Hvem er så min neste?
Den nye flyktningekrisen bidrar til mye viktig etisk refleksjon, hvis vi orker å snakke med hverandre uten å havne i skyttergravene. Uttalelsene fra en fremstående kristen politiker i Danmark, uroer meg på et dypt plan, og jeg klarer ikke å holde munn, selv om jeg kanskje burde.
Jeg tror hun setter ord på tanker svært mange nå gjør seg, og jeg forstår at de kommer. Tar vi fra våre barn og våre nærmeste ved å vise raushet overfor de som lider, som representerer en annen religion, kultur og etnisitet, og som ikke har vært med å bygge det frie Norden? Har jeg misforstått begrepet nestekjærlighet? Jeg vet at hun treffer meg på et ømt punkt: Jeg hører til dem som faktisk lettere ser behovene "der ute" enn i mine egne nære omgivelser, ja, til og med i egen familie. Det er viktig at vi klarer å holde flere tanker i hodet samtidig, og jeg trenger korrektivet.
Men det er nok misjonæren i meg som reagerer så sterkt på disse uttalelsene. I lang tid bidro slike teologiske tanker til at protestantiske kristne i Vesten ikke brydde seg om verden utenfor, helt til noen begynte å lese Det nye testamentet på nytt, lignelsen om Den barmhjertige samaritan som hjalp en forslått jøde, om det nye folket som fulgte Jesu oppfordring om å migrere fra land til land med hans tro og verdier i bagasjen. Av og til ble de godt mottatt, ofte møtte de motstand. Men "alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem", hadde han lært dem. Så gjorde de godt mot sine egne, men viste radikal åpenhet for andre, uavhengig av sosial stand og etnisitet. Det fantes ikke hospital før de kristne begynte å bygge dem.
Omsider begynte blant annet kristne protestantiske kvinner i Tyskland og Skandinavia å gjenoppdage sine urgamle røtter.
De snakket med sine menn, og den protestantiske verdensmisjonen så dagens lys fra 1800-tallet og fremover.
Resten er historie, og jeg er stolt av å være barn av denne misjonsbevegelsen som totalt forandret det kristne verdenskartet.
Men skal det nå forbli bare historie når migrantene kommer motsatt vei, fordi vi blir så redde for å miste oss selv? Fordi vi tror vi blir fattigere og svakere av å dele det vi så raust har blitt tildelt i vår del av verden av materielle og åndelige verdier?
Vi kan ikke gjøre alt for alle. Ikke alle skal overhodet ta disse utfordringene inn over seg nå. Det kan være en tid for å ha mest fokus på de nærmeste. Men de fleste kan gjøre litt, noen litt mer, og en del av oss kan ta et større tak i en tid der mange nye kommer til våre lokalsamfunn.
Et klokt ord av Paulus kan være verdt å ta med: "Det gode du gjør skal ikke skje av tvang, men frivillig". (Filemon 1:14.)
(Artikkelen fra Kristeligt Dagblad: http://www.kristendom.dk/hvem-er-min-naeste/den-syriske-flygtning-er-ikke-min-naeste)
Kommentarer
Legg inn en kommentar