Innlegg

Kirken må bygges nedenfra

Bilde
  (Bilde fra siste bispevisitas i ByMenigheten. Foto: Hans Lie) At akkurat den nye valglisten Frimodig kirke har programfestet at det skal bli lettere å opprette valgmenigheter, er ikke tilfeldig. Det handler om et bevisst kirkesyn: Fremtidens folkekirke skal ikke kontrolleres ovenfra. Da hindres den i å vokse og utvikles nedenfra. «Det heter valgmenighet fordi menigheten vår er spesielt opptatt av kirkevalget», sa jeg med alvorlig mine. Mitt lille publikum rundt bordet så på meg med forvirrede blikk i ett og et halvt sekund før de smilte skjevt til det dårlige ordspillet. For de visste litt om begrepet «valgmenighet» fra før. Det gjør de færreste jeg møter. Det er en godt bevart hemmelighet at det har eksistert en egen ordning for såkalte valgmenigheter i Den norske kirke helt siden 2006. Hittil er det bare ByMenigheten – Sandnes som har flyttet inn i ordningen. Menigheten der jeg har vært prest de siste ti årene, ble en forsøksmenighet for den nye ordningen i januar 2006. Men

Tidsklemmen

Han ga den hastig til dem  før han sprang på dør  Den hang der etter ham  i tomrommet som en slukket lyspære —- Hilsen Vidar, juli 2023 (som nå har pause fra sånne klemmer)

Hvor har han tenkt seg med all den kjærligheten?

Bilde
HVOR HAR HAN TENKT SEG MED ALL DEN KJÆRLIGHETEN? «Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: Vær ikke redd, datter Sion! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole. Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.» Joh. 12,14-16 I dag fulgte jeg rett etter Jesus inn i Jerusalem. Han red på et esel. Det er mye jeg ikke har fått til å stemme med Jesus. Og det er mye jeg enda ikke forstår. Jeg bare vet at han jeg har møtt er Veien, Sannheten og Livet. Du vet, jeg er ingen skriftlærd. Det er mange andre som har lest mye mer i de gamle skriftene enn meg. Jeg har alltid vært for utålmodig og urolig av meg til å sitte lenge av gangen og lese. Jesus kaller jo meg og broren min, Jakob, for Tordensønnene. Men såpass vet jeg: Det står i den gamle boka at Kongen, den store Messias skal ri inn i Jerusalem på et esel. I dag viste Jesus hele folket at det er han som er Me

De kontrære og kvasse stemmene

Bilde
  DE KONTRÆRE OG KVASSE STEMMENE Vi trenger at kristne ytrer seg i det offentlige rom uten å måtte gi avkall på sin forskjellighet og sin gudgitte utrustning. Det offentlige rom erstatter ikke den åpne relasjonsbaserte samtalen ansikt til ansikt, men kan gi viktige impulser til slike samtaler. Kan det gamle mønsteret av fem distinkte lederstemmer beskrevet i Efeserne 4,11 være et mulig speil for oss?  Jeg tenker disse tankene etter å ha lest et innlegg i Vårt Land 28/1, der Olga Elisabeth Slettahjell kritiserer avisens faste spaltist, Sofie Braut: «Når Braut får ordet, er det som hun tar oss, sine troende søsken i skole, putter oss i samme sekk og kjefter på oss.» Slettahjell er redd måten Braut kommuniserer på, stenger for det gode budskapet hun vil nå ut med. Det er ikke første gang jeg hører slike karakteristikker av skribenten Sofie Braut. Og dette innlegget jeg nå skriver har ikke først og fremst til hensikt å forsvare henne som sådan. Braut står godt opp for seg selv. Men jeg vil

Ta dette og del det

Bilde
Finn oss et rom, sa du.   Rommet var ingen kirke.  Det var overetasjen i din venns hus.  Skaff oss noe vin, sa du. Vi fant en vin, presset av lokale druer fra en hage utenfor byen.  Bak et brød, sa du.  Vi bakte brød av mel fra kornet noen hadde kjøpt hos en bonde i nærheten.  Du tok denne vinen og dette brødet i dine hender.  Du løftet disse gavene frem for vår Far.  Du ba takkebønnen. Da skjedde underet og fornyelsen.  Guds rike strømmet gjennom disse naturens gaver.  En ny pakt i ditt blod, sa du.  Din kropp gitt for oss, sa du.  Først senere forstod vi.  Etter din død og oppstandelse ante vi  rekkevidden av dine ord: Guds rike gjennom våre kropper.  Ta dette – og del det!  Ta dette – og del det!  Ta dette – og del det! Og vi var bare begynnelsen.  Guds nåde gjennom århundrer av trengsler og kriser, oppturer og fremgang,  nye skuffelser og motgang  - og det trassige håpet om «enda en gang»: Dette er Jesu blod. Druer fra gartnerens hage.  Dette er Jesu kropp.  Korn fra bondens åker. 

Å ha lov til å bruke utestemme inne

Bilde
  Å HA LOV TIL Å BRUKE UTESTEMME INNE Som menighetsleder er det fristende å skape et innendørsklima der høye stemmer og kritiske røster regnes som et problem.  Det er forskjell på utestemme og innestemme, får barn høre tidlig. Når vi setter på utestemmen innendørs, oppleves lydene så mye høyere. Det er vel fordi vegger og tak stanser støyen og slenger den tilbake. Før eller siden lærer vi derfor barna opp til å bruke innestemme. I møte med både barn og voksne kan vi bli så redde for utestemmer inne at helt nødvendige lyder blir borte. Noen barn lærer seg å snakke så lavt at ingen lenger hører dem. Mange fortsetter med det som voksne. Reaksjoner etter 25. juni Som menighetsleder er det fristende å skape et innendørsklima innad i menigheten der høye stemmer og kritiske røster regnes som et problem. I sommer har jeg reflektert mye over reaksjonene i avisspaltene og på sosiale medier etter terrorangrepet i Oslo 25. juni. Angrepet som særlig rammet det skeive miljøet og skapte frykt og utr

Uker der tiår skjer

Det har gått en drøy uke siden sist jeg leste inn en podkast. På denne uken har det skjedd som de færreste hadde sett komme, selv om advarslene var mange: Russland har invadert Ukraina.  De fleste av oss nektet å tro at en angrepskrig i våre nærområder skulle være mulig i 2022. Samtidig virker det som Russlands leder, Vladimir Putin har feiltolket hvor samlet og entydig Europas reaksjon ville være, både blant folk flest og hos politiske ledere.  NrKs utenrikssjef Sigurd Falkenberg Mikkelsen beskrev for noen dager siden Europa som en "søvngjenger som plutselig våkner". Det synes jeg er et talende uttrykk.  I en hverdag der det i stor grad har handlet om strøm og bensin og å takle de siste rester av koronaproblematikk i den rike del av verden, våknet vi plutselig opp til en meningsløs og skremmende krig i vårt eget nabolag.  Selv om vi har sterke bilder av både soldater og sivile i alle aldre på netthinnen, er det særlig to presidenter som personifiserer denne krigen for oss. D