Belonging



Truer det oss etniske nordmenn når innvandrere, både kristne og folk med annen bakgrunn, blir flere og ikke færre? De fleste av oss må innrømme at vi synes spørsmålet er vanskelig å svare på. 


"Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud, til alle som jeg har ført i eksil fra Jerusalem til Babel: Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten! Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre. Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred."
   
 
(Jer. 29:4-7). 


Da jeg var prest i Stavanger International Church, siterte jeg flittig disse versene for folk i menigheten. Frykten for å miste seg selv og sin egen bakgrunn, kan føre til at innvandrere kapsler seg inne i ghettoer. For noen er det tryggest å tilbringe tid sammen med folk fra eget land eller kontinent. Men er det selvvalgt?

Mange av innvandrerne jeg har møtt, har en sterk omsorg for oss nordmenn og det landet som har tatt i mot dem. De nikker bifallende når jeg minner om hvor viktig det er at de ber for oss og velsigner oss, og fremmer fred for oss, for Norge og den byen Gud har ført dem til. "Det kan du stole på at vi gjør", sier de. Forresten har jeg delt dette bibelverset også med en muslimsk venn av meg. Han brenner for brobygging og holdningsskapende arbeid både overfor folk fra hans egen kulturbakgrunn og etniske nordmenn. Han mente det var stor visdom i disse ordene. 

Jeg har sjelden møtt et så sterkt og oppriktig åndelig engasjement som blant kristne innvandrere i Norge. De er en godt bevart hemmelighet som kan bidra til fornyelse og ny kraft i våre menigheter, hvis vi våger å gi dem posisjoner og ansvar. Hvis de får lov til å "blande seg" med oss og våre ungdommer og plante trær som bærer frukt blant oss. 

"Hva skal til for at flere av dem som har kommet til Norge for å bli, også blir en del av det norske menighetslivet?" spurte jeg min venn og kollega, pastor Joeli, fra Fiji.  For tendensen er at mange etablerer sine egne etniske eller internasjonale menigheter, i stedenfor å bli en del av et  overveiende etnisk norsk menighetsliv.  

"Belonging", svarte Joeli. "Alt handler om belonging, tilhørighet. Får de en opplevelse av bare å være gjester i det etnisk norske fellesskapet, da går de raskt videre. Hvis det vi inviterer til først og fremst er å synge en sang eller to, eller være eksotisk krydder på internasjonale kvelder, da finner de raskt sammen med andre i eksil. Men hvis de får virkelig eierskap og lederoppgaver, hvis de kjenner på tilhørighet, da skal du se at de er klare for å brette opp armene og løfte sammen med deg", sa Joeli. 

"Der skal dere bli flere og ikke færre", sa Gud til jødene i eksil. 
Truer det oss etniske nordmenn når innvandrere, både kristne og folk med annen bakgrunn, blir flere og ikke færre? De fleste av oss må innrømme at vi synes spørsmålet er vanskelig å svare på. 

Men Guds oppskrift til jødene var å involvere seg aktivt i bønn og arbeid for det landet de var kommet til. Bygge, bo, plante, spise fruktene, be for folket de levde blant og fremme fred. Uansett hva vi måtte mene om motivene for å komme til Norge, er det disse tingene vi må gi våre nye brødre og søstre rikelig rom og reelle muligheter til å gjøre her. For folk som bygger, planter, høster frukter, ber og fremmer fred, de kan vi aldri få nok av.  

Vidar M. Bakke / SpiresPlass.no
Foto: Haure Aran


Kommentarer

Populære innlegg