Skiltmaler Hansen


(Illustrasjonsfoto)

Jeg har et levende minne av den dagen en kamerat og jeg våget oss opp i leiligheten til Skiltmaler Hansen. Det må ha vært mens jeg gikk på barneskolen. Han bodde i andreetasje i den gamle doktorboligen, et lite hus midt i sentrum. 

Lenge har jeg hatt en slags nostalgisk fascinasjon for de såkalte bygdeoriginalene. Særlig i voksen alder da jeg flyttet til byen. Plutselig så jeg dem ikke lenger.  Kanskje var dette barndomsbygda mi både på sitt beste og sitt verste: Folk hadde en ganske så klar bevissthet om hvem som var bygdeoriginalene i blant oss. 

Bygdeoriginalene fungerte som en slags lokale grensemarkører. De kroppsliggjorde hvor grensen gikk for hva som var innenfor normalen, og hva som i våre øyne befant seg utenfor. Gjennom sine handlinger og væremåte viste de folk flest som ønsket å holde seg innenfor rammene for sosial atferd, hvor grensen for det akseptable gikk. Selvfølgelig var dette kulturelt og historisk betinget. 

Hvor har bygdeoriginalene tatt veien? Noen har dratt nytte av nyere medisiner og er blitt mer "normale". Noen hadde slettes ingen sykdom. De ble bare oppfattet som litt "rare" fordi rammene lokalsamfunnet satte for dem var for trange. Kanskje rakk noen av de potensielle bygdeoriginalene å flytte til byen før de fikk stempelet. Det er en kjensgjerning at i byene er det lettere å forsvinne i mengden. Det er sikkert større toleranse for at folk er forskjellige der enn det var i hjembygda mi.  

Men jeg tror også de ville ha kjent seg ensomme i byen, flere av de bygdeoriginalene jeg kjente. På bygda hadde de et navn, gjerne et kallenavn. Det kunne være et stigmatiserende navn som i dag ville klassifiseres som ren mobbing. Men jeg tror også det kunne ligge betydelig anerkjennelse i å bli tildelt et kallenavn. De hadde en tydelig identitet i lokalsamfunnet. 

Grenser både tiltrekker og vekker frykt. Som grensemarkører virket også bygdeoriginalene slik på meg. Det gikk litt sport i å våge seg til å snakke med dem. De utgjorde et lite eventyr. Gjennom årenes løp ble jeg kjent med flere av dem.  

Jeg har et levende minne av den dagen en kamerat og jeg våget oss opp i leiligheten til Skiltmaler Hansen. Det må ha vært mens jeg gikk på barneskolen. Han bodde i andreetasje i den gamle doktorboligen, et lite hus midt i sentrum. Jeg var redd for Skiltmaler Hansen. Han var en av de få menneskene jeg visste om som drakk for mye. Jeg bodde selv i sentrum, og måtte tidvis gå forbi huset hans og høre ropene hans fra vinduet når han hadde fått litt for mye innabords. Men så satt jeg der en dag oppe i leiligheten hans og ble servert saft og kjeks. Og lot meg overraske over hvor hyggelig han var.  Vi følte oss modige, men også forundret over at han slettes ikke var farlig.

Skiltmaler Hansen var en brukskunstner. Jeg har senere lest at bygdeoriginaler ikke sjelden var spesialiserte og dyktige håndverkere på ett eller annet område. Skiltene til Skiltmaler Hansen kunne være utstyrt med en stilisert hånd som pekte i en bestemt retning, med sirlige bokstaver foran. Det hang skilt både her og der i bygda, tegnet av Skiltmaler Hansen. Hans frihånd fikk prege alt fra reklameplakater til banneret i Blandakoret. Hadde han vært skikkelig dyktig i faget noen gang? Jeg vet ikke. Men han bar navnet med stolthet. Oppdragene hadde nok tørket ut. I leiligheten stod det stablet flere uferdige prosjekter. Skiltmaler Hansen var ikke så stø på hånda lenger.

Det var ikke lenge etter at jeg besøkte han i den gamle doktorboligen, at Skiltmaler Hansen la ned malerpenselen for godt. Faren min, soknepresten, forrettet begravelsen for en liten håndfull mennesker. Alle visste om Skiltmaler Hansen, men det var nok ikke så mange som kjente ham. Den gamle doktorboligen ble revet ikke så lenge etterpå.

Noen av skiltene med Hansens umiskjennelige stil, ble fortsatt hengende i bygda noen år. Helt til de ble erstattet av mer moderne produkter. Skiltmaler Hansen er den første og siste skiltmaleren jeg har kjent. Men jeg fortsatte å "samle på" bygdeoriginaler. Skiltmaler Hansen hadde lært meg at de var spennende å nærme seg.

Har du minne av noen bygdeoriginaler fra din barndom? 

Vidar Bakke

Kommentarer

Populære innlegg