Verdier må vernes, sier Karl og Kenneth
 |
| "Verdier som må vernes". Faksimile fra bladet Hyttefolk, april-utgaven i forfatterens fødselsår. |
Ja, hvis man ser bort fra urbefolkningen på stedet, selvsagt.
Karl var pioneren blant hyttefolket på Berget.
Et hardt arbeidende folk, disse utbyggerne.
Et hardt arbeidende folk, disse utbyggerne.
Store stolte prakthytter reiste seg mot himmelen.
Berget fyltes med latter, grillduft og kantklippere.
Før blikket falt på omgivelsene.
Den steinete gamle badeplassen, benyttet av urbefolkningen i generasjoner.
Nå skapte hyttefolket den om til en liten sandstrand.
Den frodige utmarka på veien til badeplassen.
På få år ble den jevnet ut og forsynt med nyplantet gress. Trimmet og velstelt som Karls eget skjegg.
Snart var skjegget, unnskyld, gresset fylt med fotballbane og benker med sirlig påskrift: "Tilhører Berget Hytteforening".
Et nydelig stykke skaperverk fra Vårherres hånd, dette, sa en besøkende.
Ja, men du skulle ha sett hvordan det så ut da Vårherre holdt på her alene, sa Karl.
Det var fred og ro på Berget.
Til stillheten ble avbrutt av bankende lyder fra toppen av Åsen.
Hva var dette? spurte Karl.
Pussige små fuglekasser tok form, med sengeplasser til støyende byfolk fra middelklassen.
Med utsikt rett ned til strandsonen og inn på terrassen hans.
I alle fall hvis de tok med kikkert.
Båthavn rett ved siden av deres egen.
Og så det vulgære stupetårnet, stønnet Karl.
Folket på Berget var ikke helt enige om den nye utviklingen.
Bør vi sette opp gjerder, spurte noen?
De ser da ganske hyggelige ut, sa andre.
En morgen da folket på Berget gikk ut for å nyte sola, fikk de se at det var kommet en vakker gangbro mellom båthavna med stupetårnet og badeplassen deres.
Praktfullt og praktisk, sa noen. Nå kan vi gå på besøk til hverandre.
En krigserklæring, sa andre.
Skal Åsen-folket gå gjennom her og bade hos oss?
Nyte fruktene av VÅRT skaperverk?
Kanskje vi kan ansette dem til å klippe gresset for oss, foreslo en som var av det mer løsningsorienterte slaget.
Man vender seg til det meste. Det gjorde de også på Berget.
Helt til den store oversvømmelsen forstyrret freden nok en gang.
En alarmgul hjemmelaget kano fløt i land på Berget badeplass, midt under stormen.
Den hører til hos de oppe i Åsen, sa en.
Skal vi bare dytte den ut igjen? sa en annen.
Nei, vi trekker den opp og lar den ligge litt til de kommer og henter den tilbake, sa den tredje.
Vi er da ikke umennesker.
Månedene gikk.
Isen i kanoen smeltet. Det ble varmere i været. Kanoen har bare lagt seg ned som om den hører til her, sa Karl til de andre. Hadde det i det minste vært en fin kano. Men denne er jo svært stygg. Og denne gang var naboene saktens enige med ham.
En sommerdag fikk Karl kloa i synderen.
Det var Kenneth, en av Åsens hekkende fugler.
Den kanoen har INGENTING her å gjøre, sa Karl. Hva ville du ha sagt hvis jeg kom og la en kano i hagen din?
Den blir flyttet straks, sa Kenneth skamfull og takket for hjelpen under vinterens oversvømmelse.
Men så kjente han den sårede stoltheten flamme opp i seg og bjeffet:
Jeg burde ha visst at dette ikke er VÅRT paradis, men DIN hage!
Samme kveld gikk Kenneth ned til gangbroa.
Med hjelp av to sterke karer fra de andre fuglekassene bygde han om broa til et solid gjerde.
Etterpå bygde han seg sin egen lille vinterhage utenfor fuglekassa si. Vinterhagen hadde glass på alle kanter.
Vi holder oss her nå, sa Kenneth til kona.
Resten av den sommeren satt de i glasshuset, kastet steiner og skrev hatefulle ytringer på internett, mens de skulte ned på Berget.
Noen kaster steiner i glasshus. Skyter skudd. Bomber. Eller kjører trailere. Uten sammenligning forøvrig.
Noen båter flyter i land på sandstrender i Middelhavet. Fortsatt helt uten sammenligning forøvrig.
Her på Berget er det fredelig, sa Karl.
Her i Åsen kan vi være trygge, sa Kenneth.
Apgj 4:32-36
Spires plass, 23.07.16.
Kommentarer
Legg inn en kommentar