En raus landingsplass

Mamma, jeg vet at jeg var heldig. Som minstemann i en søskenflokk på seks, kunne du kanskje ha brukt opp omsorgsevnen før jeg kom. I steden vil sikkert mine eldre søsken hevde at du sparte ekstra mye til meg. 

Jeg kunne ha nevnt så mye. Men siden dette er en blogg for all slags skriverier, vil jeg benytte anledningen til å takke deg for lese- og skrivegleden. 

Når jeg visste at middagshvilen nærmet seg slutten, åpnet jeg skyvedørene i stua forsiktig. Under armen hadde jeg kanskje en bok av Anne Cath Vestly eller en annen barnebok-forfatter. Den neste halvtimen lå jeg i armkroken din mens du leste høyt.

 

Du har siden påstått at jeg begynte å gjenkjenne ordbildene i boka du leste fra, og at jeg slik knekte lesekoden. Det er nok en romantisering. Jeg husker nemlig at du på den tiden studerte norsk på Lærerhøgskolen. På ettermiddagene så du ditt snitt til å prøve ut ferdighetene på din femårige sønn. Iherdig hjemmeundervisning resulterte i at du slapp å lese høyt for meg mer. 

Noen få år senere gikk du til innkjøp av en liten brun ringperm i A5-størrelse. Inni lå en tjukk blokk med linjeark. "Skriv ned alle fortellingene du går med", sa du. Og litt etter litt fyltes ringpermen med tettskrevne ark. Straks en liten fortelling eller barnlig ettertanke var festet til papiret, sprang jeg ned til deg og leste høyt.  

Det var vel da denne ganske ustoppelige lidenskapen til å formidle ble vekket. Den som får meg til å kjenne at jeg lever. Gleden over å formidle har sitt motstykke i tungsinnet når jeg i perioder ikke klarer å formulere tanker og ord.  

For meg er ikke et skriftlig materiale fullført før det er delt med noen. Det har sikkert vært slitsomt for noen til tider. Og derfor har det vært godt å ha en som aldri ser ut til å gå lei av å lese og lytte. 

Kanskje skriver og taler jeg fortsatt først og fremst til deg, Mamma. Ikke så mye for å imponere deg lenger. Du er ganske lett å begeistre i forhold til andre lyttere og lesere. På et eller annet tidspunkt sluttet du å gi kritiske kommentarer. Du mente kanskje at jeg var utlært. 

Men jeg fortsetter å se deg foran meg når jeg formidler. Det er blitt en vane. Da vet jeg at ordene mine finner en trygg og raus landingsplass hos en som elsker meg uansett hva jeg finner på denne gangen. 

En mor i livet, det har alle hatt. Jeg er takknemlig for at jeg har en fortsatt. Og stolt over at jeg fikk akkurat deg. 

Gratulerer med Morsdagen! 

Vidar

(Foto: Museum of Contemporary Art Australia)