Spires plass

Jeg fant dette skiltet til salgs på en bokhandel i Sandnes: "I haven". Til å henge på utgangsdøra for å fortelle at hvis noen vil finne meg akkurat nå, så må de lete i hagen.  Nå har vi ikke så stor hage verken hjemme eller på hytta at det skulle være vanskelig å skjønne hvor jeg er. Men i mine foreldres hage der jeg er nå, er det godt mulig å gjemme seg mellom de høye rhododendron-buskene. Hagen er et uttrykk for skjønnhet, fullkommenhet, skaperkraft og fornyelse. Fornyelsen som planter og blomster bringer. Fornyelsen på sjel og sinn som det gir å være i nærkontakt med det skapte. Og Skaperen. "Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen." (1 Mos 3,8).  I all sin poetiske skjønnhet er dette ett av de fineste bibelversene jeg vet om. Det beskriver det åpne og intime fellesskapet som var mellom Eva, Adam og Gud mens de bodde i hagen.  Antagelig pleide de å møtes der hver dag i den svale kveldsbrisen, etter en

(Foto: Haure Aran ) "Så lenge det er liv, er det håp", sier vi.  Sist hørte jeg det fra Stephen Hawking, eller rettere sagt, Eddie Redmayne som spilte ham i den sterke filmen om hans liv. Og om livet slik det ble for kona Jane.  En film om kjærlighet og ukuelig livskraft. Han som ble spådd to år igjen å leve da han fikk diagnosen ALS som 21-åring. Nå er han godt over sytti, og i fullt arbeid som en av verdens fremste vitenskapsmenn.  En av de sterkeste scenene var da Jane ble oppfordret til å godkjenne stenging av respiratoren som holdt Hawking i live etter en dramatisk lungebetennelse. Han ville ikke kunne snakke etterpå, sa legen. "Ikke tal om", sa Jane. Så lenge det er liv, er det håp.  For meg handlet filmen mye om menneskeverd. Jeg så den samtidig med at jeg leser Geir Lippestads bok, "Det vi kan stå for". Der forteller han blant annet gripende om datteren Rebekkas livskamp, alt hun lærte ham om alle menneskers ukrenkelige livsverd, og hvord

Foto: Haure Aran Hvor viktig er det å være i flyt? Hvor verdifullt er det å falle inn i en god livsrytme? En gang var det en som sa til meg at jeg skulle få oppleve å leve som "fisken i vannet". Hun mente dette var et budskap fra Gud. Jeg skjønte at hun snakket om livet mitt, og særlig livet som kristen. I årene som har gått har jeg  fundert en del på hva dette betyr. Jeg har hatt stunder da jeg trodde jeg skulle bukke under. I andre øyeblikk har jeg fått en anelse om hvordan det er å være en fisk i vannet.  Det vanskelige punktet er tilliten til at Gud bærer, at jeg klarer meg i "vannet" uten større anstrengelser enn kroppen min kan tåle. Det gjelder som ektefelle, far og venn, i arbeidet som prest, ja, på de fleste arenaer i livet. Jeg har innsett at bildet om fisken i vannet for meg må handle om å være i flyt og å finne den gode rytmen.  Som når jeg ligger i vannkanten og forsøker å flyte på ryggen, uten å bevege verken hender eller føtter. D

Velsign si vel tal vel om tal vel til godsnakk om godsnakk med gjengjeld ikke velsign heller. Velgjør gjør vel gjør godt gjør godt for gjør godt igjen Si det da, vel! Gjør det da, vel! Skal jeg?  Jeg gjør det : - Javel? (1 Peter 3,8-13)

Dagens ord i bibelleseplanen fra Jesaja 55,10-11 har jeg hørt mange ganger, men dette med snøen har først gitt mening for meg ganske nylig:  "For lik regn og snø faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire og gro, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise,  slik er mitt ord som går ut av min munn:  Det vender  ikke tomt tilbake til meg,  men gjør det jeg vil  og fullfører det jeg sender det til." En venn gjorde meg oppmerksom på at snøen her er et bilde på langsiktighet og ventetid. J orda kan ikke gjøre seg nytte av snøen før våren kommer og temperaturen stiger i lufta. Noe av den  snøen som da smelter, trekker ned i jorda. Omsider får den lov til å gjøre sin  virkning. Den vanner, gjør den fruktbar og får jorda til å spire, i samarbeid med alle  de andre faktorene som utgjør vekstprosessene.   " Slik er mitt ord som går ut av min munn:  Det vender

Låner ord til denne "spiren" fra skogens dikter, Hans Børli. (Håpets blåklokke på bildet vokser rett opp av bergknausen nedenfor Spires plass).    HVILER I EN STOR MILDHET Ved kveld - når stjernene går vestover og jorda overgir seg stille til sommerhimmelens fred, da kjenner du som en iling i selve ryggmargen at alt liv blir lukket inne i ei varm vennlig hulhand og løftet varsomt opp. Hele verden hviler i en stor mildhet trass i alt - Hviler i en stor mildhet med alle sine sinnssykehus, panservogner, barnemordere, kriger… En stor mildhet som engang skal skape Mennesket.  Og da - ved en ny tidsregnings begynnelse - vil ondskapens svarte brakkland bli omdannet til åkrer som duver for vinden. Det er derfor  livet holder ut på planeten Jorden.  Det er derfor blåklokkene er like blå hver sommer i graset. Og fuglene like gylne når de flyter på vinden høgt over hvetelandet i solnedgangen. Hans Børli

Kjære Paulus Siden du har vært en så flittig brevskriver, tenkte jeg at jeg også kunne skrive et lite brev tilbake til deg. Du ser, jeg har lest i det første brevet ditt til korinterne igjen.  Så vidt jeg har skjønt var Korintermenigheten en brokete forsamling med temmelig forskjellige mennesker samlet på et sted. Så da kunne kanskje jeg også vært en av dem.  Jeg forsøker altså å late som om du skriver til meg. Men jeg må tilstå at jeg av forskjellige grunner sliter litt med å inkludere meg selv i det store «vi» du snakker om i det avsnittet i brevet ditt jeg har lest i dag: «Ingen annen enn Guds Ånd vet hva som bor i Gud», sier du (kapittel 2, vers 11), og jeg kan følge deg så langt, men så sier du: (v.12-13) « Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss.   Om dette taler vi med ord som Ånden har lært oss, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss. Det åndelige tolker vi med ord som hører Ånden til».