Spires plass

Rett utforbi kanten Øverst i skråninga ned mot vannet, står du.  Rogna vår  Alltid i blikkfanget fra trammen  Vindskeiv etter rakrygget å ha møtt stormkastene De kaller deg et pionertre Rasktvoksende Først ute med å gjøre åpent terreng til skog Ganske alene i vinden var du nok den første tida Dine årstider Vi elsker dem alle En tidlig vårdag slår dine grønne blader ut  De varsler sommer  Så kler du deg i hvite blomster  Drar oss med i den sødmefylte unge sommerlykken En moden midtsommerdag overvelder du oss med dine røde, ildfulle frukter  som mørkner og får tydeligere konturer når høsten herjer Så intens du er Så sterkt du lever nå Snart går du inn i den lange vinteren Da er du naken, sårbar, grå, tålmodig og standhaftig Takk, kjære pionertre for ditt mot til å stå til å leve  Og til å være  vårt blikkfang gjennom dine skiftende tider

Et sted under vår jordskorpe  flyter magmaen.    Uante indre krefter i bevegelse Oppover, utover.  Magmaen kommer sjelden til overflaten her hos oss.  Det er langt mellom vulkanene i min verden.  Og når slo vi sist ut på Richters skala? Med så tykke jordlag fristes vi til å tro at den usynlige magmaen ikke finnes i oss.  For vi tror da ikke på det vi ikke kan se. Gjør vi?  En gang spurte fariseerne Jesus når Guds rike skulle komme. Han svarte: "Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene.  Ingen vil kunne si: 'Se her er det' eller: 'Der er det'.  For Guds rike er midt i blant dere ".   

"Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg". (Jer 1,5) Meg er det ingen som vil kjennes ved! Ikke Far.  Langt i fra.  Har ikke hørt hans stemme på lenge.   Mor, da? Hører hjertet hennes slå.  Og magefølelsen hennes verke.   Men hodet med all sin bekymring,  sine kvaler,  det kjenner ikke meg.   Det er for langt opp.  Mest hører jeg hennes stille gråt om nettene.  Merker hennes urolige søvn.  Så tungt å kjennes ved seg selv.  Hvordan da kjennes ved meg? Og hvordan bære meg så helt alene? Skal Mor vedkjenne seg mitt liv når ingen andre gjør det?  Hva sier du? "Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg."  Du kjenner meg! Da kjenner du vel også de andre? Vil du rope på Far, Mor, Mormor, Morfar og hele landsbyen, før det er for sent?

To grensesprengende håpefulle ord som åpner for mulighetene der andre ord lukker og låser: Kan skje! (Foto: Haure Haran)  Et kort ord som jeg bruker svært mye, både bevisst og ubevisst.  Et fyllord som sniker seg inn både der det trengs og der det er overflødig.  Kanskje.  "Det er kanskje sånn at..."  Hva sier det om meg? Har du et slikt fyllord? Kanskje de rundt deg allerede har oppdaget det.  Mitt ord forteller sikkert noe om min hang til tvetydighet.  På den ene siden, på den andre siden.  Min forsiktighet med å framstå skråsikker.  Min redsel for sterke ord.  Mine mange forbehold.  Jeg er ett av mange "kanskje-barn" av postmodernismens og relativismens tidsalder.  Ikke alle mine kanskje trenger å være med på lasset.  Kanskje må jeg snart våge å stå for det jeg tror på.  Men kanskje er det noe mer.  Kanskje rommer ordet mer enn ubesluttsomhet og forsiktig omgang med konklusjoner. For kanskje er et

Bildet viser Ayrton Senna, den legendariske Formel 1-føreren fra Brasil som vant tre VM. I Formel 1-løpet San Marino Grand Prix i 1994 mistet han kontrollen over bilen og døde. Tragedien førte til et langt større fokus på sikkerhet i Formel 1. Brasilianske myndigheter erklærte tre dagers landesorg. Fortsatt i dag er Ayrton Senna en legende i Brasil for sine meritter på banen og sitt sterke sosiale engasjement for Brasils fattige. Men hva i all verden har alt dette med en vielsestale å gjøre? Hva i all verden har Formel 1-sporten med ekteskapet å gjøre? Lite visste jeg. Men da Marita og Oddi skulle gifte seg for et par uker siden, kom jeg til at de to halsbrekkende øvelsene har ganske mye med hverandre å gjøre likevel.  Litt nysgjerrig? Her kommer talen til det flotte paret fra Ganddal, i hvert fall omtrent slik den lød:   "Det har vært veldig fint å bli litt kjent med dere, Marita og Oddi! D et tok ikke lang tid før jeg skjønte at dere har et veldig spesielt og næ

Filemon 1,18-19. Jeg fikk et utfordrende møte med en av de korteste bøkene i Bibelen i dag. En kjapp repetisjon for de som måtte ha litt rusten kunnskap om den historien: Filemon var en gammel velstående venn av Paulus. Han hadde hatt en slave i sin tjeneste ved navn Onesimos. Vi vet ikke bakgrunnen, men han rømte fra sin herre, og havnet hos Paulus, som da var fange. Paulus fikk stor kjærlighet til den unge mannen. Brevet til Filemon er et følgebrev, en slags referanse for Onesimos når han nå skal våge seg hjem til sin herre, og ikke vet hva som venter ham.  Stikkord for den aldrende Paulus' handlemåte i dette brevet til sin gamle venn, Filemon: Raushet Tydelighet  Myndighet Respekt  Nåde og sannhet Onesimos' liv blir en metafor for alt Kristus har gjort for oss, og det vi blir bedt om å gjøre for hverandre: Sette våre medmennesker fri til å være likeverdige brødre og søstre i Herren, uansett fortid og feils

”Dere er kjøpt og prisen betalt. Bruk da  kroppen til Guds ære!” (1. Kor 6,20).      ByMenigheten - Sandnes og noen andre menigheter samarbeider om en temaserie i høst kalt "En kropp til Guds ære" fra 1. Korinterbrev. På søndag er det gudstjeneste med nattverd, og jeg skal ha innledningstalen. Salmespiren ovenfor ble til i dag mens jeg forberedte meg. Kanskje noen har en melodi?  Her er innledningen til høstens tema og heftet: "Det løper mange forskjellige tråder gjen nom 1. Korinterbrev. Paulus svarer på  konkrete spørsmål og kommenterer aktu elle situasjoner. Finnes det likevel en rød  tråd?  Et raskt søk på ordene ”kropp” eller  ”kroppen” viser at disse brukes til sammen  31 ganger. Langt oftere i 1. Korinterbrev  enn ellers. Paulus snakker oppsiktsvekken de om den fysiske kroppen som ”tempel  for Den hellige ånd” (Kap. 6). Mange i sam tiden (og antagelig i Korint) mente at krop pen var alt annet enn åndelig. Og i omta len av sam

"Glem ikke å være gjestfrie. For på den måten har noen hatt engler på besøk uten å vite det." (Hebr. 13:2) Det er noe som heter å kjenne sin besøkelsestid. Jeg tror det er det vi i Norge og Europa nå har. Tyskland går foran. Bundeskansler Angela Merkel står fram som fyrtårnet når hun feier til side grumset som finnes også hos oss, og sier:  "Angst er en dårlig rådgiver, både i det personlige liv og i samfunnslivet. Kulturer og samfunn som styres og preges av angst vil med sikkerhet ikke mestre framtiden. At muslimer kommer bør bevisstgjøre oss på vår egen kristne tro, våre røtter og historie. Vi har alle muligheter og full frihet til å bekjenne vår kristne tro, og la oss gjøre det med stort mot. Det er defensivt å beklage seg over muslimer og deres tro og innsikt i Koranen. I stedet bør vi forankres i Bibelen, og gjenoppta tradisjonen å besøke kirkens gudstjenester, forstå og kunne forklare bildene i kirken. Når vi er bevisste på egen tro kan vi møte muslimer i dialog. N

Kjære Pappa. Gratulerer med dagen i dag! 77 år er du blitt. Stødigere og visere enn noen gang.  Du har fått mer tid.  Det var så mange som krevde din oppmerksomhet. Du var far for mange. Prester telte ikke arbeidstimer i din generasjon. Mine eldre søsken vil hevde at jeg som minstemann fikk all den oppmerksomhet jeg trengte og mer til. Det er jeg veldig takknemlig for. Men kyrkjelyden har alltid stått høyt på hos deg.  Kanskje var det derfor jeg stilte meg midt i koret selv, så du skulle se meg mest mulig. Seks og et halvt år studerte jeg teologi. Men det som var viktig hadde jeg stort sett fått før jeg begynte. Som din disippel, under din prekestol, i våre samtaler, ved å observere deg.   Mer enn noe annet ga du meg det gode Farvannet. Ham jeg lever i, beveger meg og er til. Og du har gitt meg den gode leia. Ikke den som alltid fører rett fram. Ikke rett på målet. Den gylne veien mellom skjærene er leia di. Ikke løfte om lettvinte dager. Men løfte om at leia fører fra

Det er noe spøkelsesaktig over mennesker som ikke er til stede i eget liv.  Månedens kodeord på twitters #nynov er "ingen". Prøv deg gjerne på en nynorsk kortnovelle, du også! 

Jeg hører til de mange mennesker som har forsøkt å ha depresjonens briller på. Det som kjennetegner disse brillene er at de ikke gir et helt sant bilde av landskapet vi har rundt oss.  Det kan gjerne hende at landskapet egentlig er dystert og terrenget krevende å ta seg fram i. Men det er likevel som om alt det som tross alt finnes av fargenyanser og variasjon forvrenges. Det som kommer gjennom brilleglassene er bare gråtoner. Terrenget ser bare ut som en ørken, også selv om det faktisk finnes vannhull og oaser der i virkeligheten.  Hvis det bare var så enkelt at vi raskt kunne kaste disse brillene og se virkeligheten slik den er, med alle sine nyanser og muligheter. Men for de fleste av oss har det vært nødvendig å ta tiden til hjelp.  Kognitiv terapi er i dag regnet som et nyttig redskap for å forebygge og behandle depresjon. Det dreier seg kort sagt om å bli mer bevisst på uhensiktsmessige tankemønstre. Øve seg i å skjelne mellom mine tanker om virkeligheten og virkeligheten slik d

Vi prestene i Sandnes har skriftemålsvakt på omgang hver torsdag kl. 20.00-21.00 i gatekapellet på Bådeog-huset. Du vil neppe finne noen kø foran døra. En fellesnevner for kirke-, frikirke- og bedehusfolket i Rogaland, er nok at den katolske skriftemålspraksisen er fremmed. Det tar tid å etablere en kultur for dette. Men dette er så viktig at vi holder fram med å sitte der, innenfor det fine avlukket. Vi kan ikke se hvem som setter seg i det lille rommet. Den som kommer, kan se en lapp utenfor hvor det står hvem som lytter i dag. Da er det fortsatt tid til å snu i døra, eller våge seg inn. Bringe frossede fortellinger til Bålet. Så de når sitt sluttpunkt: Skriftemålet. Det kan være så forløsende å høre ordene fra en annen: "Til deg som ber om tilgivelse, sier jeg på Jesu Kristi befaling: Du er tilgitt. Du får slippe det gamle og gå videre i den treenige Guds navn. Fred være med deg!" Kanskje du tar turen en torsdag? "Dersom vi vandrer i lyset, slik han selv