Spires plass

SpiresPlass.no har blitt en arena for verdiformidling i livet mitt. Det ble en viktig del av min egen rehabilitering etter en sykdomsperiode i fjor vinter. Siden har ordene fortsatt å komme. Jeg ser at det gjør meg godt å skrive tanker for egen del. Så lenge det spirer, lever bloggen sitt liv.  Besøkstallet tyder på at en del av ordspirene finner en landingsplass hos andre. Antall er ikke viktig i seg selv, men hvis du kjenner folk som du tror vil sette pris på bloggen og Facebooksiden med samme navn, kan du gjerne dele og anbefale. Bruk for eksempel det lille ikonet for Facebook under hvert blogginnlegg, så kan det du leser deles direkte via din Facebook-status.  Til info: Det er enkelt å registrere epostadressen din på høyre side i bloggen, etter å ha åpnet nettversjonen. (Er du nå på bloggen via en mobil-leser, klikker du helt nederst på "nettversjon"). Alle registrerte får da innlegget tilsendt som en epost. Det er like enkelt å avbestille meldingene senere h

"De som kom sist, har arbeidet bare en time, og du stiller dem likt med oss, sa Ola.  "Ser du med onde øyne på at jeg er god"? sa Erna.  Denne kommentaren til dagens BålSamtale fra Matteus 20 bør nok strykes. Himmelriket handler jo om åndelige ting, ikke om politikk og ressursfordeling. Det urettferdige og paradoksale kan de stelle med i den åndelige verden. I den virkelige verden hører ikke nåden hjemme. Her gjelder rettferdighetens lover. Likt for alle. Lønn som fortjent. Som du har opparbeidet. Eller forresten: Du kan også få som du har arvet. Det er ikke bare rettferdighet som gjelder i den virkelige verden heller. Et trygt etternavn kan også hjelpe.  "Ser du med onde øyne på at jeg er god?" sier Jesus. (Matt. 20:15) Nå får sikkert presten sitt pass påskrevet. Men så har jeg da i hvert fall et pass.  (Når Vidar er sint blir han sarkastisk. Ha meg unnskyldt. Jeg er sint. Lei meg. Og oppgitt. Jeg vet at politikk er for komplisert for en lekmann som meg. Jeg v

En klok venn sa det slik i dag: "Hvis det ble katastrofe i Norge og mine tre døtre måtte flykte i sikkerhet, hvordan ville jeg oppleve det om systemet og enkeltmennesker i et annet land først og fremst så religionen deres, det politiske synet deres, ideologien deres, kulturen deres, og ikke først menneskeverdet? Hvor på veien var det vi glemte at vi er mennesker først, før vi blir noe som helst annet?" Dagens leder i Aftenbladet kommenterer den siste innstrammingen i det danske Folketinget, som sannsynligvis er i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen: "Humanismen er en skjør plante, spesielt når mennesker overveldes av frykt... Tiden krever politikere som kombinerer konkret, praktisk handlekraft med et fast verdigrunnlag. Det siste vi trenger, er retorikk som pisker opp angsten, eller tiltak som sår tvil om hva slags samfunn vi skal være. I asylpolitikken kommer vi ikke utenom tøffe beslutninger. Ikke alle kan få bli. Men tilfellet Danmark

Johannes Kleppe er en god venn og medvandrer som det siste året har velsignet mitt liv og min tjeneste. Med sitt kontor/verksted for BibelTypografi.no i naborommene våre i Lundegeilen 18, kan jeg glede meg over hans bilder til daglig. Nå har han også laget et sterkt bilde over mitt livsvers. Det kommer snart på veggen inne hos meg. Her er bildet, sammen med en ny-publisering av et av mine første blogg-innlegg, "Det du gir mat vil vokse", fra i fjor sommer. Vil du høre mer om hva Gud har gjort med Johannes gjennom BibelTypografi, kan du lytte til denne samtalen mellom oss .  Du har kanskje hørt vandrehistorien om en Cherokee-indianergutt som fortalte sin bestefar at han hver natt drømte om hvite og svarte ulver i slåsskamp. Han spør sin bestefar: "Hvem tror du kommer til å vinne?" Bestefaren svarer: "Dem du gir mat til".  Jeg tenker på en annen samtale. Den mellom Jesus og Peter i Joh 21, og de seks ordene: "Elsker du meg? Fø

Syng tru!   Halleluja, halleluja.  Syng håpet frå heilage ord. Til kjærleiken famnar kvar ein som bur på ei grenselaus himmeljord!   På ordet ditt, Herre  ber eg kroppen min fram  Eit tempel til ære for deg Lys opp kvart eit rom  Ta mi skuld og mi skam Forny alle lemmer i meg  Frå bordet ditt, Herre  går vi mange i flokk Ei rørsle i følgje med deg Ditt hus skal bli fullt! Her er rom meir enn nok!  Kom til fest, ropar vi på vår veg Ein kropp til di ære Sett fri til å leva for draumen du sådde ein gong: Ei jord utan smerter Eit folk utan grenser  Ein morgon med jublande song! Syng tru! Halleluja, halleluja.  Syng håpet frå heilage ord! Til kjærleiken famnar kvar ein som bur på ei grenselaus himmeljord.  I koret ditt , Herre står Guds lidande kropp    vi lyttar til songen frå han:  Om grenselaus tru  Om ukueleg håp   Om den kjær

Vi er i gårsdagens og dagens BålSamtale inne i den kontrastfylte teksten om Peter i Matteus 16.  I det øyeblikket Peter kom med sin fantastiske bekjennelse, sa Jesus: "Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den!" På arameisk, det språket som Jesus talte, heter klippe «Kefas». På latin oversettes det samme ordet til «Petrus». Derfor kjenner vi ham i dag som Peter og ikke Simon.  Vi kan ikke vite hva som foregikk oppe i hodet til Peter akkurat da. Det blir jo bare gjetting. Men kanskje han plutselig følte seg spesielt utvalgt. Kanskje han tenkte:  "Jeg har visst helt spesielle egenskaper. Ikke bare snakker Gud direkte til meg og gir meg åpenbaringer. Jesus har bestemt seg for å bygge hele sitt kongelige byggverk på MIN PERSON. Ja, han har faktisk nærmest gjort seg avhengig av meg." Så skjedde det noe bare to minutter etter at Peter hadde sagt disse mektige ordene om Jesus: Mestere

Illustrasjonsfoto: Kvinne fra Kairo (Foto: Haure Aran) I dagens BålSamtale støtte vi på det noe merkelige møtet mellom Jesus og den kanaaneiske kvinnen i Matteus 15:21-28. Det er enda et bibelsk eksempel på at det kan være riktig å å diskutere med Gud når vi ikke forstår hans handlinger.  Jesus er på vei fra det kjente området omkring Genesaretsjøen og opp mot byene Tyros og Sid on, selve symbolet på hedningenes verden. Kanskje tok han og disiplene en rask utenlandstur for å koble av fra tjenesten blant sine egne? Det kan i hvert fall virke som om det ikke var planen å forkynne eller helbrede på denne turen. Det er da han møter den kanaaneiske kvinnen. Som kvinne og som ikke-jøde, er det i utgangspunktet helt utenkelig at hun kan nærme seg Jesus og hans følge. Men kvinnen er desperat. Så desperat som bare foreldre med et alvorlig sykt barn kan bli. Derfor bryter hun alle sosiale regler og løper mot ham mens hun roper: ”Herre, hjelp meg!” Først er Jesus helt taus. Sånn mange også h