Daniels metode

Har du oppdaget hvilke nyskapende, helbredende og frigjørende krefter som kan utløses av noe så enkelt som å lytte?

Husker du den svenske filmen "Så som i himmelen" fra 2004? Det er en type film som både er hatet og elsket. Jeg likte den svært godt, men ser også at den var ganske overfladisk og tendensiøs i noen av typeskildringene. Kanskje er filmen best kjent for den nydelige "Gabriellas sång". 

Men her handler det om å lytte. Og da er jeg dypt fascinert av dirigenten Daniels metode. 

Filmens Daniel var en berømt omreisende dirigent som hadde stått foran verdens beste symfoniorkestre. Så stopper livet hans plutselig opp på grunn av sykdom. Han reiser hjem til sin barndoms bygd i Nord-Sverige og forsøker å leve et stillferdig og anonymt liv. Alle hans planer er satt på vent. Men så er det dette lokale kirkekoret som så desperat kunne trenge en ny dirigent. De kunne nok desperat trenge å lære seg å synge også. Daniel lar seg motvillig overtale til å gjøre et forsøk. Han forstår fort at han har tatt på seg en nesten umulig oppgave. For han har alltid bare forholdt seg til mennesker som klarer å holde en ren tone. Profesjonelle sangere.  

Daniel skjønner etter hvert at dette ikke handler om å kunne lese noter. Det handler rett og slett om å finne tonen. 

Så de første ukene sammen med koret, legger de vekk alt av noter og sanger.  

Han ber dem bare om å finne sin tone.  

Daniels metode er å be sangerne om å lytte etter en tone inne i hodet sitt, høy eller lav, eller midt i mellom, og så bare synge den ut høyt og tydelig, i fullstendig kakofoni, ikke symfoni.  

Og så sier han de ordene som jeg har bitt meg merke i helt fra jeg så filmen første gang: 

”Alt begynner med å lytte. Tenk dere at all musikk allerede finnes. Den er her oppe. Over alt. Den vibrerer. Den er klar til å tas ned. Hver person har sin unike tone, sin egen individuelle tone. Og vi skal finne den!” 

Alt begynner med å lytte.   

Jesus sier at ”Guds rike er midt i blant dere".  (Luk 17:20-21.) Ordene kan også oversettes "Guds rike er inni dere". 

Jeg godtar ikke at det betyr at hver enkelt har sin egen subjektive sannhet inni seg. Jeg tror det finnes gode noter og retningslinjer for livet vårt som det er godt for oss å følge. Og fordi vi hører til en fallen verden, trenger vi å bli korrigert utenfra, fra Bibelen og fra kloke mennesker rundt oss.  

Men at Guds rike er inni oss, betyr at det er nærmere og mer tilgjengelig enn vi tror, 

selv for de av oss som ikke har et spesielt godt utviklet åndelig "gehør". 

Man behøver ikke å være profesjonell for å høre Guds stemme og lære seg opp til å bruke den. Vi har Bibelen og vi har bønnen som verktøy. Og vi er utstyrt med evnen til å lytte. Og skal vi være gode lyttere, må vi begynne med å stenge av alle andre lyder og lytte innover. 

"Musikken er klar til å tas ned", sier Daniel. "Guds rike er midt i blant dere", sier Jesus. 

Jeg tror det ligger dyp av visdom i dette: Gud har gitt den enkelte av oss en individuell stemme, en flik av Guds rike inni oss. Det hører til vårt vesen som skapt i Guds bilde. Dette bildet ble delvis ødelagt av syndefallet. Men gjenopprettelsen er i gang gjennom seieren Jesus vant over dødsriket. Det å tro på Jesus er å begynne å lytte etter den tapte tonen. 

I lydrommet foregår en fascinerende prosess som vi så lett forkludrer. Det finnes et samspill mellom vår egen indre stemme, Guds stemme, og stemmene fra alle de andre rundt oss. Noen tenker at det er fromt å stenge av sin egen stemme og bare lytte til Gud eller til andres meninger og behov. Daniel har fanget noe viktig når han lanserer sin teori om at "musikken allerede finnes", og at når vi skal finne vår tone, må vi lytte til oss selv først. 

Men så stanser ikke lytteprosessen der. Vår egen stemme får lyde med autoritet og stolthet. Samtidig begynner vi å høre de andres. Og i alle stemmene kan vi langsomt skjelne tonenes mester og skaper. 

Det er noe av den samme trefoldighet som ligger gjemt i ordene fra Jesus om å elske Gud og vår neste, som oss selv. (Matt 22:36).  Det hender at faktorenes orden må byttes om, for eksempel når noen alt for lenge har stengt ute kjærligheten til seg selv. Det kan skje når vi går helt opp i alle tonene rundt oss, alle forventningene og kravene som stilles til oss. Da kan det skje at vi visker ut oss selv og vår egen stemme. 

Men det kan også skje at vi blir så opptatt av vår egen rett til å fylle lydrommet at både Guds og andres stemmer stenges ute. Da handler det bare om mine behov og min egenvilje. Og så glemmer vi at som skapt i Guds bilde ble vi skapt til fellesskap. (1 Mos 1:27). 

Når vi gjenfinner vår tone, da skal vi våge å synge den ut høyt og tydelig.  

Og samtidig skal vi orke å høre de andres toner.  

Da kan det mirakelet skje som skjedde i filmen: 

Det som først hørtes ut som en kakofoni av rustne stemmer, det ble til en vakker symfoni. Et mektig kor. Og når koret fra Nord-Sverige i sluttscenen tar Daniels metode med inn i en stor konsert-aula av sangere fra hele Europa, og får alle de andre sangerne med seg, da fryser det på ryggen min. Jeg aner hvordan det skal bli i himmelen når alle de forskjellige stemmene får lyde.

Har du oppdaget lyttingens kraft?

"La riket ditt komme. La viljen din skje, på jorden slik som i himmelen". (Matt 6:10). 

Til BålSamtalen:

• Hva er min "unike tone" i fellesskapet?
• Hvilken av stemmene "Gud", "min neste" og "meg selv" trenger jeg å lytte mer til akkurat nå?
• Hva er mitt neste handlingssteg?

Vidar