I Mors liv



"Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg".
(Jer 1,5)

Meg er det ingen som vil kjennes ved!
Ikke Far. 
Langt i fra. 
Har ikke hørt hans stemme på lenge.  
Mor, da?
Hører hjertet hennes slå. 
Og magefølelsen hennes verke.  
Men hodet med all sin bekymring, 
sine kvaler, 
det kjenner ikke meg.  
Det er for langt opp. 

Mest hører jeg hennes stille gråt om nettene. 
Merker hennes urolige søvn. 
Så tungt å kjennes ved seg selv. 
Hvordan da kjennes ved meg?
Og hvordan bære meg så helt alene?

Skal Mor vedkjenne seg mitt liv når ingen andre gjør det? 

Hva sier du?

"Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg." 

Du kjenner meg!
Da kjenner du vel også de andre?
Vil du rope på Far, Mor, Mormor, Morfar og hele landsbyen,
før det er for sent?

Kommentarer

Populære innlegg