Spires plass

"Verdier som må vernes". Faksimile fra bladet Hyttefolk, april-utgaven i forfatterens fødselsår.  Dette er plassen. Her slår vi oss til. Vi fant det først, sa Karl stolt.  Ja, hvis man ser bort fra urbefolkningen på stedet, selvsagt.  Karl var pioneren blant hyttefolket på Berget.  Et hardt arbeidende folk, disse utbyggerne.   Store stolte prakthytter reiste seg mot himmelen.  Berget fyltes med latter, grillduft og kantklippere.   Før blikket falt på omgivelsene.  Den steinete gamle badeplassen, benyttet av urbefolkningen i generasjoner.  Nå skapte hyttefolket den om til en liten sandstrand.  Den frodige utmarka på veien til badeplassen.  På få år ble den jevnet ut og forsynt med nyplantet gress. Trimmet og velstelt som Karls eget skjegg.  Snart var skjegget, unnskyld, gresset fylt med fotballbane og benker med sirlig påskrift: "Tilhører Berget Hytteforening".  Et nydelig stykke skaperverk fra Vårherres hånd, dette, sa en besøkend

Jeg vurderer å sette opp flere M-skilt i livet mitt. Jeg vil bevilge meg smalere vei, lavere fart, mer hilsing på fremmede og mindre tunnelsyn.  - Kjente du han? Jeg husker godt jeg spurte Pappa en av de første gangene jeg begynte å legge merke til at han stadig hilste på møtende sjåfører.  Vi var på ferietur langs norske vestlandsveier, langt hjemmefra. - Neida, forklarte han meg. - Dette er bare vanlig skikk og bruk. Vi hilser på hverandre når veien er så smal at den ene sjåføren må kjøre til side for å slippe den andre forbi.  Jeg var alltid like forventningsfull. Ville Pappa huske å hilse? Og hilste den andre sjåføren tilbake? Da jeg selv havnet bak rattet, var denne regelen like selvsagt som den om å vente på rødt lys. Selv om førstnevnte ikke stod i noen teoribok.  Gode skikker går i arv. Mine egne barn har notert seg det samme, og jeg har stolt fått innvie dem i en av de viktige norske levereglene.  Anledningene til å hilse byr seg ikke så ofte

"Fremmede på gjennomreise behøver alltid mat, vann og hvile. Men hvorfor kjente han med ett på en slik barnlig stolthet da de tre med glede tok imot hans gjestfrihet? Og hva var det med den myndige og milde stemmen hos ham som førte ordet?" (Fritt etter 1 Mos 18)  Sola stod midt på himmelen og gjorde helst for mye av seg, syntes den aldrende mannen. Også denne dagen sendte han en takknemlig tanke til sin venn Mamre.  De var innflyttere i dette landet. - Se her, hadde den nye vennen sagt. - Slå opp dine telt i min svale eikelund. Bli så lenge du ønsker, til du må dra videre med flokken din.    Kanskje var det tanken på Mamres gjestfrihet som drev ham da han så de tre fremmede. De hadde slått seg ned i skyggen under den største eika, da dagen var som varmest.  Fremmede på gjennomreise behøver alltid mat, vann og hvile. Men hvorfor kjente han med ett på

Har John Snow noe til felles med kong David? (Obs! Inneholder spoilere).  Det er skrevet både doktorgrader og mastergrader i teologi om forfatteren Tolkiens univers i Ringenes Herre. Skal tro om noen planlegger å gjøre det samme om den foreløpig største kassa-suksessen i fotsporene etter Tolkien, TV-serien "Game of Thrones"? Her er i hvert fall et teologisk skråblikk fra meg:   Game of Thrones er basert på fortellingen "A Song of Ice and Fire" av George R.R. Martin. Både bøkene og TV-serien fra HBO produseres fortløpende, og ingen kjenner slutten, kanskje ikke forfatteren selv en gang.  Mens vi venter i spenning på religionsforskernes dypsindige tolkninger, har jeg lyst til å trekke et par uhøytidlige paralleller til Ringenes Herre og Bibelen.  Slik jeg ble bergtatt av Ringenes Herre, er jeg nesten like fascinert av dette mektige eposet. Jeg ser bare TV-serien. Men min eldste datter leser også bøkene, så jeg holdes godt