Effata!



«Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp! Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»
(Markus 7:34-35 fra dagens BålSamtale, der vi følger en plan om å lese Bibelen sammen på ett år). 

For noen dager siden skrev jeg om å gjenfinne den indre stemmen. Det er det som er nødvendig når noen litt for lenge har undertrykt sin egen vilje og latt andre styre livet og retningen. Ja, jeg mente at det kunne være misforstått fromhet å tro at det er bedre å lytte til Gud enn seg selv. Ofte taler nemlig Gud gjennom oss, våre behov og vår personlighet. 

Men det kan komme tider da det er det motsatte som er problemet. Jeg sier ikke at den døvstumme i dagens tekst hadde mer enn et fysisk problem. Men uttrykket "effata" - "lukk deg opp!" - peker mot noe mer. Det er et generelt uttrykk som ikke bare trenger å omfatte de fysiske sansene, men hele personen, både ånd, sjel og legeme. 

Kan det tenkes at han kan stå som representant for oss alle når vi i kortere eller lengre perioder har lukket ørene for omverden eller for Gud? 

På hvilket område i mitt liv har det lukket seg til i det siste, kanskje ganske lenge? 

I dag stiller Jesus seg foran meg, sukker stille, og sier så med myndig stemme, full av nåde og sannhet: "Effata! Lukk deg opp!"

Og så ber jeg en stille bønn: 
"Gi meg stemmens kraft, så jeg taler rent, i en tid der fristelsen er stor til å forbli taus, tale uklart eller holde seg mest til uvesentligheter".  

Vidar

Kommentarer

Populære innlegg