelig at min ungdomsdepresjon ble forsterket av at den også rommet en troskrise. Og at dette for meg ble så alvorlig fordi jeg tenkte at det å miste Gud, også ville innebære å miste familien min. 
Nylig var jeg på kino og så den norske filmen Disco som har fått mye omtale i det siste. I filmen er lyset fra diskolampene en metafor for et miljø med sterkt fokus på å leve opp til forventninger. Men selv om hovedpersonen Mirjam er toppidrettsutøver i dansegrenen disco, er ikke dette en film om prestasjonspress i idrettsmiljøer. Filmen handler først og fremst om det trosmiljøet Mirjam beveger seg i som stedatter av en pastor i en karismatisk menighet. 
Lyst til å gå i forsvar Det var ekstremt ubehagelig å se filmen. Jeg fikk lyst til å gå i forsvar når jeg så ytre likhetstrekk med de kristne miljøer jeg selv har vært og er en del av. Vi er jo likevel ikke som de på filmen! Jeg kunne skrevet om at den skulle vært mer balansert og etterrettelig, særlig i beskrivelsen av det hi…

De nyeste innleggene

Gi mine øyne lys - i salg nå!

Bokutgivelse i første halvdel av oktober 2019:

Sant og usant om brannene i Amazonas

Naturparken Jalapao - på to minutter

Rios mest sjarmerende samba-bar?

Lys og salt i Morro do Borel

Kjærlighet skal gjøres, ikke først og fremst føles

Gud med hud, godhet og hvor Ånden er

Prinsessen, sjamanen og dialogen i kirken