Vannets vakreste vesen
Er de ikke vakre, sa hun.
Nei, sa han.
Istapper er harde, spisse,
kalde, farlige.
Hva er så vakkert med det?
Se en gang til, sa hun.
Vinterens ventetid er nå.
Det dryppende vannet
omskapt til stille lengtende skulpturer.
Dråper beskyttet av is.
Hvorfor skulle vannet trenge beskyttelse,
spurte han?
Forstår du ikke, sa hun.
Is beskytter mot travelhet.
Nå gjør vannet ingen verdens nytte.
Nå kan det bare hvile og være.
Men i stillheten
når sola skinner gjennom blåhvite iskrystaller,
da viser vannet sitt vakreste vesen.
Etter hvilen venter våren.
Sovende dråper
vekkes til live
av varmende stråler.
Fulle av utålmodig kraft
stiller dråpene seg i kø
for å stemple inn til en ny aktiv sommer.
Uvitende om den fred de fylte oss med
da de hvilte, omsluttet av is.
Se en gang til, sa hun.
(Vidar i stillheten på Spires plass, 16.02.16, inspirert av Eli.
Foto: Eli Eide Bakke og Haure Aran)
Vakkert.
SvarSlett