Davids hule
 |
| Barnesamling i "Davids hule" rundt 2008. (Foto: Hilton Henn) |
«Så dro David bort derfra og flyktet til hulen ved Adullam. Da brødrene hans og hele hans fars hus fikk høre det, kom de ned til ham der. Alle slags nødlidende, gjeldbundne og misfornøyde samlet seg om ham, og han ble høvding for dem. Om lag fire hundre mann sluttet seg til ham.»
1. Samuelsbok 22:1-2 N11BM
Eli og jeg fikk gleden av å jobbe seks år i team sammen med brasilianske Hilton og Edla i byen Santa Fe do Sul fra 2001-2007. To nordmenn og to brasilianere, sendt for å plante ny menighet.
Mens vi var der, hadde menigheten tilhold i et bygg som var laget for å være et butikklokale. To store "garasjedører" slo vi opp mot veien når vi inviterte til gudstjenester eller andre samlinger. Jeg har ofte tenkt at det rommet minnet mest om en hule eller et tilfluktsrom.
Min venn og kollega Hilton elsket den lille fortellingen om den fredløse David som tok tilflukt i en hule. Han tolket den som et sterkt bilde på Guds menighet.
Han drømte om at vi skulle være et tilfluktssted for alle slags nødlidende, gjeldbundne og skuffede mennesker. Og de kom. Hilton og Edla hadde en særlig tiltrekningskraft på disse som ikke helt hadde fått det til. Det hendte at jeg savnet flere med en god økonomi og solid utdannelse i kirken vår. Men "Davids hule" var og ble vår profil.
I dag har menigheten fått fint kirkebygg. Men Hilton og Edla er fortsatt vertskapet i menigheten. Og derfor er menigheten nok først og fremst Davids hule fortsatt. Egentlig er de pensjonister, men det er ikke så enkelt å finne de idealistene som er villige til å komme og ta over et slikt arbeid.
Mange har blitt forandret og gjenopprettet i den hulen. Og mange av dem har reist videre da de begynte å forvente noe litt mer spenstig. Jeg klandrer dem egentlig ikke for det. David og hans menn ble heller ikke værende i hulen da de fikk muligheter til noe bedre.
Men de nødlidende, gjeldbundne og skuffede fortsetter å komme til menigheten i Santa Fé. De samles rundt sin redningsmann, som er Davids sønn og livets høvding, Jesus Kristus.
I min iver etter å lede noe som vokser, som preges av kvalitet og solide rammer, kan jeg ha mistet noe på veien? Er min menighet på noen måte en Davids hule som tiltrekker seg de nødlidende?
Kommentarer
Legg inn en kommentar