Det du gir mat vil vokse




Johannes Kleppe er en god venn og medvandrer som det siste året har velsignet mitt liv og min tjeneste. Med sitt kontor/verksted for BibelTypografi.no i naborommene våre i Lundegeilen 18, kan jeg glede meg over hans bilder til daglig. Nå har han også laget et sterkt bilde over mitt livsvers. Det kommer snart på veggen inne hos meg. Her er bildet, sammen med en ny-publisering av et av mine første blogg-innlegg, "Det du gir mat vil vokse", fra i fjor sommer. Vil du høre mer om hva Gud har gjort med Johannes gjennom BibelTypografi, kan du lytte til denne samtalen mellom oss

Du har kanskje hørt vandrehistorien om en Cherokee-indianergutt som fortalte sin bestefar at han hver natt drømte om hvite og svarte ulver i slåsskamp. Han spør sin bestefar: "Hvem tror du kommer til å vinne?" Bestefaren svarer: "Dem du gir mat til". 

Jeg tenker på en annen samtale. Den mellom Jesus og Peter i Joh 21, og de seks ordene: "Elsker du meg? Fø mine lam!"

Slutt med å fø hans ulver. Fø mine lam. For dem du gir mat og livsrom, vil vokse og vinne. 

Jeg finner at disse ordene rommer mye av det som er en livsvisjon for meg, og en metafor som motiverer:
Elsk Jesus. Fø hans lam. 
Jeg begynner bakfra:

Fø mine lam!
Tre små ord som jeg har hørt og lest så mange ganger. Hva betyr de? 

"Lam" 
Tankene går til Jesus selv. Lammet som ble slaktet. Når også hans etterfølgere beskrives som lam, så uttrykker det en rekke ting: Noe lite og avhengig. Uten makt, forsvarsløst og sårbart. Skal fortsatt vokse og utvikle seg. Er en planteeter, ikke ment å være noe rovdyr. Men kan selv lett bli et bytte for rovdyr som ulv eller løve. Trenger beskyttelse. 

"Mine" 
Som gjeter er det ikke jeg som eier lammene. De har en herre. De har en eier. De tilhører ikke meg. De tilhører Ham. Slik jeg også tilhører ham. Slik jeg også er ett av hans lam. 

Disse sårbare lammene. De er så hengivne og tillitsfulle. Så lett å misbruke og kue. Å ha makt over andres liv kan få fram det verste i oss mennesker. Men jeg er ikke herre, jeg er gjeter. Og hvem er han? Han er selv det Lammet som ble slaktet. Han ga avkall på makten. Det eneste han byr på er oppofrende kjærlighet som vi kan ta i mot eller gå bort fra i fullkommen frihet. 

Her er mønsteret for all etterfølgelse. Han ber Peter om å fø hans lam, de som kommer til Jesus og blir hos ham i fullkommen frihet. En enorm tillitserklæring som bare blir den til del som selv elsker lammenes herre. 

"Fø" 
Det jeg gir mat, vokser. Gir jeg ulvene mat eller lammene? Hva velger jeg å bruke min tid, min kraft og min energi på? Før jeg på ulver eller før jeg på lam? Før jeg på det gode, det rene, det som symboliserer håp og framtid? Eller før jeg på rovdyrene, de som representerer makt, uro, kontroll, konflikt, ufrihet, brutalitet. Hva er det i meg og rundt meg som får lov til å vokse seg større?

Å , vil i bibelsk sammenheng ikke være å komme med kraftfor som lammene får servert rett inn i en bås. Det ligner mer på sætra om sommeren. Å bringe lammene til omgivelser der de selv kan beite, der det finnes gress og vann. Sagt med andre ord: Omgivelser der det gis livsrom for vekst og utvikling. Samtidig som lammene selv tar til seg næring, må de beskyttes for ytre farer. Det er gjeterens oppgave å forutse slike farer, være i forkant, og holde rovdyr på trygg avstand. 

Å fø kan også sammenlignes med å utruste. I menighetsutvikling snakkes det ofte om utrustende lederskap. Det er nærliggende å bruke ord som lærer. For tiden gjennomfører jeg en coaching-utdanning. Med god grunn er jeg fortsatt skeptisk til begrepet "coach". Men egentlig ligger coach-rollen nærmere det vi snakker om her enn lærer-rollen. 

Gjeteren har bare ansvar for å bringe lammene til beitestedene. Coachen har til oppgave å etablere tydelige rammer, skape en atmosfære med vekstmuligheter. Kanskje går det også an å si at ved å etablere tydelige rammer, reduseres faren for fiendtlige angrep.  

En coach eller en leder med coachende væremåte gjør i beste fall dette: Hun bringer mennesker til plasser hvor beite- og vekstmulighetene finnes, hvor de selv finner maten. Og hun sørger for trygge rammer. 

Jeg finner at min livsvisjon kan trekkes ut av disse ordene fra Jesus: Elsk meg, Vidar! Fø mine lam. Gi mine lam livsrom til å vokse i frihet. Slutt med å fø hans ulver! (For det hender tidt og ofte at du bruker dine krefter på det.) Fø mine lam! 

Jeg finner personlig at jeg må gi ordene "gjør disipler" fra Matteus 28 en liten pause. De vekker ikke lenger motivasjon og glede hos meg. Det er noe med disippelbegrepet. Det er så nært beslektet med disiplin at jeg i alt for stor grad tenker pisk og spanskrør. 

Men etter beste evne vil jeg gjerne gå med mennesker på en vandring i åpent landskap, av og til ukjent og nytt, av og til skremmende, og periodevis truet av farer, på jakt etter de plassene hvor vi kan vokse i frihet. Det er antagelig det samme. Men de ordene føles riktigere for meg der jeg er i livet nå. 

Elsk meg. Fø mine lam. Hvorfor henger disse to aspektene ved Jesu etterfølgelse så tett sammen? Det ene kan ikke skje uten det andre. Å fø hans lam uten å ha en kjærlighetsrelasjon til lammenes herre, Lammet som ble slaktet, er tydeligvis umulig. Å elske lammenes herre uten å bry seg om hvor hans lam, meg inkludert, finner livsrom, er også en selvmotsigelse. Dette er to sider av samme sak:


 

Kommentarer

Populære innlegg