Velbegrunnet frykt

Det pågår en frisk debatt om frykt i det offentlige rom. 

Innvandringskritiske krefter får på pukkelen for å svartmale og spre frykt. På den andre siden kommenteres det at venstresiden jo har gjort akkurat det samme når det gjelder klimakrisen. Jeg er litt usikker på om frykt er det egentlige problem. Forutsatt at frykten ikke lammer oss. Dessuten begriper jeg ikke at man kan sette innvandringsspørsmålet og klimasaken opp mot hverandre som politiske størrelser. Jeg gjør meg følgende refleksjoner:

Det jeg frykter mer enn at flyktninger kommer inn i Europa og over våre grenser, er de bakenforliggende årsakene til de store flyktningstrømmene, nemlig klimaendringer, krig, fattigdom og religiøs ekstremisme. Det siste henger nøye sammen med de tre første. 

To eksempler: I Nigeria og Syria har mange år med tørke gjort millioner av mennesker til flyktninger i eget land. Så kom borgerkrigene. Og krigene avlet terrororganisasjoner som Boko Haram og IS. Religiøs fundamentalisme var bensin på et bål som allerede ulmet og brant. 

Vi lever i en tid der landegrenser ikke kan stanse verken klimaproblemer eller krigens og fattigdommens konsekvenser. Vår berettigede frykt må vi derfor sette inn på å samle alle gode konstruktive krefter i verden, både på kristen, sekulær og muslimsk side (for å nevne noen sider). Vi trenger mange flere på lag for å drive både ekstremismen tilbake og gjøre klimatrusselen til skamme. Da må vi også våge å snakke om de bakenforliggende strukturelle årsakene til at verdenssamfunnet møter så store utfordringer akkurat nå. Det blir for enkelt å bare skylde på Muhammed.

Å trekke stigen etter seg i vårt lilleputtland, lukke øynene og håpe at alt skal gå bra med oss mens resten av verden går av hengslene, ja, det er toppen av naivitet! 

Forresten: Den innvandringsstrømmen vi har til våre nordlige breddegrader som følge av kriger i Midtøsten, er bare som småtteri å regne mot de mange fortvilte som kan ventes fra den sørlige halvkule når klimautfordringene virkelig melder seg. Min gode venn, pastor Joeli fra Fiji er en av dem som begynner å tenke på hva som vil skje med hans storfamilie når havet for alvor begynner å skylde over øyene i Stillehavet. Det vet vi kan skje, hvis vi later som ingenting fram til det skjer.  

Velbegrunnet frykt trenger ikke å lamme oss, men mane oss til å våkne og kjempe for vår felles verden og våre etterkommere. 

For Jesus sa ikke nøyaktig når han kommer og skaper sin nye himmeljord. 

Enn så lenge ber vi: "La din vilje skje på jorden som i himmelen."

Vidar