Europa - hvor går vi?


Mennesker er for tiden i bevegelse. De går. Både de med familier som har vært her i generasjoner og de som nettopp har ankommet. Ingen er upåvirket av endringene i samfunnet. 
Spørsmålet er hva mennesker gjør mens de går. Blir mennesker gjort til disipler av Jesus, eller blir de disipler av noe annet? Du og jeg er en del av svaret. For Europa har fortsatt behov for Gud.

(Teksten er et utdrag av utkastet til en artikkel jeg har skrevet i samarbeid med Rolf Arne Tjøstheim som del av en større artikkelsamling om NMS sitt arbeid. I dette utdraget gir jeg noen perspektiver på misjon og migrasjon til vårt eget kontinent.)
Hvordan vi velger å oversette et spesielt ord i Matt. 28, 18-20, er ikke uvesentlig for vår misjonsforståelse. Frem til den nye oversettelsen til Bibelselskapet kom i 2005, stod det ”gå derfor ut og gjør…” I lang tid reflekterte dette ”ut” en ganske seiglivet forståelse av at misjon først og fremst var å bevege seg et godt stykke utenfor vårt eget nærområde. ”Alle folkeslag” ble helst lest som ”andre folkeslag enn vårt”. Men ordet ”ut” finnes ikke i den greske teksten. I den nye oversettelsen står det nå bare ”gå derfor og gjør…”.

En gjengivelse som er enda mer i tråd med den greske teksten er, ”mens dere går, gjør disipler”. Da handler misjonsbefalingen om å gjøre disipler av alle folkeslag, også vårt eget. Selve vandringen later det til at Mesteren tok for gitt. Han behøvde ikke en gang å gjøre det til et imperativ. Var de hans disipler, så stagnerte de ikke på ett sted. De gikk. 

De som kommer til oss

Migrasjonen fra andre kontinenter til Europa har tiltatt de siste tiårene. Mange av dem som kommer har vist seg å være brennende kristne fra levende kirker i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Og ”mens de går”, ser vi at mange av dem ”gjør disipler”.

Migrasjon har historisk sett vært den viktigste faktor i religiøs ekspansjon, særlig for kristentroen. Oldkirkens vekst handlet i stor grad om folk på reise, - migranter, handelsfolk og forfulgte kristne. Nå ser vi noe av det samme skje igjen.

I mange århundrer var det europeerne som migrerte til andre deler av verden. I det forrige århundret snudde strømmen. Arbeidsinnvandrere og flyktninger har bidratt til å bringe et mangfold av kulturer til vårt kontinent. Og mange av innvandrerne har tatt med seg sin særegne kristendomsform. Stedegne kirkesamfunn fra fjerne himmelstrøk har flyttet inn i nabolaget.

Det har også et voksende antall representanter for andre religioner. Side om side med de kristne migrantmenighetene, etableres muslimske, hinduistiske og andre slags religiøse fellesskap over hele Europa. Også disse er en stadig sterkere motkraft til ateisme og sekularisering. Men vi ser også en større polarisering mellom ideologier og samfunnssyn og en økende frykt, særlig overfor muslimer. I møte med andre menneskers levende tro settes våre kristne trospraksiser på prøve. Betyr den kristne troen en forskjell i det virkelige livet? Er det egentlig så stor forskjell på det å kalle seg kristen og det å være en humanist uten gudstro? Det er her kristne fra andre kontinenter kan hjelpe oss.

Selv om mange av migrantmenighetene i Europa er knyttet til bestemte folkegrupper, driver flere og flere et ekspansivt misjonsarbeid. Europeere helt uten kulturelle referanser fra kristen tro i oppveksten, finner veien inn i en koreansk menighet i Frankrike eller en afrikansk menighet i London. I øyeblikket befinner den største menigheten i Europa seg i Kiev, og den har nigeriansk opprinnelse.

"I øyeblikket befinner den største menigheten i Europa seg i Kiev, og den har nigeriansk opprinnelse."

Kanskje finner vi i migrasjonsbølgen nøkkelen til Europas religiøse utvikling framover? Er det kristen tro eller annen religiøsitet som får vind i seilene? Eller vil gudstro i enhver form bli erstattet av et sekulært verdensbilde? Mye vil avhenge av om de historiske nasjonalkirkene klarer omstillingen fra i stor grad å være service- og vedlikeholdskirker til å bli misjonale kirker som møter endringer i egne land.

Går Gud videre til de andre?

Gjennom historien har den kristne tro beveget seg gjennom verden, fra Midtøsten til Europa, til Nord-Amerika, og så til landene i sør. ”Min teori er at Gud går der det er behov for ham”, har forfatteren Philip Yancey sagt. I løpet av forrige århundre flyttet kristenhetens tyngdepunkt seg fra Europa, sørover til Afrika og østover mot Asia. En gjennomsnittlig kristen i vår samtid er kvinne.  Hun bor i en landsby i Etiopia eller i storbyen Manila på Filippinene. 

Hva har skjedd i Europa? La oss bruke som nært eksempel et av våre naboland, Storbritannia. I følge historikeren Callum Brown skjedde det et markant skifte fra 60-tallet og fremover. Folk sluttet å vie seg i kirken, å døpe sine barn, barna ble ikke lenger sendt på søndagsskole og konfirmasjonsundervisning. Svært mange av barna og barnebarna til disse som var voksne på 60-tallet, har overhodet ingen berøringspunkter med kirken gjennom livet. Et tidligere religiøst folk, forlot i praksis organisert kristendom. Bare rundt 1 mil. av 26 mil. deltar ukentlig på gudstjenester i Church of England (CE). Kirken har tatt forbilledlige grep i senere år. Satsingen på «Mission shaped Church» og mer eksperimentelle former for menighetsarbeid, såkalte «Fresh expressions», har bidratt til at tilbakegangen har flatet noe ut.  Spørsmålet er likevel om den anglikanske kirke og andre folkekirker i Europa klarer å demme opp for sekulariseringen av befolkningen. De dystre spådommer går ut på at flere europeiske land vil lide samme skjebne som Nord-Afrika og Tyrkia, som en gang var kraftsentre for kristenheten.

Behov for blodoverføring

Men finnes det også en annen mulighet? Kan den vitalitet som preger kirkene i Afrika, Sør-Amerika og Asia smitte tilbake på Europa? Med sin iver og livskraft, setter de nå mer og mer sitt tydelige stempel på global kristen teologi, etikk og spiritualitet.

Stikkord er en levende tro på at Gud virker i hverdagen. Borte er skillet mellom det åndelige og fysiske. Gud har med hele mennesket å gjøre. Jesus både frelser og helbreder. Troen leves ut i fellesskap. Bibelen har autoritet i dag.

Mye av dette framstår som klassisk kristendom, men kan virke provoserende for en moderne europeisk tankegang. Og vi skal heller ikke omfavne all deres teologi og praksis helt ukritisk. Men trenger vi dem som mer enn eksotiske fremmedelementer vi betrakter på avstand? Har vi behov for blodoverføring inn i de tradisjonelle kirkene hvis de skal overleve? Det handler ikke først og fremst om å bringe inn noe helt nytt, ikke feil blodtype, men snarere om å finne tilbake noe av den spiritualitet som blant annet preget norsk misjon fra starten av.

Kanskje er det tidlig å slå fast i hvor stor grad migrantmenigheter i Europa makter å bli stedegne menigheter som også når den opprinnelige befolkningen. En utfordring er at mange migrantmenigheter benytter morsmål som gudstjenestespråk, og slik ekskluderer lokalbefolkningen. Et like viktig hinder er manglende enhet og samarbeidsvilje mellom tradisjonelle kirkesamfunn og de nye. ”Det kritiske punkt i det nye misjonsparadigmet er erkjennelsen av at vi alle er like mye adressater som utsendinger i misjon”, sier kirkehistorikeren Peter Vethanayagamony.

Mennesker er for tiden i bevegelse. De går. Både de med familier som har vært her i generasjoner og de som nettopp har ankommet. Ingen er upåvirket av endringene i samfunnet.

Spørsmålet er hva mennesker gjør mens de går. Blir mennesker gjort til disipler av Jesus, eller blir de disipler av noe annet? Du og jeg er en del av svaret. For Europa har fortsatt behov for Gud.

Teksten er et utdrag av en lengre artikkel skrevet i samarbeid med Rolf Arne Tjøstheim som del av en artikkelsamling om NMS sitt arbeid.

Kildemateriale:
  •  Philip Jenkins: ”The Next Christendom  - The Coming of Global Christianity”, ”God´s continent: Christianity, Islam and Europe´s Religious Crisis”
  • Kalu, Ogbu m.fl.: ”Mission after Christendom – Emergent Themes in Contemporary Mission”  
  • Jørgensen, Knud, ”Kom over og hjelp oss” - foredrag på Missiologisk Forum i NORME, 23.09.09.
  • Brown, Callum G: ”The Death of Christian Britain”
  • “Mission-shaped Church”- church planting and fresh expressions of church in a changing context (Rapport fra The Archbishop´s  Council 2004, Church of England)

Kommentarer

Populære innlegg