Når boblen sprekker

(Bilde fra VGTV-serien "Frelst")

"Vi tror på oppdraget vi er gitt om å dele evangeliet om Jesus Kristus til alle mennesker. Dette er vårt største og viktigste oppdrag. Samtidig erkjenner vi at dette oppdragsfokuset i flere tilfeller også kan ha skygget for det å se enkeltmennesker. Vi tror på å utføre vårt oppdrag og vår ledelse med lidenskap. Brennende hjerter har helt fra begynnelsen av vært en stor kraft for kirken. Samtidig skal lidenskap, særlig i møte med unge mennesker, balanseres med mye visdom, for å bli sunn og langvarig. Her har vi nok i flere tilfeller ikke funnet denne balansen." (Pinsebevegelsens lederråd i uttalelse etter dokumentarserien "Frelst" på VGTV.)

Disippelen Tomas spiller en hovedrolle i dramaet de første dagene etter at Jesus døde på korset, da det begynte å gå et rykte om at han hadde vist seg for vennene opptil flere ganger. Fortellingen er gjengitt i Joh. 20:24-31.

Tomas hadde ikke vært der. 

Fra å være en brennende etterfølger av Jesus, stengte Tomas seg inne da Jesus var død. Han orket ikke en gang å være sammen med de andre vennene.

Heldigvis hadde han noen tålmodige venner som hjalp ham tilbake i fellesskapet. De hjalp ham til å orientere seg på nytt da den logiske og klare veien han hadde gått på var blitt borte.

I fellesskapet får han møte Jesus igjen. En annerledes Jesus enn den han hadde kjent før. Og likevel den samme. Han var ikke et spøkelse, men fortsatt et menneske av kjøtt og blod. Og samtidig var han Gud. ”Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!”

Jesus tok Tomas på ramme alvor i sin tvil.

Og samtidig sa han: ”Salige er de som ikke ser, og likevel tror.”

Med de ordene oppfordret han Tomas og oss alle til å ikke tro på tvilen, selv om vi av og til kan tvile på troen. Vi skal ikke opphøye tvilen og skepsisen til det siste stoppestedet, det som får lov til å definere blikket vårt, livsveien vår. Men hvis vi ikke tillater oss selv eller andre å tvile i perioder, da er det fryktelig lett for at vi lager en boble av kristenlivet der bare de korrekte tankene slipper inn – og så blir spørsmålene, nederlagene og skuffelsene igjen på utsiden.

Når ikke minst unge mennesker møter skuffelser og nederlag – så oppstår helt naturlige kriser i troslivet. For Gud har jo med hele livet å gjøre. Da kan vi andre utgjøre en viktig forskjell. Kriser er muligheter for vekst og modning. Gud kan bli større enn han som bare fikk plass inne i boblen.

Samtidig ligger det også i krisen en mulighet for å velge å gå en helt annen vei, bort fra Gud og kristent fellesskap. 

Kan vi være der når folk rundt oss stiller de vanskelige spørsmålene?

Ikke for å komme med alle de ferdige svarene. Men for å gi mennesker det rommet og den tiden de trenger – slik at unødvendige hindringer kan ryddes bort – og de kan få øye på Jesus igjen.

For disiplene var han faktisk død i tre dager. For oss blir den oppstandne Jesus egentlig aldri borte. Han forandrer seg aldri. Men vi forandrer oss. Vi utvikler oss. Omstendighetene i livet setter oss på prøve. Da trenger vi å gjenoppdage Jesus på nytt og på nytt.

Og selv om han er den samme, så oppdager vi kanskje at han har flere sider enn vi trodde. Han er større enn det som får plass i våre bobler.

Du kan høre hele talen om dette temaet, holdt i ByMenigheten 10.4.2016: 

"Hvor går veien?" 

Hilsen Vidar