Trygg grunn


Jeg tenker på hvordan ordrike folk kan snuble i uttrykkene sine:

"Dette er som musikk i mine øyne, for å ta på meg den hatten". (Varaordfører i Sandnes, Per Morten Borgli på radioen for noen dager siden). 

"Jeg bøyer meg i hatten". (Heidi Weng etter å ha blitt slått av Bjørgen i Sotsji-OL) 

"Det er for tidlig å si at skuta er helt på trygg grunn". (Daglig leder Vidar Bakke i kommentar til regnskapet i ByMenighetens årsmelding sist onsdag.)

Det er ikke første gang jeg kullseiler når jeg er ute på en av mine språklige seilaser.
En av de mer lystelige, var tidlig i min prestekarriere i Brasil da jeg skulle snakke om Jesus som Veien. Ordet for vei på portugisisk er "caminho". Men jeg hadde lært meg at når noe er stort, pleier brasilianerne å legge på en "ao" til slutt. (For eksempel: "Encontro" = møte. "Encontrão"= stort møte.) Så jeg slengte på en "ao" for å få fram at Jesus er hovedveien, den viktigste... "Caminhao". 
Den lille menigheten slo opp latterdøra. For jeg hadde nettopp forkynt at Jesus er ikke bare Veien, han er selve LASTEBILEN i våre liv. 

Når vi lager nye vendinger, kan det av og til gi nye meninger. Jeg har holdt noen andakter om Jesus som både Veien, Lastebilen og Lastebilsjåføren i våre liv. (Står du fortsatt på lasteplanet med sekken av byrder på ryggen, for å "spare" lastebilen for bryderiet med vekta? Hvorfor hiver du ikke sekken fra deg på lasteplanet og takker ja til å sitte i førerhuset sammen med Sjåføren?) 

Så hva får man ut av at menighetsskuta ikke er helt på trygg grunn?

Kanskje at det skal man jammen glede seg over! En trygg grunn er selvfølgelig en språklig selvmotsigelse. Men det finner jeg at det norske menighetslivet også ofte kan være. Det merkes kanskje ikke, for det store skipet siger svært langsomt. Merkes det om skipet treffer land? Kan vi falle for fristelsen til å kjenne det som et ganske trygt sted å være, passelig lett, passelig utfordrende, små endringer, ikke så mye vind og bølger som plager oss? For den som vil være på sjøen i Guds rike nå om dagen, må være forberedt på høye bølger og raskt skiftende værforhold.

Men jeg vil mye heller være ute i stormværet i daglig kamp for å få skuta på rett kjøl. Jeg vil mye heller sette seil igjen når været løyer. Heller det enn å ha drevet inn mot land og kjørt skuta på trygg grunn. For da er Jesusbevegelsen ferdig.  

Vidar





Kommentarer

Populære innlegg