Skjærtorsdagsvask

(Illustrasjonsfoto: Pave Frans vasker føttene til innsatte i et italiensk fengsel, påsken 2015). 

"Tråkk ikke inn med stinkende såler",

sa den fjerde. 

"Trekk på deg noen rene sokker", 

sa den tredje. 

"Tryggest å passe sine egne saker",

sa den andre. 

"Forstår dere hva jeg har gjort for dere",

sa den første,

vred kluten for tolvte gang 

i det svarte vannet 

og veiledet:

"Så vask da hverandres føtter". 

Jeg jobber i et flott kontorfellesskap med menighetsarbeidere fra tre menigheter, samt en kunstner. Som husets daglige leder, innså jeg en gang i høst at noe måtte gjøres for å stramme oss alle opp litt. Kjøkkenoppvasken stod for ofte igjen til nestemann. Det hadde kommet noen klager.

Den første innskytelsen var å henge opp det vanlige skiltet: "Mora di jobber ikke her!" 

Den andre innskytelsen var å gjøre som Pilatus på langfredag, "vaske mine hender", og skylde på andre. 

Men hva ville Jesus gjort? tenkte jeg fromt og ettertenksomt. Jeg er jo ikke bare daglig leder. Jeg er prest også. Og prester tenker og funderer en del.  Var det ikke noe på skjærtorsdag som handlet om å vaske for hverandre? 

I Johannes 13:12-17 fant jeg fortellingen, og diktet tok form. Diktet ble hengt opp over vasken. Jeg tror det må ha hatt sin virkning. Er det fordi de som klaget, nå utfører vaskingen av andres skitt med større glede og ærbødighet? Eller er det fordi alle tok hintet? Ikke godt å si. 

Men uansett, Jesu ord og handlinger før det siste måltidet er fortsatt et kraftfullt ledelsesverktøy. "Tjenende lederskap", heter Jesu modell. Den er i dag anerkjent langt utenfor bibelleseres kretser. Og det handler selvsagt om langt mer enn å ta oppvasken for kollegaene. Men kanskje handler det litt om det også? 

Velsignet skjærtorsdag! 

Vidar