Spires plass

Presten og forfatteren Karsten Isachsen gikk bort for noen uker siden. Han ble 71 år gammel. Bøkene hans stod i bokhylla i mitt barndomshjem. De ble mine aller første andaktsbøker i oppveksten. Han skrev slik at både ungdommer og pensjonister kjente seg igjen. Troen ble livsnær og relevant gjennom Isachsens ordkunst. Få personer har inspirert meg mer som formidler enn han.  I en av sine siste radioandakter snakket han om et mål han satte seg da han begynte som prest: At alle skulle like han. "Det gjorde noe fryktelig galt med meg, jeg ble så veldig glatt og grei", sa Isachsen.  Jeg trodde jeg kunne fortsettelsen av andakten før jeg hørte videre. Jeg tenkte: "Nå kommer en historie om hvordan han endelig våget å synge ut hva han mente. Det ga han noen uvenner, men det var verdt det, for ærlighet og tydelighet er det beste." Men Karsten Isachsen overrasket. Som vanlig kom en skikkelig tankevekker: "I alle år siden har jeg ikke hatt som mål at

Gå til mauren, du late,  se hva den gjør, og bli vis! Den har verken hærfører eller mentor Og ingen slavedriver med ris Men maten finner den hver sommer  Hver høst samles føden inn Hvor lenge vil du ligge, du late? Når begynner dagen din? Bare sov litt til, du, en ørliten blund, legg hendene sammen og hvil en stund.  Armod kommer ubedt - Den farende fant  og med han kommer Nød  - En væpnet gigant (Ordspråkene 6:6-11/ Spires plass)

«Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp! Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.» (Markus 7:34-35 fra dagens BålSamtale, der vi følger en plan om å lese Bibelen sammen på ett år).  For noen dager siden skrev jeg om å gjenfinne den indre stemmen. Det er det som er nødvendig når noen litt for lenge har undertrykt sin egen vilje og latt andre styre livet og retningen. Ja, jeg mente at det kunne være misforstått fromhet å tro at det er bedre å lytte til Gud enn seg selv. Ofte taler nemlig Gud gjennom oss, våre behov og vår personlighet.  Men det kan komme tider da det er det motsatte som er problemet. Jeg sier ikke at den døvstumme i dagens tekst hadde mer enn et fysisk problem. Men uttrykket "effata" - "lukk deg opp!" - peker mot noe mer. Det er et generelt uttrykk som ikke bare trenger å omfatte de fysiske sansene, men hele personen, både ånd, sjel og legeme.  Kan

Dette nydelige maleriet i 80x80 cm er malt av kona mi, Eli Eide Bakke, i glasshuset på Spires plass nå i vinterferien. Hun har kalt det for "Vårherres klinkekule".  Uttrykket er fra Erik Byes kjente dikt om Gud som en lekende guttunge. I diktet er jordkloden en klinkekule Gud har mistet. Han leter, men har ikke funnet den igjen enda.  I Elis bildeunivers svever ikke Vårherres klinkekule ensom og forlatt.  Forestiller de buktende linjene greinene på et tre som bærer jordkloden? Kan kulen også være det befruktede egget i mors liv som henger i en vev av skjøre livstråder?  Eller kanskje ser du noe helt annet? Uansett hva bildet formidler, et det et resultat av leken og fargespillet, livsutfoldelsen og skaperkraften til Eli her på hytta Spires plass. Og i glasshuset har også de andre jentene i familien tryllet fram vakre kunstverk.  Da passer kanskje Erik Byes bakgrunnsfortelling til diktet "Vårherres klinkekule" like godt som diktet

Er de ikke vakre, sa hun.  Nei, sa han.  Istapper er harde, spisse,  kalde, farlige.  Hva er så vakkert med det? Se en gang til, sa hun.  Vinterens ventetid er nå.   Det dryppende vannet  omskapt til stille lengtende skulpturer. Dråper beskyttet av is.  Hvorfor skulle vannet trenge beskyttelse,  spurte han? Forstår du ikke, sa hun.   Is beskytter mot travelhet.  Nå gjør vannet ingen verdens nytte.   Nå kan det bare hvile og være.  Men i stillheten  når sola skinner gjennom blåhvite iskrystaller,  da viser vannet sitt vakreste vesen.  Etter hvilen venter våren.  Sovende dråper  vekkes til live  av varmende stråler.  Fulle av utålmodig kraft   stiller dråpene seg i kø  for å stemple inn til en ny aktiv sommer.  Uvitende om den fred de fylte oss med  da de hvilte, omsluttet av is.  Se en gang til , sa hun.  (Vidar i stillheten på Spires plass, 16.02.16, inspirert

Har du oppdaget hvilke nyskapende, helbredende og frigjørende krefter som kan utløses av noe så enkelt som å lytte? Husker du den svenske filmen "Så som i himmelen" fra 2004? Det er en type film som både er hatet og elsket. Jeg likte den svært godt, men ser også at den var ganske overfladisk og tendensiøs i noen av typeskildringene.  Kanskje er filmen best kjent for den nydelige " Gabriellas sång".  Men her handler det om å lytte. Og da er jeg dypt fascinert av dirigenten Daniels metode.  Filmens Daniel var en berømt omreisende dirigent som hadde stått foran verdens beste symfoniorkestre. Så stopper livet hans plutselig opp på grunn av sykdom. Han reiser hjem til sin barndoms bygd i Nord-Sverige og forsøker å leve et stillferdig og  anonymt liv. Alle hans planer er satt på vent.  Men så er det dette lokale kirkekoret som så desperat kunne trenge en ny dirigent. De kunne nok desperat trenge å lære seg å synge også. Daniel lar seg motvillig overta

Mamma, jeg vet at jeg var heldig. Som minstemann i en søskenflokk på seks, kunne du kanskje ha brukt opp omsorgsevnen før jeg kom. I steden vil sikkert mine eldre søsken hevde at du sparte ekstra mye til meg.  Jeg kunne ha nevnt så mye. Men siden dette er en blogg for all slags skriverier, vil jeg benytte anledningen til å takke deg for lese- og skrivegleden.  Når jeg visste at middagshvilen nærmet seg slutten, åpnet jeg skyvedørene i stua forsiktig. Under armen hadde jeg kanskje en bok av Anne Cath Vestly eller en annen barnebok-forfatter. Den neste halvtimen lå jeg i armkroken din mens du leste høyt.   Du har siden påstått at jeg begynte å gjenkjenne ordbildene i boka du leste fra, og at jeg slik knekte lesekoden. Det er nok en romantisering. Jeg husker nemlig at du på den tiden studerte norsk på Lærerhøgskolen. På ettermiddagene så du ditt snitt til å prøve ut ferdighetene på din femårige sønn. Iherdig hjemmeundervisning resulterte i at du slapp å lese høyt for meg

Det er ikke så ofte jeg synes jeg hører Jesu stemme. Det handler mer om å bli inspirert og ledet mens jeg skriver, eller gjennom ulike omstendigheter i livet. Men det hender en sjelden gang at jeg opplever han taler veldig tydelig.   Jeg hadde en slik opplevelse siste dagen på et stille retreat i Sverige for noen år siden. Alene i kapellet satt jeg og betraktet et ikon av Kristus som er blitt viktig for meg. Jeg tenkte: Her kjenner jeg Jesu nærvær så sterkt. Hvorfor er han ikke på samme måten hos meg i hverdagen? Da var det plutselig som om en klar og tydelig setning slo ned i hodet mitt:   "Jeg går i forveien for deg til Ganddal".  Når Jesus taler ord til oppmuntring eller formaning inn i vår situasjon, bruker han gjerne referanser til Bibelen. Det har jeg opplevd både når jeg selv har fått ord direkte og når de har kommet til meg fra andre. Dette var en tydelig referanse til ordene englene ga til kvinnene ved graven i Matteus 28:7: "Si til disiplene hans:

"Venn, nå har du gjort ditt", sa Jesus til Judas. (Matt. 26:50) Jeg har alltid hatt en svakhet for Judas. Helt fra jeg var liten stakk det meg i brystet at han valgte å ta sitt eget liv. Jeg er generelt svak for svikere, ja endog kriminelle. Der har du nok en svakhet, vil noen si.  Jeg tror det er fordi jeg vet at hvis de rette omstendighetene hadde vært der, kunne også jeg ha gjort forferdelige valg.  Kanskje finnes det menneskelig svik som er så stort at det ikke er til å leve med for egen del. Særlig når man har dratt med seg andre mennesker i tragedien. Judas må ha kjent det slik. Men jeg liker å tro at også Judas hadde fått en ny sjanse av Jesus, slik Peter fikk, hvis han bare hadde levd lenge nok til å få møte Jesus igjen.  "Venn, nå har du gjort ditt", sa Jesus til Judas. Som om Judas nærmest fylte en slags forutbestemt oppgave i all sin gru. At noen måtte ha den rollen i dramaet. Men Judas kunne ha takket nei. Han valgte å være skurken. Det hører til et menn

En refleksjon etter at vi i går hadde kjempet oss gjennom Jobs bok i våre  BålSamtaler : Ofte blir spørsmålet stilt: Er det Gud eller Djevelen som står bak lidelsen?  I innledningen til Jobs bok (kap 1) får vi et slags svar, i hvert fall i dette tilfellet. Anklageren ber Gud om å  få sette Jobs tro på prøve. Er han en "godværs -troende" eller holder troen hans også i motgang? Dette går Gud med på, men han befaler at Jobs liv skal bli spart. Her skjer altså lidelsen på Djevelens initiativ, men med Guds tillatelse og begrensning. Dermed er svaret litt både-og. Så kunne det likevel være logisk at Job kjempet med Djevelen gjennom sin lidelse, kastet ut sine spørsmål og bebreidelser mot han. Det var tross alt han som satte alt dette i gang. Men i steden forsvinner Djevelen helt ut av fortellingen. Alle Jobs bønner og klagerop rettes ene og alene mot Gud.  Job får aldri vite at Djevelen har hatt noe å gjøre med alt det vonde som skjedde i det hele tatt. Han får aldri vite hv

I dagens BålSamtaler på Facebook er det omsider Gud som svarer Job i kapittel 38-39. I møte med alle tiders store spørsmål, "hvorfor tillater du all lidelsen, Gud", svarer han i poesiens form.  Det er glitrende og overveldende i all sin detaljrikdom. Her males bildet av en Gud som vet alt og kan alt. Og jeg blir minnet om at jeg slettes ikke ønsker å bytte rolle med Gud.  Dette blir min bønn i dag: Herre, selv om det er så mye jeg er uvitende om, takk for at jeg vet noe: At du vet alt. At du har oversikt. At du kan.  Du er Gud. Jeg er menneske.  Hjelp meg til å være ydmyk i møte med alt jeg ikke vet. Hjelp meg til å stole på det jeg faktisk vet: Jeg kjenner en Gjenløser som vet alt og kan alt. Vidar Foto: Haure Aran

Hege Storhaug og hennes siste bok "Islam: Den 11. landeplage" har jeg lest med interesse. Vi må ta henne på alvor! Storhaug bringer fram i lyset sider ved religiøs tro og praksis som trenger vårt kritiske blikk. Sannsynligvis har hun rett i at hennes sider av saken ikke tidligere har kommet nok fram i media, av frykt for rasisme-stempelet. Med dagens politiske ledelse burde ikke det lenger være en bekymring for noen. De problematiske sidene ved innvandring kan vi høre og lese om hver dag.  Men for oss som er opptatt av livssynsfrihet bør Storhaugs tanker like fullt være urovekkende. Jeg sier ikke at man må være enige i alt for å kunne sitere og applaudere en person. Men vi må orke å være litt prinsipielle nettopp i tider da store endringer skjer i vår verden.  Jeg er redd for at konsekvensene av hennes tenkning, er en sekularisme med totalitære trekk. Da får mange av oss et begrenset livsrom hvis vi tenker og handler annerledes enn majoriteten. Målet hellige