Det værekraftige ekteskapet

Det er de som sier at ekteskapet ikke har med evangeliet å gjøre. 

At det har mest å gjøre med loven. Jeg for min del tenker at Guds gode skaperordning i ekteskapet mellom mann og kvinne, er et av de sterkeste uttrykk for Guds evangelium som finnes. 

Her er et lite essay om det jeg kaller et værekraftig ekteskap. 

For meg er ekteskapet en Guds gave, et rammeverk å hvile i, og en daglig påminnelse om at vi heldigvis ikke er skapt i vårt eget bilde. Vi er skapt i Guds bilde, til mann og kvinne. 

Det går med mye tankearbeid og forberedelser når det perfekte drømmebryllupet skal skapes. 

Hvordan er det med alt det som kommer etterpå? Skal selve ekteskapet også skapes i vårt bilde, i tråd med alle drømmene vi har for framtiden? 

Ja, det skal det. Og nei, det skal det ikke. 

Livet består av noen sånne paradokser. 

For ja, det er mye et ektepar kan skape, forme og påvirke. Det er riktig som noen har sagt at ekteskapet er som et gårdsbruk. Det gjør seg ikke av seg selv. Man må begynne på ny frisk hver morgen. 

Det er også sant at det er viktig å bygge et ekteskap som er bærekraftig. 

Det må bygges med solide materialer, og elementene må stå i rett forhold til 

hverandre. Det er en krevende jobb. 

Bærekraften kan handle om materielle ting som rimelig trygg økonomi. 

Det kan handle om at begge gjør gode og omsorgsfulle handlinger for hverandre, 

at ikke bare den ene bidrar til fellesskapet. Det kan handle om å yte forskjellige tjenester, fordi vi er ulike og utfyller hverandre. 

Poenget er at over tid trengs det en viss balanse i dette regnskapet for at 

ekteskapet skal være bærekraftig og solid. Begge må investere inn. 

Det er altså mange ting vi skal gjøre i et ekteskap for at det skal kunne formes i 

det bildet vi drømmer om og ønsker. 

For at det skal ha bærekraft. 

Men likevel – er det ekteparets jobb å skape ekteskapet i sitt eget bilde? 

Egentlig er svaret nei.  

Og derfor er det noe som er minst like viktig som bærekraft i et ekteskap. 

Minst like viktig er værekraft. 

I 1. Mosebok, kapittel 1 står det: 

Gud skapte mennesket i sitt bilde,
 i Guds bilde skapte han det,
 til mann og 

kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og 

bli mange, fyll jorden og legg den under dere!»

På samme måte som ingen av oss kan skape oss selv i vårt eget bilde, kan vi 

heller ikke skape ekteskapet i vårt eget bilde. Mange gjør iherdige forsøk. Men ekteskapet er ikke et menneskelig påfunn. 

Selv om dette ordet i Bibelens  første kapittel handler om alle mennesker – og om hvordan vi alle er skapt og velsignet, så handler det også helt eksplisitt om ekteskapet, om familien. Om den grunncellen i samfunnet som får alt til å henge sammen – og som får samfunnet til å leve videre fra generasjon til generasjon. 

Egentlig er dette kjempegode nyheter! 

Det er nemlig fryktelig slitsomt å våkne hver morgen og tenke: 

”Denne dagen har jeg ansvar for å skape mitt eget liv, min egen tilværelse, mitt eget ekteskap, min egen familie…"  Man kan bli andpusten av mindre. 

Det hviler så mange forventninger og krav på oss mennesker. Omgivelsene vil ha oss til å BÆRE så fryktelig mye. Og har vi parkert Gud som vår skaper, så bærer vi bare enda mer på våre egne 

skuldre. De som ikke lenger regner med Gud, de bærer hele livet alene. 

Det kan være ganske tungt å måtte skape seg sitt eget liv og bære sin egen skjebne. Det er for så vidt greit å ta æren alene når det går godt. Å måtte ta hele skylda når det går dårlig, det er verre. 

Å være helt og fullt sin egen herre og skaper, er et umenneskelig ansvar. 

Men her er altså evangeliet, de gode nyhetene: 

Etter at ekteparet har sagt ja til hverandre foran alteret i kirka, kneler de ned for å 

ta imot Guds velsignelse over ekteskapet. Når de mottar den velsignelsen, er det som om de flytter inn i et gammelt, ærverdig og solid hus – et slags ferdigbygget rammeverk, hvor de først og fremst skal få lov til å bo, hvile og være. 

Ekteskapet, det har vært planlagt fra tidenes morgen. Det henger sammen med det å være skapt i Guds bilde. Det er ikke vår oppfinnelse. Det er Guds oppfinnelse. Ekteskapet har han innstiftet, og denne ordningen har Jesus bekreftet i Matteus 19. Det Gud har føyet sammen skal ikke mennesker skille, sier Jesus. I dag tror jeg han hadde sagt at vi ikke skal manipulere, omdefinere og omskape ekteskapet i vårt bilde.  

Skapt til mann og kvinne – for å VÆRE sammen og støtte hverandre. Og det å ha Guds velsignelse over livet, det er det kraft i. I ekteskapet ligger det masse VÆREKRAFT. 

Så hva er værekraft for noe? Det er jo ikke noe ord som finnes i norsk ordliste, er det? Kanskje ikke. Men værekraft, det er den kraften vi henter fra det at vi ER TIL. At vi først og fremst er "human beings", før vi er "human doings". 

I værekraften ligger at vi har verdi, ikke ut fra hva vi gjør, men ut fra hva vi er. 

Skapt i Guds bilde, skapt til mann og kvinne, skapt til å leve i fellesskap med 

hverandre. 

Det er en hel masse ting et ektepar skal gjøre for å bære hverandre gjennom, og holde ekteskapet oppe. Men før all denne bæringen, så kommer det å bare VÆRE. 

Familieterapeuten Gary Chapman har hjulpet oss med å gjenkjenne de fem kjærlighetsspråkene. Disse er anerkjennende ord, å gjøre hverandre små og store tjenester, å gi hverandre gaver, fysisk kontakt – og ikke minst, ta seg tid med hverandre. 

Det er dette siste kjærlighetsspråket som ligger nærmest det vi her snakker om: 

Værekraften. 

Ingenting er mer lovende enn når et ungt par forteller at de elsker å bare henge med hverandre. Enda vakrere er det når de kan si det samme etter mange år sammen. 

Slike par kan gjerne gjøre noe mens de er sammen. Det er ikke slik at de bare må sitte og se på hverandre. De finner kanskje på ting, de lager mat sammen, tar oppvasken sammen, de ser en god film, de går tur, og ikke minst, de snakker sammen og er stille sammen. 

Poenget er at når de snakker dette femte kjærlighetsspråket flytende, da er alle disse tingene de gjør, egentlig bare en unnskyldning for det å tilbringe tid i hverandres selskap. De henter kraft fra å VÆRE SAMMEN. 

Det kan høres utrolig banalt og selvfølgelig ut. Men det er det faktisk ikke. Det er hundrevis av nyttige og produktive ting å fylle dagene med. Mye av dette er viktig for å få et hjem og et ekteskap til å gå rundt. Men disse nyttige tingene trenger å komme som en positiv frukt av at ekteparet har hentet ut rikelig med værekraft daglig. Kraften ved bare å være sammen og gi hverandre tid. 

Ofte rundt et godt måltid, med tid nok til å se hverandre, høre på hverandre og gi 

hverandre full oppmerksomhet. 

(I parentes bemerket, er det min kone som har lært meg dette språket. Det har slettes ikke alltid falt naturlig for meg, og hun mener sikkert at jeg ikke snakker det flytende enda.)

Hvis det kommer barn inn i ekteskapet, trenger de også masse værekraft. 

Værekraften er en hverdagskraft. 

Den er faktisk tilgjengelig i hverdagen, ikke bare på romantiske ferier. Men det er et verdivalg å hente ut nok værekraft i hverdagen. 

Tid er det alltid nok av. Det er bare et spørsmål om å velge at det å være sammen er for viktig til at vi kan la andre ting komme foran.

I årenes løp blir et ektepar utsatt for mange fristelser. De fleste av disse fristelsene handler om at vi trekkes mot andre ting som synes viktigere og mer nyttig enn bare det å tilbringe tid med hverandre og hente ut værekraften. 

Når det skjer, kan det være nødvendig å minne hverandre på det som skjedde da vi knelte ned og mottok velsignelsen over ekteskapet foran alteret. Da trenger vi å lete og famle oss tilbake til utgangspunktet, der det hele startet. 

Der og da kan vi også minne hverandre på at vi ikke er alene om dette prosjektet. For værekraften henter vi ikke bare hos hverandre. Den henter vi hos den Gud som har skapt oss i sitt bilde – til ”human beings”, før vi ble ”human doings”. 

Når vi kanskje noen dager mister grepet om ekteskapet, skapt i hans bilde, og ikke i vårt. Når vi begynner å ta saken i egne hender og forsøker å ordne opp uten å involvere han. Da kan det være tid for å gå tilbake til startpunktet igjen. Knele ned for hans føtter, side ved side, og så folde hendene og be:

”Far, her er vi igjen. 

Nå er vi så slitne av alt strevet for å få tilværelsen til å gå rundt. Vi er så slitne av alle kravene. Vi er så slitne av at vi ikke strekker til overfor oss selv, overfor hverandre, overfor barna våre, overfor alle der ute. For Jesu Kristi skyld, se i nåde til oss og gi oss værekraft…” 

Så enkelt får vi lov til å be. 

Og Gud svarer. Han kommer med mer værekraft. Og han forlater oss aldri. Han velsigner oss og bevarer oss. Han lar sitt ansikt lyse over oss og er oss nådig. Han løfter sitt åsyn på oss og gir oss sin fred. 

Guds velsignelse er Guds værekraft. 

Det er evangeliet i ekteskapet.