Valgmenigheter i Den norske kirke



Jeg har skrevet under på "erklæringen om den kirkelige situasjonen" fra en gruppe ordinerte prester i Den norske kirke i forkant av kirkemøtet denne uken. Selv er jeg sokneprest og daglig leder i den hittil eneste valgmenigheten i Den norske kirke.

Valgmenigheter. Muligheten for å etablere valgmenigheter, er nevnt i erklæringen som en av flere veier i arbeidet med å sikre langsiktig kirkelig legitimitet også for klassisk kristen samlivsetikk. Det finnes en egen lov som gjør det mulig å danne ikke-geografiske menigheter ("personsokn") innenfor Den norske kirkes strukturer.
Misjon. I den sammenheng kan det være viktig å understreke at ByMenigheten-Sandnes (tidligere Lundehaugen menighet), ikke ble etablert som en protest- og frustrasjonsmenighet. Da hadde den neppe overlevd i mer enn femten år. Den ble dannet med et tydelig misjonalt sikte for Sandnes. I gode øyeblikk har vi fått være til inspirasjon for andre. ByMenigheten skulle være et supplement til det menighetene i byen ellers gjør. Her ligger vår legitimitet.
Eksistensen av valgmenigheter i Den norske kirke, kan likevel spille en viktig funksjon i den spesielle situasjonen Den norske nå går inn i. Mange av mine kollegaer opplever seg tvunget til taushet. De kjenner at rommet er i ferd med å bli mye mindre for å mene og handle i tråd med det de egentlig står for. Jeg har stor forståelse og respekt for at de ikke orker å være tydelige på den måten jeg kan være. Fordi en valgmenighet ikke er avhengig av offentlige midler, kan vi i større grad praktisere det vi mener er riktig, uten å være redd for sanksjoner fra lokalsamfunn og kommuneadministrasjon. 
Selvfinansiert. ByMenigheten - Sandnes har ikke et eget kirkebygg. Det betyr at menigheten ikke kan pålegges å legge til rette for kirkelig vigsel av samkjønnede. Om vi en gang i framtiden skulle få eget kirkebygg, vil det være finansiert av menighetens medlemmer, ikke stat og kommune. Jeg mener det gir en valgmenighet i Den norske kirke frihet til både å forkynne og praktisere i tråd med en klassisk forståelse av hva et ekteskap er.
Det må også påpekes at som prest i en valgmenighet er jeg bare en av flere stemmer. Jeg må forholde meg til hva Menighetsrådet til en hver tid måtte vedta i denne saken. Jeg håper vi får visdom til å bruke den plassen vi har i Den norske kirke i Sandnes på en raus, utadrettet og utrustende måte, slik våre verdier sier. 
Jesu oppdrag.  Eksistensen av ByMenigheten-Sandnes er formelt sett fortsatt en prøveordning. Vi hilser velkommen flere valgmenigheter innenfor Den norske kirkes strukturer. ByMenigheten-Sandnes og eventuelle andre valgmenigheter vil ikke ha bærekraft og livsrett over tid hvis de først og fremst drives av frustrasjon og misnøye med den kirkelige situasjonen. Vi må dypest sett være drevet av Jesu oppdrag om å gjøre nye mennesker til disipler. Jeg mener samtidig at dette oppdraget også handler om å lære og praktisere det Jesus ellers befalte, bl.a. da han definerte ekteskapet mellom mann og kvinne i Matteus 19,4-6. 
Ønsket å skifte syn. Selv har jeg kjent på utfordringen fra de homofile gjennom hele min studietid og i femten års tjeneste som prest. I perioder har jeg ikke orket å lese og forholde meg til dette, i andre tider har jeg både finlest Bibelen og det meste av litteratur, debatter og sterke vitnesbyrd på området. Jeg har hatt et brennende ønske om å skifte syn, ikke minst etter nærkontakt med homofile som har fortalt sin historie om depresjon, selvmordstanker, kamp med egen identitet og vanskelige valg. Det har gjort sterkt inntrykk. 
Jeg kjenner også på et moralsk ubehag som grenser til det hyklerske: Vi bruker tilsynelatende mye mer bekymringsenergi på DE YTTERST FÅ som velger å leve forpliktende sammen med en av det samme kjønn, enn på de MANGE TUSEN som velger å forlate en av det motsatte kjønn. Og jeg kjenner et betydelig ansvar for at jeg og vår menighet nå ikke skal begynne å bruke mer trykksverte og plass i det offentlige rom på harmdirrende budskap om dem som ikke har klart å leve opp til idealene, enn vi bruker energi på å utruste familier til å klare å holde sammen i krevende tider. 
Men nå er det nå en gang sånn at det er en tid for å ta stilling til vigselssaken. Og den tiden er nå. 
Min overbevisning om at ekteskapet er en ordning for mann og kvinne, er heller blitt styrket enn svekket den siste tiden. Jeg leser de bibelske tekstene om ekteskap, samliv og homofili som retningsgivende for det vi fortsatt skal holde fram som det ideelle. Om jeg gjerne skulle likt å konkludere annerledes, har ingen så langt klart å overbevise meg om at jeg kan velsigne homofilt samliv, og samtidig begrunne dette ut fra Bibelen. Jeg kjenner meg usigelig trøtt av alle mine egne mer eller mindre teologiske bortforklaringer i dette spørsmålet. Jeg er ofte en tilhenger av nyanser og kompromisser. Men min forsiktighet har dypest sett vært drevet av tre motiver: 
  1. Et sterkt ønske om å ikke såre og skade mennesker som befinner seg i en fryktelig vanskelig livssituasjon. 
  2. En frykt for å skuffe og støte fra meg mange mennesker jeg bryr meg svært mye om, som jeg vet ikke deler dette standpunktet. 
  3. Et sterkt brobyggende drag i min personlighet som alltid leter etter å finne samlende løsninger vi alle kan stille oss bak. Jeg ønsker inderlig at vi som kristne skal klare å leve side om side som brødre og søstre, selv om vi er uenige. 
Jeg står for at alle disse tre motivene er gode. Men jeg er redd for at jeg og mange med meg har latt disse grunnene drive oss til taushet. Det er ikke den beste måten å forholde seg til krevende spørsmål i livet på. 
Mitt pastorale råd til homofile vil fortsatt være å ikke leve i homofilt samliv. Men det finnes et "men". For noen er dette et spørsmål som faktisk går på livet løs. Det blir for enkelt for meg å si at det bare finnes et enten-eller-svar på dypt krevende etiske spørsmål, av typen: "Enten lever man i ekteskap mellom mann og kvinne eller så bedriver man hor". I virkelighetens verden må jeg orke å lytte til løsninger mellom disse ytterpunktene som kan være mer etisk holdbare enn andre. Hvis jeg får lov, ønsker jeg å være samtalepartner for mennesker som strever med å finne ut av dette, både i min egen menighet og utenfor. 
Men jeg kan ikke likestille ekteskap mellom mann og kvinne med ekteskap mellom samkjønnede. Jeg kan ikke gi dette en kirkelig velsignelse, og dermed på Guds vegne gjøre et slikt "ekteskap" til en allmenn norm. Selv om sterke krefter i og utenfor den kirken jeg er glad i, forventer at jeg og mine kollegaer skal gjøre det. 
Det er også lett å overse dem som velger å IKKE leve sammen med noen, ut fra sin overbevisning om hva som er rett. Jeg er opptatt av at de skal møte like mye forståelse og støtte, om enn oftest indirekte. Hva vi sier og gjør som enkeltpersoner og fellesskap, kan ha stor betydning for disse som sjelden er offentlige om sitt valg. 
Ekteskapsforståelsen. Jeg mener det er en etisk vesensforskjell mellom å gi homofile som ikke klarer å leve alene, en anledning til å velge å ha rettslige rammer rundt sitt samliv, og det å kalle dette for "ekteskap" på lik linje med mann og kvinne. Da følger for eksempel helt naturlig tanken om å ha egne barn. Da er det ikke lenger et spørsmål som bare angår to mennesker som er glade i hverandre.
Kommende generasjoner. Jeg mener tendensen etter at ny ekteskapslov ble innført allerede er åpenbar: Dette hurtigtoget går raskt i retning av at homofile ekteskap også innebærer rett og mulighet til å ha barn. Ikke bare som unntak fordi noen behøver voksnes omsorg, men som en slags rettighet som følger av at selve ekteskapsforståelsen er utvidet. Jeg synes det snakkes for lite om hvilke endringer dette innebærer for barna og for kommende generasjoner. Og jeg kjenner på ubehag ved at utviklingen går kjemperaskt i vår del av verden, uten at det lenger omtrent er lov til å vise sin skepsis i offentligheten.
Kirkelig legitimitet. Jeg slutter meg derfor til gruppen av ordinerte prester i Den norske kirke som ber om at det i framtiden må være "kirkelig legitimt å bruke en vigselsliturgi som entydig fastholder ekteskapet slik Jesus definerer det i Matteus 19,4-6, og å forkynne, veilede og undervise i samsvar med dette." Valgmenigheter er en av flere ordninger Bispemøtet, Kirkerådet og Kirkemøtet bør se nærmere på i tiden som kommer.
Vidar M. Bakke
Prest og daglig leder i ByMenigheten-Sandnes (Dnk)
(Illustrasjon: Johannes Kleppe)
(Innlegget er også publisert på verdidebatt.no, 7.4.2016)

Kommentarer

Populære innlegg