Det blir fullt hus!

Fra restauranten Kong Hans Kælder i København. 
Forsmak på Det store gjestebudet. (Foto: Konghans.dk)



Spis nå, barna mine. Smak på det nybakte brødet. Jeg bakte det i dag morges, mens jeg tenkte på dere. 

Men – ikke spis så fort! Hvorfor har dere det så travelt? Husk at når vi spiser sammen så gjør vi mye mer enn å fylle magene våre. Måltid er fellesskap – det er å se hverandre, høre hverandre.

Nå har jeg endelig klart å samle dere. Det er jammen en god stund siden sist. Nå er vi her for å dele dette måltidet sammen. Alt mitt er deres. Snart, snart, skal jeg sende dere av gårde. Jeg vet at det er nok av ting som venter der ute.

Du, Jonatan har jo nettopp blitt Pappa.
Og du, Rebekka har den nye jobben som krever deg fullt og helt. Jeg vet da godt det.
Det var så kjekt at du tok med deg en venninne i dag, Johanna. Jeg tenker dere har mange flere venner dere skal ut og treffe etterpå. 
Og du, Andreas, skal jo på dugnad. Jeg vet at de trenger de sterke hendene dine.

Snart, snart. Men nå er dere her, sammen med meg. 
Det er alltid så mye som venter. Men det er også et hav av tid i vente for den som ser med det rette blikket, med det evige blikket.
Så del nå dette måltidet med meg!

Forresten, har jeg fortalt dere historien om det store gjestebudet? 
Det var enda mens jeg var ung og arbeidet i huset til den rike og mektige mannen.
Ofte ble det snakket blant tjenerne om vi noen gang ville få lov til å være med på en slik dag. 

Gamle Sakarias pleide å sitere fra de gamle skriftene:
På dette fjell skal Herren, Allhærs Gud, gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin.

Og så, en dag kom den mektige mannen til meg og sa:
”For å vise mine venner hvor høyt jeg setter dem, har jeg bestemt meg for å holde et gjestebud som ingen noen gang har sett maken til. Det skal ikke spares på noe. Du har frie tøyler til å skaffe til veie de beste råvarer så kjøkkenet kan lage de aller ypperste retter.”

De neste ukene brukte jeg til å reise land og strand rundt for å skaffe alt det vi trengte til den store festen.Noe kunne jeg sende bud etter, noe måtte jeg selv reise og plukke ut. 

Og så endelig, kom den store dagen da alt var ferdig. Og den mektige mannen kalte meg til seg og sa:
”Gå nå, og fortell alle mine venner at festen er klar.”

Den mektige mannen hadde mange venner, og alle var invitert. De fleste av dem hadde kjent ham hele livet. De var en del av hans liv, og han hadde vært en del av deres.
Men så kan de da likevel ikke ha kjent ham.  For alle som en kom de med unnskyldninger og hadde annet å gjøre! Det virket som de alle sammen hadde så alt for mye i livet sitt allerede. Livet var fylt til randen av nødvendige og viktige ting. Et selskap hvor det viktigste var å være sammen og spise et festmåltid, passet ikke inn. Det var så mye som skulle produseres og bli ferdig akkurat nå.

Noen lot det skinne gjennom: God mat kan vi skaffe oss på annet vis, vi trenger ikke å gå til din mektige herre for å få det. Jeg tenkte, skal tro om de har funnet seg nye venner som de spiser hos – og som lager bedre mat? Er det mulig?

En sa som så: ”Jeg går ut fra at hvis dette gjestebudet er større enn noensinne, så passer jeg dårlig inn blant så fint folk. Men det blir vel overført på TV, og da skal jeg gjerne følge med. Jeg har mange kanaler, og følger godt med på det aller meste som går. Jeg skal nok finne fram til den riktige kanalen og få med meg det viktigste fra festen.”

Det som gjorde meg aller mest bedrøvet, var de mange som sa at de gjerne kunne tenke seg å spise hos min Herre, men de foretrakk at han inviterte dem alene, og ikke sammen med alle disse andre vennene som de brydde seg svært lite om. Den mektige Herren din har vi stor sans for, men ikke alle de andre han pleier å omgås. Hva var dette? Hvordan gikk det an å være venn med min Herre og Mester – og ikke utstå fellesskap med hans venner?

Og så tenkte jeg: Hva har disse vennene gjort for at alle disse andre ikke orker å være i selskap med dem?

Jeg gikk trist og skamfull tilbake til den mektige mannen og fortalte at ingen av vennene hadde anledning til å komme.

Dere skulle ha sett ham: Først gråt han! Så var han sint som jeg aldri har sett ham før!

Og så sa han det som jeg aldri skal glemme:
”Gå ut, sa han, på gatene, og inviter inn alle du ser, de som ikke har livet fylt opp av andre viktige ting. Inviter de lamme, vanføre og blinde."

Jeg trodde knapt nok mine egne ører. For en ting var at han ba meg om å invitere all slags folk inn fra gata. Det var uhørt å invitere i selskap sånne som ikke var i stand til å invitere tilbake. Slikt gjorde man bare ikke. Og enda verre: Jeg skulle invitere lamme, vanføre og blinde. Vi trodde at slike mennesker var utstøtt av Gud og hadde gjort noe fryktelig galt, siden de var blitt slik. Man skulle ikke ha noe med dem å gjøre. Men min Herre ville invitere dem til sitt bord. 

Det var ikke så vanskelig å finne alle disse menneskene. Jeg hadde så ofte gått forbi dem. Jeg visste hvor de satt. 

Jeg glemmer aldri ansiktene på disse menneskene som vi måtte hjelpe inn til bordet, noen ble båret, men alle fikk plass. 
Og min herre sendte meg ut igjen for å hente flere, og flere, og flere.  Helt til huset var stappende fullt av mennesker. Det ble tidenes fest! Det var mat, det var dans, det var sang og musikk…

Dette er lenge siden nå. Jeg er blitt en gammel mann, og den mektige herren som jeg tjente hos, ja, han hører til historien…
Men litt etter litt har jeg skjønt at der og da, ga han oss del i en drøm og viste oss Guds ansikt, det virkelige ansiktet til den Herre og Gud som jeg fortsatt tjener med mitt liv.

For slik vil han ha det. En gang skal vi sitte til bords med alle slags mennesker sammen med ham.
Heller ikke han tvinger noen til å være sine venner.  Men i sin lengsel etter alle sine kjære, blir han både sint og bedrøvet over alle som takker nei, om de har aldri så mange gode forklaringer.

Ja, ja, barn. Jeg prater og forteller… Dere orker vel ikke stort mer nå fra en gammel bestefar.
Så godt å være sammen med dere. Nå spiser vi, nå deler vi.


Jada, dere kikker på klokkene. Om litt sender jeg dere av gårde. Ut i livet, ut i bråket, latteren og gråten. Og underveis finner dere kanskje noen dere skal samle rundt dere og dele brød og liv med. Og glem endelig ikke å fortelle hvor det er mer mat å finne. Mat i overflod. Fest og glede – for alle som vil.

Gå i Guds fred! Hvil i Guds nåde!

"Frå bordet ditt, Herre går vi mange i flokk. Ei rørsle i følgje med deg. Ditt hus skal bli fullt! Her er rom meir enn nok! Kom til fest, ropar vi på vår veg!"    

(Les originalen i Luk 14:12-24)
Vidar

Kommentarer

Populære innlegg