Kvinnen som hadde skjønt det!

Illustrasjonsfoto: Kvinne fra Kairo (Foto: Haure Aran)

I dagens BålSamtale støtte vi på det noe merkelige møtet mellom Jesus og den kanaaneiske kvinnen i Matteus 15:21-28. Det er enda et bibelsk eksempel på at det kan være riktig å å diskutere med Gud når vi ikke forstår hans handlinger. 

Jesus er på vei fra det kjente området omkring Genesaretsjøen og opp mot byene Tyros og Sidon, selve symbolet på hedningenes verden. Kanskje tok han og disiplene en rask utenlandstur for å koble av fra tjenesten blant sine egne? Det kan i hvert fall virke som om det ikke var planen å forkynne eller helbrede på denne turen.

Det er da han møter den kanaaneiske kvinnen. Som kvinne og som ikke-jøde, er det i utgangspunktet helt utenkelig at hun kan nærme seg Jesus og hans følge. Men kvinnen er desperat. Så desperat som bare foreldre med et alvorlig sykt barn kan bli. Derfor bryter hun alle sosiale regler og løper mot ham mens hun roper: ”Herre, hjelp meg!”

Først er Jesus helt taus. Sånn mange også har opplevd at Gud er når vi roper til ham. Men når hun fortsetter å insistere, kommer det noen ganske forferdelige svar fra Jesus:

”Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.”Og: ”Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene!”

Dette er ikke den Jesus vi har lyst til å presentere for dem som ikke kjenner ham så godt. "Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord”, gjør han ikke det. Hva er
dette for noe?

Jeg vil ikke forsøke å forklare bort Jesus her. For jeg forstår ikke hvorfor han måtte bruke slike ord. Samtidig ser vi som leser fortellingen i sammenheng kanskje et større bilde. I ettertid. Slik det også hender at våre troskamper får et annet lys over seg over tid.

Det mest interessante for meg er ikke hva Jesus sier, men måten kvinnen svarer på. For det første så kjemper hun. Hun gir ikke opp. Hun trekker seg ikke tilbake, men akkurat som Jakob, tør hun å utfordre Gud.

Samtidig er det noe med hennes svar. Det viser en åndelig modenhet som sannsynligvis langt overgikk disiplene i Jesu følge. De som kranglet seg imellom om hvem som ville være de fremste i Guds rike. Jeg tror Jesus ville at disiplene skulle få oppleve hennes tro. For hva er det hun sier?

"Du har rett, Jesus. Jeg har ikke fortjent noe som helst. Jeg er ikke del av det utvalgte folket. Etter alle de gamle religiøse skikker og lover, kan jeg ikke påberope meg noen rettigheter. Derfor sier jeg bare: Vis meg miskunn. Vis din barmhjertighet. Hjelp meg, ikke fordi jeg tilhører de utvalgte, men fordi du representerer en Gud som ikke lenger spør etter vår bakgrunn og våre meritter, men møter oss med nåde."

Der og da tilkjennegir denne kvinnen hele evangeliet i et nøtteskall, for alle oss som ikke hører til de utvalgte. Ingen av oss er jøder! Ingen av oss hører til det opprinnelige Israels folk! Den kanaaneiske kvinnen foregriper en ny tid.

"Jeg vet hva som bor i ditt hjerte, Gud! Jeg vet at du har omsorg også for sånne som oss, selv om vi har feil etnisitet."

Og Jesus – han anerkjenner høylydt hennes tro og helbreder hennes datter.

Forandret han mening fordi hun fortsatte å be? Kan vi påvirke Jesus til å forandre sine planer? Det har jeg ikke svar på. Men dette kan jeg si: Hvis noen trodde at troende mennesker, ja, det er sånne som har resignert og akseptert sin skjebne når svaret fra Gud uteblir, de må merke seg denne dama! 

Å kjempe med Gud står ikke i motsetning til en levende tro, snarere tvert i mot!

Vidar