Europa - hvor går vi?
Mennesker er for tiden i bevegelse. De går. Både de med familier som har vært her i generasjoner og de som nettopp har ankommet. Ingen er upåvirket av endringene i samfunnet.Spørsmålet er hva mennesker gjør mens de går. Blir mennesker gjort til disipler av Jesus, eller blir de disipler av noe annet? Du og jeg er en del av svaret. For Europa har fortsatt behov for Gud.(Teksten er et utdrag av utkastet til en artikkel jeg har skrevet i samarbeid med Rolf Arne Tjøstheim som del av en større artikkelsamling om NMS sitt arbeid. I dette utdraget gir jeg noen perspektiver på misjon og migrasjon til vårt eget kontinent.)
Hvordan
vi velger å oversette et spesielt ord i Matt. 28, 18-20, er ikke uvesentlig for
vår misjonsforståelse. Frem til den nye oversettelsen til Bibelselskapet kom i
2005, stod det ”gå derfor ut og gjør…” I lang tid reflekterte dette ”ut” en
ganske seiglivet forståelse av at misjon først og fremst var å bevege seg et
godt stykke utenfor vårt eget nærområde. ”Alle folkeslag” ble helst lest som
”andre folkeslag enn vårt”. Men ordet ”ut” finnes ikke i den greske teksten. I
den nye oversettelsen står det nå bare ”gå derfor og gjør…”.
En
gjengivelse som er enda mer i tråd med den greske teksten er, ”mens dere går,
gjør disipler”. Da handler misjonsbefalingen om å gjøre disipler av alle
folkeslag, også vårt eget. Selve vandringen later det til at Mesteren tok for
gitt. Han behøvde ikke en gang å gjøre det til et imperativ. Var de hans
disipler, så stagnerte de ikke på ett sted. De gikk.
De som kommer til oss
Migrasjonen
fra andre kontinenter til Europa har tiltatt de siste tiårene. Mange av dem som
kommer har vist seg å være brennende kristne fra levende kirker i Afrika, Asia
og Sør-Amerika. Og ”mens de går”, ser vi at mange av dem ”gjør disipler”.
Migrasjon
har historisk sett vært den viktigste faktor i religiøs ekspansjon, særlig for
kristentroen. Oldkirkens vekst handlet i stor grad om folk på reise, -
migranter, handelsfolk og forfulgte kristne. Nå ser vi noe av det samme skje
igjen.
I
mange århundrer var det europeerne som migrerte til andre deler av verden. I
det forrige århundret snudde strømmen. Arbeidsinnvandrere og flyktninger har
bidratt til å bringe et mangfold av kulturer til vårt kontinent. Og mange av
innvandrerne har tatt med seg sin særegne kristendomsform. Stedegne
kirkesamfunn fra fjerne himmelstrøk har flyttet inn i nabolaget.
Det
har også et voksende antall representanter for andre religioner. Side om side
med de kristne migrantmenighetene, etableres muslimske, hinduistiske og andre
slags religiøse fellesskap over hele Europa. Også disse er en stadig sterkere
motkraft til ateisme og sekularisering. Men vi ser også en større polarisering
mellom ideologier og samfunnssyn og en økende frykt, særlig overfor muslimer. I
møte med andre menneskers levende tro settes våre kristne trospraksiser på
prøve. Betyr den kristne troen en forskjell i det virkelige livet? Er det
egentlig så stor forskjell på det å kalle seg kristen og det å være en humanist
uten gudstro? Det er her kristne fra
andre kontinenter kan hjelpe oss.
Selv
om mange av migrantmenighetene i Europa er knyttet til bestemte folkegrupper,
driver flere og flere et ekspansivt misjonsarbeid. Europeere helt uten kulturelle referanser fra kristen tro i oppveksten, finner veien inn i en koreansk menighet i Frankrike eller en afrikansk menighet i London. I øyeblikket befinner den største menigheten i Europa seg i Kiev, og den har nigeriansk opprinnelse.
"I øyeblikket befinner den største menigheten i Europa seg i Kiev, og den har nigeriansk opprinnelse."
Kanskje
finner vi i migrasjonsbølgen nøkkelen til Europas religiøse utvikling framover?
Er det kristen tro eller annen religiøsitet som får vind i seilene? Eller vil gudstro
i enhver form bli erstattet av et sekulært verdensbilde? Mye vil avhenge av om
de historiske nasjonalkirkene klarer omstillingen fra i stor grad å være service-
og vedlikeholdskirker til å bli misjonale kirker som møter endringer i egne
land.
Går Gud videre til de
andre?
Gjennom
historien har den kristne tro beveget seg gjennom verden, fra Midtøsten til
Europa, til Nord-Amerika, og så til landene i sør. ”Min teori er at Gud går der
det er behov for ham”, har forfatteren Philip Yancey sagt. I løpet av forrige
århundre flyttet kristenhetens tyngdepunkt seg fra Europa, sørover til Afrika
og østover mot Asia. En gjennomsnittlig kristen i vår samtid er kvinne. Hun bor i en landsby i Etiopia eller i
storbyen Manila på Filippinene.
Hva
har skjedd i Europa? La oss bruke som nært eksempel et av våre naboland,
Storbritannia. I følge historikeren Callum Brown skjedde det et markant skifte
fra 60-tallet og fremover. Folk sluttet å vie seg i kirken, å døpe sine barn,
barna ble ikke lenger sendt på søndagsskole og konfirmasjonsundervisning. Svært
mange av barna og barnebarna til disse som var voksne på 60-tallet, har
overhodet ingen berøringspunkter med kirken gjennom livet. Et tidligere
religiøst folk, forlot i praksis organisert kristendom. Bare rundt 1 mil. av 26
mil. deltar ukentlig på gudstjenester i Church of England (CE). Kirken har tatt
forbilledlige grep i senere år. Satsingen på «Mission shaped Church» og mer
eksperimentelle former for menighetsarbeid, såkalte «Fresh expressions», har
bidratt til at tilbakegangen har flatet noe ut.
Spørsmålet er likevel om den anglikanske kirke og andre folkekirker i
Europa klarer å demme opp for sekulariseringen av befolkningen. De dystre
spådommer går ut på at flere europeiske land vil lide samme skjebne som Nord-Afrika
og Tyrkia, som en gang var kraftsentre for kristenheten.
Behov for blodoverføring
Men finnes det også en
annen mulighet? Kan den vitalitet som preger kirkene i Afrika, Sør-Amerika og Asia
smitte tilbake på Europa? Med sin iver og livskraft, setter de nå mer og mer
sitt tydelige stempel på global kristen teologi, etikk og spiritualitet.
Stikkord er en levende
tro på at Gud virker i hverdagen. Borte er skillet mellom det åndelige og
fysiske. Gud har med hele mennesket å gjøre. Jesus både frelser og helbreder.
Troen leves ut i fellesskap. Bibelen har autoritet i dag.
Mye
av dette framstår som klassisk kristendom, men kan virke provoserende for en
moderne europeisk tankegang. Og vi skal heller ikke omfavne all deres teologi
og praksis helt ukritisk. Men trenger vi dem som mer enn eksotiske
fremmedelementer vi betrakter på avstand? Har vi behov for blodoverføring inn i
de tradisjonelle kirkene hvis de skal overleve? Det handler ikke først og
fremst om å bringe inn noe helt nytt, ikke feil blodtype, men snarere om å finne tilbake noe av den
spiritualitet som blant annet preget norsk misjon fra starten av.
Kanskje
er det tidlig å slå fast i hvor stor grad migrantmenigheter i Europa makter å
bli stedegne menigheter som også når den opprinnelige befolkningen. En
utfordring er at mange migrantmenigheter benytter morsmål som
gudstjenestespråk, og slik ekskluderer lokalbefolkningen. Et like viktig hinder
er manglende enhet og samarbeidsvilje mellom tradisjonelle kirkesamfunn og de
nye. ”Det kritiske punkt i det nye misjonsparadigmet er erkjennelsen av at vi
alle er like mye adressater som utsendinger i misjon”, sier kirkehistorikeren
Peter Vethanayagamony.
Mennesker
er for tiden i bevegelse. De går. Både de med familier som har vært her i
generasjoner og de som nettopp har ankommet. Ingen er upåvirket av endringene i
samfunnet.
Spørsmålet
er hva mennesker gjør mens de går. Blir mennesker gjort til disipler av Jesus,
eller blir de disipler av noe annet? Du og jeg er en del av svaret. For Europa
har fortsatt behov for Gud.
Teksten er et utdrag av
en lengre artikkel skrevet i samarbeid med Rolf Arne Tjøstheim som del av
en artikkelsamling om NMS sitt arbeid.
Kildemateriale:
- Kalu, Ogbu m.fl.: ”Mission after Christendom – Emergent Themes in Contemporary Mission”
- Jørgensen, Knud, ”Kom over og hjelp oss” - foredrag på Missiologisk Forum i NORME, 23.09.09.
- Brown, Callum G: ”The Death of Christian Britain”
- “Mission-shaped Church”- church planting and fresh expressions of church in a changing context (Rapport fra The Archbishop´s Council 2004, Church of England)
Kommentarer
Legg inn en kommentar