Jeg savner den gylne regel



Hege Storhaug og hennes siste bok "Islam: Den 11. landeplage" har jeg lest med interesse. Vi må ta henne på alvor!

Storhaug bringer fram i lyset sider ved religiøs tro og praksis som trenger vårt kritiske blikk. Sannsynligvis har hun rett i at hennes sider av saken ikke tidligere har kommet nok fram i media, av frykt for rasisme-stempelet. Med dagens politiske ledelse burde ikke det lenger være en bekymring for noen. De problematiske sidene ved innvandring kan vi høre og lese om hver dag. 

Men for oss som er opptatt av livssynsfrihet bør Storhaugs tanker like fullt være urovekkende. Jeg sier ikke at man må være enige i alt for å kunne sitere og applaudere en person. Men vi må orke å være litt prinsipielle nettopp i tider da store endringer skjer i vår verden. 

Jeg er redd for at konsekvensene av hennes tenkning, er en sekularisme med totalitære trekk. Da får mange av oss et begrenset livsrom hvis vi tenker og handler annerledes enn majoriteten. Målet helliger ikke middelet, selv om jesuittene påstod det. 

Jeg savner den gylne regel. "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem." (Matt. 7:12). Måten kristne behandles på i noen land med muslimsk majoritet er utålelig: 

1. Religiøsitet og meninger definerer deres verdighet, livsrom og muligheter på generelt grunnlag.  
2. Kristne vurderes som gruppe og ikke enkeltindivider. 
3. Det dannes konspiratoriske tanker om at det er enten vi eller dem, ikke et både og. Men dette blir jo ikke sant av den grunn, verken om muslimer, jøder eller kristne. 

En kristen etikk i Jesu ånd lager ikke leveregler for andre som vi ikke vil skal gjelde for oss selv.  Jeg opplever at mange kristne nå vil lage begrensninger for muslimers livsrom, ikke bare basert på handlinger, men basert på antatte handlinger, basert på tilhørighet til en gruppe, på en måte som vi ikke vil ønske å bli møtt med som kristne enkeltindivider når vi kanskje en gang blir minoritet i Norge. 

Som kristne må vi være på vakt. Jeg tror at både den reelle og den usunne frykten for økende muslimsk innvandring, gjør at mange kristne slutter å være prinsipielle.  Da skyves lett gode kristne idealer til side i "realpolitikkens" navn. (Det er forøvrig det samme vi ser i samlivsetikken.) Uten helt å være klar over det, gir vi vår støtte til at den konsekvente sekularismen får overta som premissleverandør for det samfunnet vi bygger sammen, enten vi tror på oss selv, på Gud eller på Allah.  

Jeg kan også være bekymret for framtiden.  Men jeg tror også at når mye rokkes og er i bevegelse, da er Gud fortsatt midt i blant oss og kan si oss noe viktig. 

Da trenger vi alle, ikke minst jeg, å lytte godt, så våre verdivalg bygger på frykt for Gud og ikke frykt for mennesker.

Da trenger vi også mer en noen gang Jesu idealer fra Bergprekenen, f.eks. Den gylne regel, som kompass å styre våre liv og fellesskap etter, selv om vi selvfølgelig ikke alltid får kart og terreng til å passe. 

Kan ordene nedenfor fra Hebreerbrevets kapittel 12 ha noe å si oss når endringer rundt oss skjer i en skremmende fart?

«Den gangen fikk hans røst jorden til å skjelve. Men nå har han lovet: Enda en gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen. Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå. Derfor: Siden vi får et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud.» (Hebr 12:26-28). 

Ønsker deg en velsignet uke med fred midt i uro. 

Vidar

Kommentarer

Populære innlegg