Palmenes preken

Kan palmer holde prekener?
De døde greiners minnekrans (Foto: VMB)

I alle fall har jeg blitt inspirert av å sitte  daglig under en palmelund i sommer, på ferie ved Solkysten i Spania.
Naturens mangfoldige vekster kan ofte minne oss om viktige sannheter. La meg først beskrive palmene for deg slik jeg så dem:

Palmene jeg betraktet hadde en struktur som viste de ulike stadiene i en naturlig vekstprosess.  Ingen overivrig gartner hadde rukket å skjule noen av stadiene. 

Etterhvert som nye skudd hadde vokst ut og blitt til friske nye greiner, hadde de eldre greinene morknet og blitt gråe. De yngste av de døde hang fortsatt der, høyt oppe på treet, rett under de friske, men før eller siden måtte de slippe taket og falle til bakken. De ble likevel ikke helt borte. Stumpene av de visne greinene dannet en (i mine øyne) vakker grå krans rundt stammen. 

Denne "de døde greiners minnekrans" slynget seg nesten helt ned til et par meter over bakken, til det punktet på stammen der de første greinene i sin tid må ha sett dagens lys.

I sin majestetiske taushet stod palmene der og fortalte historier, små bruddstykker av prekener: 

Døden er synlig til stede midt i livet. Selv om vi kanskje forsøker å fortrenge den. Dødsprosessen er en forutsetning for nytt liv og ny vekst. Vår tro inneholder både langfredag og påskedag. Jesu kors og Jesu oppstandelse. Og i lys av det, vår egen død og vårt nye liv. De er knyttet sammen. 

Oppstandelsen gir ingen mening uten korset. Og korset har ingen kraft og rommer ikke noe håp, uten vissheten om det nye livet som vinner fram, der "ved enden av stammen". Vi kan være fristet til å "frisere" bort sporene etter døden, slik også mange gartnere fjerner sporene helt etter de gamle døde greinene på palmen. Men skal tro om ikke palmen står sterkere i vær og vind når restene av de døde greinene får lov til å flette seg rundt stammen, og bli til en minnekrans over det og dem som har gått foran?

Palmen er et symbol på mennesket som enkeltindivid i sin vekst og utfoldelse. Kanskje er det slik at den vi er i dag, det ved oss som er levende og friskt, i stor grad har fått lov til å vokse ut av erfaringer og gjerninger som vi i dag regner som døde og tilbakelagte? Og de skal ofte få være akkurat det. Men vi kan også velge å vedstå oss dem som nødvendige forutsetninger for den vi framstår som i dag. 

I stedenfor å fjerne alle synlige merker etter dem, slik samfunnet rundt oss ofte forakter det som er sykt, svakelig og uten produksjonsevne, kan vi fortelle vår historie slik den er.

Palmen er også et symbol på det menneskelige fellesskapet generelt og de helliges samfunn spesielt. Også som fellesskap kan vi lett dyrke det aktuelle, det siste nye, det som virker for å ha livskraft og livsutfoldelse i seg. 

Når vi ser en palme, er det den grønne og frodige toppen øynene våre hviler på først. Det som er nedenfor vekker ikke den samme interessen. Men dermed glemmer vi at palmens vakre greiner i toppen så å si står "på skuldrene" til dem som en gang selv har vært øverst, vakrest og mest aktuelle. 

Den høyden palmen framstår med i dag, ville ikke vært mulig uten de døde greinene som nå omkranser stammen og minner oss om det som har vært.

Den ene palmen ga meg en liten bit av sin minnekrans, et spor etter to av de første, eldste greinene. "Ta den med deg", sa palmen. "Du ser at den har form som en V. Det står for Victory, - Seier", sa palmen, og bukket lett.

«Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene. Og de ropte med høy røst: Seieren kommer fra vår Gud, han som sitter på tronen, og fra Lammet.»
Johannes' åpenbaring 7:9-10 N11BM

Kommentarer

Populære innlegg