Flere M'er i livet skulle man ha
Jeg vurderer å sette opp flere M-skilt i livet mitt. Jeg vil bevilge meg smalere vei, lavere fart, mer hilsing på fremmede og mindre tunnelsyn.
Vi var på ferietur langs norske vestlandsveier, langt hjemmefra. - Neida, forklarte han meg. - Dette er bare vanlig skikk og bruk. Vi hilser på hverandre når veien er så smal at den ene sjåføren må kjøre til side for å slippe den andre forbi.
Jeg var alltid like forventningsfull. Ville Pappa huske å hilse? Og hilste den andre sjåføren tilbake? Da jeg selv havnet bak rattet, var denne regelen like selvsagt som den om å vente på rødt lys. Selv om førstnevnte ikke stod i noen teoribok.
Gode skikker går i arv. Mine egne barn har notert seg det samme, og jeg har stolt fått innvie dem i en av de viktige norske levereglene.
Anledningene til å hilse byr seg ikke så ofte som før. De spektakulære smale vestlandsveiene erstattes en etter en av flotte nye veistrekninger med god plass og mulighet for høye hastigheter. Visst er det tryggere på veiene når de farligste strekningene har fått brede, strake tunneler gjennom fjellet.
Og likevel, jeg fryder meg litt når jeg en gang imellom får praktisere den gode gamle skikken. Særlig når veien i tillegg er sirlig utstyrt med møteplasser og blå skilt med M'er. Når jeg må kjøre rolig i svingene i fall noen skulle dukke opp. Når tunneler ikke har lukket ute de fineste og mest spektakulære naturøyeblikkene.
Det er mulig jeg nå fornærmer dem som må slite med slike veier til og fra jobb eller fritidsaktiviteter til daglig. Jeg tar sjansen. For i sommer har disse møteplassene gitt meg en kraftig vekker.
Det handler om farten. Til daglig er farten i livet mitt alt for høy. Dårlig tid og høy hastighet krever brede veier. Jeg har ingen tid å miste på å stanse langs veikanten, vente tålmodig på en møtende fremmed og løfte hånden til vennlig hilsen.
Slik luller vi oss inn i et selvbedrag. Livet tilpasses på alle bauer og kanter for høy hastighet og redusert blikk-kontakt. Når veien er bred nok, ser vi bare den møtende bilen i øyekroken. Ingen trøttende venting. Ingen løftede hender til hilsen. Ingen "her er jeg og der er du, ute og kjører ser jeg, god tur videre!"
Jeg vurderer å sette opp flere M-skilt i livet mitt. Jeg vil bevilge meg smalere vei, lavere fart, mer hilsing på fremmede og mindre tunnelsyn.
En mann gikk til en gammel åndelig veileder og ba om gode råd for å finne gudstroen tilbake.
- Eliminer hensynsløst travelheten fra livet ditt, sa veilederen. - Det er nok lurt, sa den effektive mannen og noterte ivrig i notisboken. - Hva mer? - Det er ikke mer. Det er bare det du skal gjøre, sa den gamle.
Jeg tror Gud går forbi oss flere ganger om dagen. Han søker blikk-kontakt. Men det kan virke som han foretrekker smale veier med lav fart og møteplasser for ventingens kunst.
Han møter meg på en avsides vei i en bibeltekst, i et vers jeg ikke kan huske å ha lest før.
Han møter meg i øynene til en syrisk innflytter som har servert meg en kopp kaffe og forteller om gleden over at han om fire måneder skal få se sin toårige sønn igjen.
Han møter meg i det vennlige blikket fra damen med ungene som jeg slipper foran i køen på Rema 1000.
Da Gud gikk forbi profeten Elia, var han ikke i stormen som kløyvde fjell og knuste klipper. Han var ikke i jordskjelvet og ikke i ilden. Men det står at han var "i lyden av skjør stillhet". (1. Kong 19:12).
Det er lite skjør stillhet på en firefelts motorvei. Det er større sjanse for å oppleve den på en møteplass langs en av de sjeldne smale og svingete veiene.
Har du funnet noen av disse møteplassene med stor M i din hverdag?
Vidar
(Foto: Fra Randøy i Ryfylket en sommerkveld i juli).
Kommentarer
Legg inn en kommentar