Møtet i Mamres eikelund

"Fremmede på gjennomreise behøver alltid mat, vann og hvile. Men hvorfor kjente han med ett på en slik barnlig stolthet da de tre med glede tok imot hans gjestfrihet? Og hva var det med den myndige og milde stemmen hos ham som førte ordet?" (Fritt etter 1 Mos 18) 

Sola stod midt på himmelen og gjorde helst for mye av seg, syntes den aldrende mannen. Også denne dagen sendte han en takknemlig tanke til sin venn Mamre. 

De var innflyttere i dette landet. - Se her, hadde den nye vennen sagt. - Slå opp dine telt i min svale eikelund. Bli så lenge du ønsker, til du må dra videre med flokken din. 

 

Kanskje var det tanken på Mamres gjestfrihet som drev ham da han så de tre fremmede. De hadde slått seg ned i skyggen under den største eika, da dagen var som varmest. 

Fremmede på gjennomreise behøver alltid mat, vann og hvile. Men hvorfor kjente han med ett på en slik barnlig stolthet da de tre med glede tok imot hans gjestfrihet? Og hva var det med den myndige og milde stemmen hos ham som førte ordet? 

Nå husket han det. Det var ikke en fremmeds stemme. Det var den samme bydende stemmen som hadde sendt ham bort fra sin fars hus, ut på den lange reisen til et annet land. Hvor ofte hadde han ikke spurt seg selv om dette lovede landet bare fantes i hans egen fantasi. Han var en omflakkende gjeter uten etterkommere. 

Blikket hans falt på de to andre i følget. Kunne de være i familie? Det den ene sa, ble bekreftet av de andre som om de allerede kjente ordene før de ble uttalt. En strøm av varme, anerkjennelse og respekt bølget frem og tilbake mellom de tre. Et fellesskap så tiltrekkende - og samtidig så annerledes. Som om han var tilskuer til et familiemåltid der han ikke hørte hjemme. Han reiste seg. Ville trekke seg tilbake i respekt for privatlivets fred. 

Da rakte den yngste av de tre ut begeret til ham. Med ett var rollene byttet. Verten var blitt gjest. - Kom, sett deg ned hos oss. Spis og drikk, sa den unge. - For dette er et paktsmåltid. Du, Abraham, er av hellig slekt. Dine etterkommere skal bli til velsignelse for alle folk på jorden. 

Og den tredje satte hendene for munnen og blåste på det nærmeste teltet. Der satt mannens kone og lyttet oppmerksomt. Teltet var nær ved å gå overende av den overraskende vinden som rev i duken. 

Men hans kone, nå i teltåpningen, enset ikke kraften. Hun kastet hodet bakover og lo. - Mannen min? En hellig slekt med mange etterkommere? 

Da var den der igjen den myndige og milde stemmen som de begge både elsket og fryktet. Den eldste av de tre: 

- Er det noe som er umulig for Herren? 

Der og da var ikke lenger den svale eikelunden bare Mamres land. Den var Guds eikelund. Et hellig møtested mellom den treenige Gud og hans lille familie på jorden.  

Og slik den største eika skulle vokse og gi spirer til nye trær og eikelunder i Hebron, slik spiret det fram fra Abrahams og Saras røtter et skudd med kraft til å velsigne alle folkeslag. 

Meditasjon i Eikelunden ved Spires plass, juli 2016. 

---

Den obskure fortellingen i 1 Mos 18 har fått en ny betydning for meg i sommer. På en av mine gåturer ved Spires plass på Kjellesvik (Moi), hadde jeg havnet utenfor stien. Plutselig stod jeg på en liten flate, avsondret fra allfarvei. En gruppe eldre og noen yngre eiketrær fylte flaten. 

Fra eikelunden hadde jeg fugleperspektiv over hyttefeltet vårt og vannet. Jeg har gått tilbake til eikelunden daglig og tror jeg har funnet meg et lite helligsted ved Spires plass. 

Jeg går inn i en stolt tradisjon. Hellige Brigid fant sitt eiketre på 400-tallet i Irland. Hun bygget et kloster for både menn og kvinner, og er en av profilene i den keltiske åndelige tradisjonen. Klosteret ble hetende Kildare, som betyr "Kirken ved eika". 

Kanskje tenkte også abbedissen Brigid på fortellingen om Abraham og Sara i Mamres eikelund. 

1400-tallsmunken Andrei Rublev har foreviget fortellingen med sitt ikon avbildet ovenfor. Det er kanskje et av de mest berømte gjennom alle tider. 

Den nederlandske forfatteren Henry Nouwen skrev følgende bruksanvisning for de av oss som kommer over denne ikonskatten til bønn og meditasjon: 

"Andrei Rublev malte ikke dette ikonet bare for å dele fruktene av sin egen meditasjon over treenighetsmysteriet. Han ville også tilby munkene han levde sammen med en måte å fokusere hjertene sine til Gud på, mens de levde midt i voldsom politisk uro.

Jo mer vi ser på dette hellige bildet med troens øyne, jo mer går det opp for oss at det ikke er malt som en nydelig dekorasjon til en kirkevegg. Heller ikke er det malt for å være en hjelpsom forklaring på den vanskelige treenigheten. Det er malt for å være et hellig sted å gå til og være i.

Når vi plasserer oss foran dette ikonet i bønn, blir vi invitert til å delta i en intim måltidssamtale mellom de tre guddommelige personene ved bordet. Bevegelsen fra Faderen til Sønnen og bevegelsen av både Sønnen og Ånden mot Faderen, blir til en bevegelse hvor den som ber blir løftet opp og holdt fast.

Gjennom å meditere over dette ikonet, skjønner vi med våre egne øyne at alt vi engasjerer oss i her i denne verden kan bare bære frukt når det skjer innenfor den guddommelige sirkelen.

Innenfor denne sirkelen kan vi engasjere oss i kampen for rettferdighet, i fredshandlinger. Vi kan klare å være en del av alt det motsetningsfylte i vår egen familie eller det større fellesskapet vi hører til. Vi kan gå på skole og studere, vi kan undervise, vi kan skrive, vi kan ha en hvilken som helst jobb. Vi kan gjøre alt dette uten noen gang å forlate kjærlighetens hus. Rublevs ikon gir oss et glimt av den perfekte kjærlighetens hjemsted."

På en dag da vi våknet til nyhetene om nok en fryktelig terrorhandling i Frankrike, ble disse ordene fra Nouwen en viktig påminnelse. Bønnen og meditasjonen over bilder som dette av Rublev, er ikke en åndelig flukt fra virkelighetens verden. Men kanskje behøver vi nettopp å besøke kjærlighetens eikelund i dag for igjen å kunne møte hatet og ondskapen i det rette lys.  

(Teksten om Rublevs ikon er hentet fra Nouwens bok "Behold the Beauty of the Lord: Praying with Icons", s. 20-22. Til norsk ved Vidar).