Snøens langsomme virkning
"For lik regn og snø faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire og gro, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise,
slik er mitt ord som går ut av min munn:
Det vender ikke tomt tilbake til meg,
men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til."
En venn gjorde meg oppmerksom på at snøen her er et bilde på langsiktighet og ventetid. Jorda kan ikke gjøre seg nytte av snøen før våren kommer og temperaturen stiger i lufta. Noe av den
snøen som da smelter, trekker ned i jorda. Omsider får den lov til å gjøre sin
virkning. Den vanner, gjør den fruktbar og får jorda til å spire, i samarbeid med alle
de andre faktorene som utgjør vekstprosessene.
"Slik er mitt ord som går ut av min munn:
Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører deg jeg sender
det til."
De som har fulgt meg nært eller på avstand gjennom denne vinteren, vil vite at jeg har hatt en sykdomsperiode. Tungsinn, nedstemthet, moderat depresjon, som etterhvert tok all energi. Det eneste som fikk lov til å blomstre en stund var selvopptattheten.
Hvis jeg er et jordsmonn, da prellet det aller meste av. Jorda var steinhard. Også bibelordene, formidlet gjennom egen lesning, lytting til taler eller i møte med omsorgsfulle venner. De prellet av og fant ikke veien inn.
Gjenkjennelig for så mange, for det var ikke noe spesielt uvanlig med min situasjon. Det blir bare litt ekstra krevende når forkynnelse og formidling er din viktigste jobb.
Min venn fikk lov til å minne meg på et viktig perspektiv, nå som livet ser ganske annerledes ut.
Det er nemlig ikke nødvendigvis slik at Guds ord preller av og forsvinner.
Jesaja sier at noe av dette ordet faller som snø i kulda. Det legger seg som et lag på toppen. Det er tilsynelatende ingenting som vokser der nede.
Men jeg kan vitne om at alle de gode og sanne ordene og handlingene som jeg er
blitt møtt med, har gjort sin langsomme virkning. Som snø som faller fra himmelen. Litt før påske begynte snøen å smelte.
Jeg finner liten mening i disse vintermånedene i mitt liv. De kom særdeles ubeleilig både for meg selv og andre. Ikke minst for andre i stab og lederskap som måtte trå til
og gjøre langt mer enn noen egentlig bør forvente.
Jeg forteller ikke om en fantastisk ”retreat-periode” som har gjort meg til et bedre menneske og en bedre prest. Jeg er nok mer realistisk enn som så. Men likevel kan jeg melde om at det er sant: Det pågår et langsomt, lavmælt tålmodighetsarbeid med å vanne og så.
Og dere er mange som er med på det prosjektet.
Mange av dere kan oppleve i møte med en del mennesker, at de gode og sanne
ordene preller av. De ser ikke ut til å ha noen virkning.
Guds ord, formidlet enten gjennom ord eller gjennom godhetshandlinger. To sider av samme sak. Men nytter det? Ja, ikke gi opp! Det nytter!
Men, sier du kanskje. Tenker du ikke for smått om Gud? Er ikke Hans kjærlighet sterkere enn døden? Hvorfor bryter den da ikke straks i gjennom og forandrer folk og samfunn?
Bibelen snakker ikke om det på den måten. Jesus bruker også de langsomme vekstbildene når han beskriver Guds rike: Det er som et lite sennepsfrø. Så lite og ubetydelig når det ligger og venter i jorda.
Men det har iboende kraft i seg til å vokse og bli til et sennepstre som himmelens fugler bygger sitt rede i.
Kanskje blir dette bare fine ord for deg nå. Helt i orden. Det er fortsatt like sant og virkelig! Det avhenger ikke av dine følelser og ditt mottaksapparat.
Jeg ber om at det skal få legge seg som snø på overflaten og trenge inn i rette tid. I Guds time. Og bære frukt. Tomt vender det i alle fall ikke tilbake.
Kommentarer
Legg inn en kommentar