Et teologisk skråblikk på Game of Thrones

Har John Snow noe til felles med kong David?
(Obs! Inneholder spoilere). 

Det er skrevet både doktorgrader og mastergrader i teologi om forfatteren Tolkiens univers i Ringenes Herre.
Skal tro om noen planlegger å gjøre det samme om den foreløpig største kassa-suksessen i fotsporene etter Tolkien, TV-serien "Game of Thrones"? Her er i hvert fall et teologisk skråblikk fra meg: 

Game of Thrones er basert på fortellingen "A Song of Ice and Fire" av George R.R. Martin. Både bøkene og TV-serien fra
HBO produseres fortløpende, og ingen kjenner slutten, kanskje ikke forfatteren selv en gang. 

Mens vi venter i spenning på religionsforskernes dypsindige tolkninger, har jeg lyst til å trekke et par uhøytidlige paralleller til Ringenes Herre og Bibelen. 

Slik jeg ble bergtatt av Ringenes Herre, er jeg nesten like fascinert av dette mektige eposet. Jeg ser bare TV-serien. Men min eldste datter leser også bøkene, så jeg holdes godt orientert.  Her er vi hensatt til en fortid hvor "menn var menn og kvinnene var glade for det", som en av mine lærere på ungdomsskolen pleide å si.  Men i Game of Thrones framstår jammen meg også kvinnene som sterke, smarte og farlige. Her er det i meste laget av vold og ondskap for sarte sjeler. Ikke så helt ulikt kampene om tronen i Det gamle testamentets kongebøker. 

I Det gamle testamentet finnes det samtidig også sterke skildringer av rettskafne helter med hjertet på rett sted. Slike som John Snow som har mye til felles med Kong David. Begge utvalgte, men høyst uventede kongsemner. 

Som den unge David har John Snow en lang og kronglete vei til makten. Men med åndelige krefter på sin side, vinner han stadige slag mot fryktinngytende motstandere. Så er det store spørsmålet om han, slik som David, vil gjøre fryktelige feilsteg når han en dag innehar makt og privilegier. Her blir det med spekulasjonene, for serien er fortsatt underveis. 

Men da er vi også ved hovedpoenget for dette skråblikket:

I likhet med heltene i Det gamle testamentet er det få svart-hvitt-skildringer av mennesker i Game of Thrones. De er komplekse og uforutsigbare som i det virkelige liv. De som vi heier på og tror bare har godt i sinne, avslører etterhvert sin sammensatte natur, særlig når de får smaken på makt. 

I 1. Kongebok 15 finner vi denne typiske setningen om en av de bedre makthaverne: "Asa gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik som hans far David hadde gjort. Han jaget de mannlige tempelprostituerte ut av landet, og han fjernet alle de avgudene som hans fedre hadde laget....MEN offerhaugene ble ikke nedlagt." 

I sesongens siste Game of Thrones-episode erkjenner profetinnen Melisandre at hun gjorde et fatalt feilgrep da hun ofret et barn for det hun trodde var det godes sak. Hun må bære ydmykelsen over å bli forvist fra riket på ubestemt tid.
Profetinnen Melisandre,
spilt av Carice van Houten

I den sammensatte fremstillingen av menneskets natur, skiller Game of Thrones seg noe fra Tolkiens Ringenes Herre. I et intervju sier forfatteren George R.R. Martins at konseptet med de gode som beseirer de onde er rett nok mesterlig framstilt av Tolkien. Men i mange av Fantasy-seriene som har forsøkt å kopiere ham senere, har dette blitt fullstendig tegneserieaktig. "Vi trenger ikke flere mørkets herrer", sier Martins. "Vi trenger ikke de gode med hvite klær og de onde i svarte kapper". Der vi alle fra første stund vet at Tolkiens hobbiter til slutt skal beseire og knuse Sauron, er ikke fiendebildene og ondskapen så entydig i Game of Thrones.  

Da er det slett ikke sikkert, slik mange tror, at vår helt John Snow og den fantastiske dragetemmersken Dayeneris
Danerys Stormborn, spilt av Emilia Clark
Stormborn til slutt skal knuse de onde ismonsterne i et stort avgjørende slag om verdens skjebne. Kanskje ismonsterne vil vise seg å ikke bare være onde likevel? Kan det være at de, mot alle odds, setter seg til et forhandlingsbord og finner fredelige løsninger? 

Vi ver ikke hvordan de ulike karakterene vil utvikle seg utover i serien. Kanskje har verken forfatteren eller filmskaperne bestemt seg helt. Dette gjør at Game of Thrones på sett og vis spegler den bibelske skildringen av vår uberegnelige menneskenatur. 

Men serien er også interessant som en slags kommentar til dagens dominerende verdensbilde i Vesten. Det er noe typisk postmoderne over dette at det finnes mest gråsoner, ingen åpenbarte sannheter. Ikke enten eller. Alt er både og.

I sin aller mest politisk korrekte form, kan en slik postmodernisme faktisk være forførerisk og villedende. Når alt blir litt godt og litt ondt på samme tid. Når ingen livsførsel eller noen etiske valg er bare gode eller bare dårlige. Når ingenting er helt sant og rett. Men heller ingenting er fullstendig løgn. Da kan vi nærme oss det verdensbildet som har avsatt djevelens eksistens. 

I dette verdensbildet er djevelen henvist til en upersonlig krok i sinnet hos et hvert menneske, mens "Gud" er redusert til den styrken og kraften vi finner når vi leter inni oss selv. Der dette verdensbildet overtar helt og fullt, tror jeg at Gud fortviler, mens djevelen nyter muligheten. Når vi verken tror på Gud eller djevelen, da kan sistnevnte drive sitt renkespill helt i fred og ro.  

Selv ikke fra prekestolene hører vi i dag så mye om det verdensbildet Bibelen presenterer. 

I Det nye testamentet hersker det liten tvil om djevelens eksistens og hans intensjoner med menneskeheten. Selv om Jesus alt har vunnet seier mot mørkets krefter på Golgata, fortsetter Løgnens herre å forføre oss og vinne innflytelse over våre liv. Hans eneste håp ligger i å vinne enkeltmennesker over til seg. Han vet at det endelige slaget egentlig er tapt før det er utkjempet. 

I Bibelens (og derfor min) trosverden, er Gud fortsatt Gud, og det finnes fortsatt en djevel. Som sammensatt menneske kan jeg la meg påvirke av dem begge. Men jeg vet at jeg ikke et øyeblikk har kraft på egen hånd til å motstå den ondes angrep. Her er jeg overgitt til Kristus. Hver dag trenger jeg å ikle meg "Guds fulle rustning", slik Paulus har anbefalt i brevet til Efeserne, kapittel 6:

"Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord." 

Spillet om tronen er avgjort. Her har vi heldigvis ingen rolle å spille. Den kampen er det Guds sønn som utkjemper. Men spillet om ditt og mitt liv er fortsatt åpent.

Reformatoren Martin Luther oppfordret oss til å fremsi forsakelsen og trosbekjennelsen daglig. En proklamasjon i møte med fienden og en tillitserklæring til han som sitter på tronen:  
Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen.Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen.
Dette er min tro. Dette er mitt verdensbilde. Og jeg tror det står seg gjennom is og ild.

Vidar 



Kommentarer

Populære innlegg