Sangen om Lyset - en adventsfortelling



”Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.”
Hvem tror han at han er, tenkte jødene på tempelplassen, og så på hverandre. 

Det hadde nettopp vært løvhyttefest. En stor pilegrimsfest i Jerusalem. I førti år hadde forfedrene vandret i ørkenen og bodd i løvhytter. Men redningen i de harde og vanskelige årene hadde vært Guds lysende nærvær: En sky over helligdommen om dagen. Og et mektig lys hver natt: Da lyste skyen som en ild for alle israelittenes øyne, så lenge den lange ferden varte. 

De elsket å samles og minnes dette hvert år! Gjenskape atmosfæren ved å bygge seg løvhytter og forestille seg hvordan det måtte ha vært. 

Men nå kommer denne Jesus og sier de rareste ord: ”Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.” 

Det murret blant de lærde fariseerne i flokken. En av dem ropte: "Du vitner i egen sak, ditt vitneutsagn er ikke gyldig".   

Men noen av de andre så med lengselsfulle blikk mot Jesus! Tenk om det var sant!
Tenk om det lyset som ledet forfedrene gjennom de lange og tunge årene i ørkenen, nå stod her, i form av en lys levende person!
Hvis de holdt seg nær til ham, ville de da alltid ha lys over veien? 

For mørke skyer lå over dette folket. Hensynsløse krefter holdt dem nede i eget land. Enda en i den lange rekken av fiendtlige okkupasjoner. 
Deres egen konge var en nikkedukke for de høye herrer! Visst hadde de sitt eget land, men det kjentes stadig oftere som en ørken. 
Og de savnet så inderlig den brennende ilden! 

Var det Ham?
For var han ikke et bål som stadig flere samlet seg rundt? 
Var det ikke sant at han hadde blåst nytt liv i de gamle fortellingene? 
Og fortalte han ikke nye fortellinger som ga livsmot og håp? 

Det var noe med lyset fra dette Bålet som tydeliggjorde og forsterket både det gode og det onde i dem og rundt dem. 
De kjente på en ny dragning mot fellesskap, samhold og forsoning. 

Men noen var også skremt og holdt seg på ærbødig avstand.  For de hadde sett de mektige kreftene hans. 
Kunne ikke ilden også være farlig? 

De hadde sett ham drive ut onde åndsmakter. De hadde sett foraktede og utstøtte spedalske bli renset og invitert til å sitte tett inntil Bålet, sammen med både menn, kvinner, barn, tollere og prostituerte! Det var litt skremmende! 

Han mante til omvendelse og nytt liv! Likegyldighet var umulig!

Ryktet fortalte at også vinden og bølgene adlød ham. Da var han ikke bare en mann! Da var han både snekkersønnen fra Nasaret og... noe mye mer på samme tid. Nå sa han det med rene ord:
”Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.”

Var Guds nærvær ikke lenger bundet til denne tempelplassen og alle dens skikker og seremonier? Var han kommet som et menneske? 
Da måtte det være slik at bare de holdt seg der han var, ville de aldri være i mørke noe sted! 

Noen av de frammøtte på tempelplassen satte seg tett inntil Bålet og kjente en sang begynne å stige opp i hjertene: 

En sang om Ham som var der sammen med Faderen allerede før alt ble til. 
En sang om Ham som var med og skapte sola og sollyset, men som gjorde seg til en av sine skapninger, for å kunne dele det evige lyset, det evige livet, og trenge tilbake det åndelige mørket som stadig truer med å ødelegge våre liv og vår verden. 
En sang om Ham som måtte ta oppgjøret med mørkets makt og gå helt inn i døden for oss. 
En sang om Ham som seiret over døden. 
En sang om Ham som er verdens lys, i en tid da mørket fortsatt truer med å ta motet i fra oss. 
En sang i en tid da mange lys tennes, da folk samles rundt mange slags lyskilder. En sang om at bare den ene av disse lyskildene er Verdens Lys. 

Og nå kunne de ikke holde sangen inne lenger. En grensesprengende jubelsang brøt ut, og den trosset skeptikerne og tempelvokterne:

Kristus er verdens lys. 
Han og ingen annen!
Født i vårt mørke
Født som en av våre. 
Når han er nær oss 
er vår Far å finne. 
Ære være Gud!

Joh 8:12/ Spires plass/
Foto: Johannes Kleppe

Kommentarer

Populære innlegg