En Kirkens Klippe og en Satans Peter
"Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den!"
På arameisk, det språket som Jesus talte, heter klippe «Kefas». På latin oversettes det samme ordet til «Petrus». Derfor kjenner vi ham i dag som Peter og ikke Simon.
Vi kan ikke vite hva som foregikk oppe i hodet til Peter akkurat da. Det blir jo bare gjetting. Men kanskje han plutselig følte seg spesielt utvalgt. Kanskje han tenkte:
"Jeg har visst helt spesielle egenskaper. Ikke bare snakker Gud direkte til meg og gir meg åpenbaringer. Jesus har bestemt seg for å bygge hele sitt kongelige byggverk på MIN PERSON. Ja, han har faktisk nærmest gjort seg avhengig av meg."
Så skjedde det noe bare to minutter etter at Peter hadde sagt disse mektige ordene om Jesus: Mesteren forteller om sine reiseplaner. Veien går til Jerusalem hvor lidelse venter. Da oppstår det uenighet om reisestrategien. Peter benytter seg av sin nye mektige status og buser ut: "Dette må du ikke gjøre, Jesus!"
Da er da at Jesus gir Peter enda et nytt tilnavn denne dagen: "Vik bak meg, Satan!"
Hvilke enorme kontraster på to minutter! Fra Klippen i det ene øyeblikket, som dødsrikets krefter ikke skal få makt over. I neste øyeblikk identifiseres Peter med Satan som betyr motstander. Det er et veldig sterkt uttrykk. Vi må vokte oss for å gjenta det som Jesus gjorde her, å identifisere mennesker med Satan, Guds motstander. I de aller fleste tilfeller kan det bære veldig galt avsted. Men Jesus visste hva han gjorde. Slik ga han både Peter og oss alle en kraftig advarsel når vi misforstår vår rolle i Guds rike.
Ble Klippen sprengt allerede etter to minutter? Nei, Jesus fortsatte å kalle disippelen Simon for Peter, Klippen, den som hans kirke skulle bygges på. Men nettopp det Peter gjorde etterpå, viser at det er og blir et paradoks når Jesus bruker oss mennesker.
Heldigvis er det ikke Peters person som kan klare å holde noen utenfor dødsriket. Heller ikke alle lederne i kirken som har fulgt etter Peter kan sørge for at vi får en plass i Guds kongerike. Vi som i det ene øyeblikket taler Guds ord sant og klart og får lov til å lede mennesker et stykke på trosveien. Og som i neste øyeblikk ofte tråkker i salaten og sier og gjør ting som peker mennesker i en helt annen retning. Peter vil gjerne tro, men han vil samtidig også ha Jesus til å passe inn i sin egen verden.
I vår kirkelige tradisjon er det slik vi har forstått det: Klippen Jesus ville bygge sin kirke på er ikke personen Peter, men den bekjennelsen Peter ga om Jesus:
«Du er Messias, den levende Guds sønn!» Dypest sett er det Jesus som er Klippen.
I det øyeblikket vi tror at en menighet, en husgruppe eller noe annet arbeid i Guds rike står og faller med oss eller med bestemte ledere vi har rundt oss, da er vi ikke lenger en menighet. Menigheten står og faller med Jesus.
Peter skjønner dette ettersom tiden går. I Peters første brev som han skriver mange år senere og som vi har i det nye testamentet, snakker han klok av skade og klok av erfaring:
"Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud… Bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus…” (1. Pet 2:4)
Når jeg går opp på talerstolen i min menighet, så er jeg ikke ufeilbarlig. Jeg tror jeg glimtvis kan få formidle Guds sannheter. Men jeg vet også at jeg kan komme til å dele menneskelige tanker som ikke er fra Gud. Derfor må vi slåss med Guds ord og tåle å bli korrigert av fellesskapet.
Hvor er det så egentlig at Peter sporer av?
Peter går for det første imot Guds plan om at Jesus skal dø for menneskenes skyld. For det andre har han ikke forstått hva det vil si at Jesus er Kristus. Peter tror fremdeles at Jesus skal bli en jordisk konge. Han forstår ikke at Jesus tvert imot skal være en tjener som skal lide og dø for menneskene. Peter vil gjerne tro, men han vil samtidig også ha Jesus til å passe inn i sin egen verden.
Når vi opplever flyt og fremgang i tjenesten for Gud og andre, er det så lett å tenke at det normale er oppgangstider. Og at det er best å skyve motgang og vanskeligheter under teppet. Når da smerten og det vanskelige rammer oss, blir vi helt overveldet. Som om det ikke hører det kristne livet til og helst ikke bør snakkes om. Jesus snakker om det!
Han forbereder disiplene på det som skal skje. Han er ikke redd for å tale sant om at livet kommer til å bli tøft i Jesu følge framover. Jesaja var heller ikke redd for det. Han profeterte faktisk at Jesus kunne oppleves som en skuffelse for mange:
"Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe". (Jes 53:3)
Hva ser vi etter når vi søker Jesus og det han gjør i blant oss? Hvilken målestokk bruker vi for å si at noe godt er på vei? Ut fra en menneskelig målestokk profeterer Jesaja at Jesus kommer til å være en skuffelse. Peter på sin side kan ikke tro at det vil komme noe godt ut av at Jesus skal oppsøke lidelse og fare i Jerusalem. Det må da finnes en enklere vei?
Glem ikke: Håpet er gjemt i den tøffe realismen: Den tredje dag skal Jesus gjenoppstå. Noen dager kan det virke så langt fram når vi ser mer av korset enn oppstandelsen i vårt liv. Men håpet lever!
Det er i det tilsynelatende nederlaget at Gud viser sin herlighet og makt gjennom Jesus. I glimt bryter også oppstandelseskreftene gjennom. Vi tilbys en bærekraftig tro på han som er Klippen, Guds sønn. Han som også Peter måtte bygge sitt ustabile liv på.
Den troen og bekjennelsen kan vi leve på. For den bygger ikke på oss selv.
Den troen og bekjennelsen kan vi dø på. For dødsrikets porter skal ikke få makt over den som er i Jesus Kristus.
Vidar
Kommentarer
Legg inn en kommentar