Å like seg selv ett hakk bedre


Presten og forfatteren Karsten Isachsen gikk bort for noen uker siden. Han ble 71 år gammel. Bøkene hans stod i bokhylla i mitt barndomshjem. De ble mine aller første andaktsbøker i oppveksten. Han skrev slik at både ungdommer og pensjonister kjente seg igjen. Troen ble livsnær og relevant gjennom Isachsens ordkunst. Få personer har inspirert meg mer som formidler enn han. 
I en av sine siste radioandakter snakket han om et mål han satte seg da han begynte som prest: At alle skulle like han. "Det gjorde noe fryktelig galt med meg, jeg ble så veldig glatt og grei", sa Isachsen. 
Jeg trodde jeg kunne fortsettelsen av andakten før jeg hørte videre. Jeg tenkte: "Nå kommer en historie om hvordan han endelig våget å synge ut hva han mente. Det ga han noen uvenner, men det var verdt det, for ærlighet og tydelighet er det beste." Men Karsten Isachsen overrasket. Som vanlig kom en skikkelig tankevekker:
"I alle år siden har jeg ikke hatt som mål at alle skal like meg. Jeg har hatt som mål å oppføre meg som folk, og være ryddig og forutsigbar i hverdagen. Men når jeg møter mennesker, har jeg hatt et annet mål. Jeg ønsker ikke først og fremst at folk skal like meg. Jeg ønsker at folk skal like seg selv, og ett hakk bedre, når jeg er i nærheten."
Den siste setningen har levd i meg siden. Hva er det motsatte av å bli godt likt? En skulle tro at det var å tåle å bli dårlig likt. Å bry seg mindre om hva andre tenker og mener om oss. 
Visst er jeg en som har trengt å øve meg på det. Det gjør fortsatt vondt i magen hver gang mennesker jeg har en relasjon til, er dypt uenige med meg. Jeg plages av at folk liker meg dårligere fordi jeg har sagt eller gjort noe de ikke liker. Jeg kan være ganske konfliktunnvikende. Selvfølgelig kan dette bli usunt i lengden. Vi kan ikke gå rundt og bli likt av alle. Da blir vi amøber uten form og farge. 
Men jeg blir også usigelig trøtt av en type ufølsom "tut og kjør"-holdning. Den der folk sier at andre bare har å innfinne seg med "min måte å være på", min måte å kommunisere på, min personlighet. Jeg tror mange konflikter kan unngås hvis vi øver oss på å "oppføre oss som folk", slik Isachsen sier. 
Men det er det han sier etterpå som er virkelig genialt i sin enkelhet. Isachsens nye livsmål var ikke at han nå skulle begynne å synge ut og slutte å bry seg om hva andre tenkte om han. Målet hans ble at "folk skal like seg selv, og et hakk bedre, når jeg er i nærheten". 
Poenget her er ikke om Karsten Isachsen klarte å leve opp til et slikt idealistisk mål for sitt eget liv.  Jeg vet at jeg ikke vil klare det. Men som livsmål å strekke seg etter, er det noe enormt frigjørende her: 
Fokuset er ikke lenger på meg og mitt, om jeg blir likt, om jeg blir dårlig likt. Fokuset flyttes over på andre. Og da forløses mye energi. Jeg tror også det åpner for mye sunn selvutvikling. At noen går fra et møte med meg og liker seg selv litt bedre etterpå, slår ikke nødvendigvis dårlig ut for meg heller. Ingen tar skade av om det blir en positiv bieffekt. 
Et eksempel fra min tjeneste som prest og coach: 
Jeg kan ha som mål at folk tenker etter en samtale med meg: "Han der er jammen en flink prest!" Eller: "Han der er jammen en god coach!" Eller jeg kan i steden sette meg som mål at de tenker når de går fra meg: "Nå har jeg jammen vært flink! Jeg visste ikke at jeg hadde så mange gode svar og kloke løsninger på situasjonen min!" Det er et Atlanterhav av forskjell mellom de to målsetningene. 
Takk, Karsten Isachsen, for ditt liv og ordene som lever etter deg. Du viste en nysgjerrighet og interesse for alt menneskelig. Og du viste at Gud interesserer seg for det sant menneskelige.  
I ydmyk takknemlighet over alle ordene som presten på fjellgården i Skurdalen etterlot seg, her er litt mer fra den samme radioandakten:
"Det handler om å finne en måte å leve på, hvor jeg løfter menneskene rundt meg opp, et lite hakk. Og det er det mange som lengter etter, for vi går på så mange slags nedturer. Og tenk på alle dem som sender seg selv på nedtur i forveien, for å komme andre i forkjøpet.
Hvis jeg er like under streken skal jeg bare opp et lite hakk, så er på nytt mitt ansikt badet i sol. Jesus så på hvert menneske han møtte med lys i sine øyne. Han løftet mennesker opp. Han berørte hvert menneske med sin mildhet. Møtet med Jesus forandret alltid menneskers liv. De gikk fra selvforakt til selvrespekt, fordi Jesus elsker mennesker sånn som de er." (Karsten Isachsen, NRK P1, 1.2.2016)
LAVMÆLT SAMTALE:
  • Hvor viktig er det for meg å bli likt av alle?
  • Er Karsten Isachsens alternative mål noe jeg vil smake mer på for mitt eget liv framover? 
  • Hva må til for at en annen skal like seg selv et hakk bedre etter et møte med meg?
  • Når tar jeg første steg for å prøve dette ut?

Vidar

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg