Du er en katedral. Menigheten er et kapell.

Foto: Haure Aran ("Den stygge andungen var en svane").

Det er et eller annet som gjør at den store katedralen hvert enkelt menneske er - med sin ånd, sjel og kropp - liksom ikke helt får plass inne i det litt stusselige kapellet som en menighet kan oppleves å være.
Det er et eller annet som gjør at mennesker tror de ser en underlig andunge, når det de egentlig betrakter, er en svane.  


Ja, du formet meg, først på innsiden, og så på utsiden. 
Du bearbeidet meg i min mors liv. 
Jeg takker deg, store Gud - jeg blir helt satt ut av å tenke på dette! 
Kropp og sjel, - jeg er skapt helt fantastisk! 
Jeg lovpriser deg i beundring! For et skaperverk jeg er! 
Du kjenner meg - fra innsiden og ut. Du kjenner hvert ben i kroppen min. 
Du vet akkurat hvordan jeg ble laget, bit for bit, hvordan jeg ble formet fra ingenting til å være noe. 
Som en åpen bok, fulgte du meg fra unnfangelse til fødsel, og du kunne lese alle fasene i mitt liv på forhånd. 
Alle dagene i mitt liv var forberedt før jeg hadde levd en eneste av dem. 
Dine tanker, Gud, så vakre, så helt annerledes enn mine! 
Jeg vil aldri være i stand til å fatte dem alle! 
Salme 139:13-17  ("The Message", til norsk ved Vidar Bakke) 

Av en eller annen grunn, har vi kristne lett for å begynne å fortelle historien om oss selv med 1. Mosebok, kapittel 3. Den som gjerne har overskriften ”syndefallet” i våre bibler.
Og det er helt riktig at hele vår virkelighet, og derfor også vår personlighet og vår identitet som mennesker – er markert av syndefallets konsekvenser. Det var jo derfor Jesus kom.

Men Bibelen begynner ikke med syndefallet. Den begynner med skapelsen.
Og skapelsen skjedde ikke bare en gang i tidenes morgen.
Den fortsetter hele tiden. Gud skaper og former oss kontinuerlig – i sitt bilde.
Og han ser på det han har skapt – og han ser at det er godt! Det gjør han fortsatt! Hver gang et nytt menneske blir til og vokser opp!

Derfor kan den som skrev Salme 139, vel vitende om alle sine menneskelige skrøpeligheter, sin synd og sine tilbøyeligheter, likevel omtale seg selv i ordelag som får de fleste av oss til å rødme:
Kropp og sjel – jeg er skapt helt fantastisk! Jeg lovpriser deg i beundring! For et skaperverk!
Når var sist gang du stilte deg opp foran speilet og leverte en slik takkebønn til din skaper? Kanskje du skal gjøre det i dag?

Virkeligheten er at veldig mange mennesker går rundt og tror at de er feilvare.
At de skulle ha vært returnert til avsender.
De synes ikke de passer inn.
Og om de passer inn noen steder, ja, så passer de i hvert fall ikke inn i den menigheten de har begynt å delta i. Det er aldri noen som sier til dem at de er på feil sted.
Det er stort sett alltid mye vennlighet i menigheter.
Men det er et eller annet som gjør at den store katedralen hvert enkelt menneske er – med sin ånd, sjel og kropp – liksom ikke helt får plass inne i det litt stusselige kapellet som en menighet kan oppleves å være.

Et kapell kan være skjønt og intimt og varmt – men det har ikke så mye plass – det rommer ikke så mange mennesker.

Kanskje er det faktisk for mye å kreve av en menighet at den skal romme alt vi har inne i oss.  Alle våre drømmer, behov og lengsler, interesser, oppfatninger, hjertesaker. Kanskje trenger vi av og til noe mer enn husgruppa og lokalmenigheten…  I positiv forstand er det en påminnelse om at vi som menighet hører til på en større kropp – at kirken er mer enn oss.

Men jeg vil likevel ikke helt slippe taket i den dypere problemstillingen.
For også i det lille kapellet du hører til  –  i din lille flik av Guds rike – så trengs det et mangfold av mennesker og personligheter. 
Vær ikke for rask med å si eller tenke: "Ja, men da får du vel bare finne deg en annen menighet." 
Først må vi stille oss spørsmålet: 
Hva går vi som fellesskap glipp av, hvis vi mister den personen og det hun representerer? 
Og hva kan vi gjøre for å gi mer rom for den store katedralen inni den enkelte?

På gudstjenesten i ByMenigheten sist søndag, hadde jeg med meg diakon Hans Eskil Vigdel under talen. Det jeg her skriver, er en skriftlig versjon av talen jeg holdt.  Intervjuet med Hans Eskil kan du få med deg ved å gå inn på ByMenighetens talesider og velge talen "Rett person" fra 30. oktober. 
Jeg har lånt bildet om katedralen av Hans Eskil. Han har jobbet mye med temaet å være introvert i kristen sammenheng. Han har også skrevet en veldig bra artikkel om temaet som du kan finne her. Teksten hans er lest av mange tusen, og er et tydelig uttrykk for at han har truffet en nerve hos mange. 
Til slutt i artikkelen skriver han: 
"I alle menigheter må vi ta vare på enkeltindividet og være bevisst hvilke idealer vi dyrker, slik at vi ikke ender om med et subtilt gruppepress om å forandre personligheten til de som ikke er like ekstroverte, visjonære, følelsesstyrte og resultatorienterte som oss."

Jeg vet at temaet identitet og personlighet som vi trakk fram på denne gudstjenesten, var med på å bekrefte og sette ord på tanker og opplevelser som mange har hatt i kristne fellesskap.

Noen kjenner at det gjør godt når det blir snakket om det. 
Andre vil tenke at det bare gjør vondt.
Her kan det være mye ubearbeidet stoff som ikke bare går over.
Det er ikke ordene våre alene som kan bygge store nok rom.
Dette er noe som sitter i kulturen – og kultur tar tid å endre.
Men det begynner med små skritt.

Det begynner for eksempel med åpne samtaler om dette i husgrupper og tjenestegrupper i menigheten, med utgangspunkt i spørsmål som:

Er det rom for dere her?
Er det rom for andre her?
Hva er det ikke så mye rom for?
Hvorfor er det i tilfelle slik?
Hva er det mulig å gjøre noe med?

Jeg tror kristne fellesskap trenger å våge åpenhet – og rettlede hverandre når vi med våre ord og handlinger gjør rommet for andre mennesker mindre, i stedenfor å gjøre det større.

Det er umulig for meg å snakke om et slikt tema, uten samtidig å nevne den situasjonen ByMenigheten-Sandnes er i som valgmenighet i Den norske kirke.

Etter at et flertall på Kirkemøtet vedtok å åpne for vielser av likekjønnede, har både jeg og Menighetsrådet, med støtte fra Cellelederforum, gått ganske tydelig på banen.
Vi har sagt at både i vår undervisning og i vår vielsespraksis vil vi stå på en klassisk forståelse av ekteskapet, fordi vi ikke finner at det er bibelsk belegg for å forandre på dette.
Vi har pekt på at nettopp som valgmenighet kan vi være med på å skape noen rom i Den norske kirke som er forutsigbare og tydelige – samtidig som vi ønsker å beholde relasjonen til den samme kirka.  Vi tror også det vil være behov for flere slike valgmenighetsrom i Den norske kirke framover. 

Jeg vet at mange i vår menighet er glade for det lederskapet har sagt og gjort. 
For noen har det faktisk vært avgjørende for at de kunne fortsette å være i vår menighet, avgjørende for at de kunne kjenne at det fortsatt var rom for dem i Den norske kirke.
Men jeg er smertelig klar over at ved å være såpass tydelig på vårt ståsted som lederskap, så kan opplevelsen for noen mennesker være at vi har gjort rommet mindre. At vi gjør kapellet vårt enda mindre.

Denne saken handler nemlig ikke bare om å gjøre ”riktige bibelske valg”, om å ha den ”riktige overbevisning” eller den "rette lære".  For dem dette gjelder mest, handler det også om ”identitet” og ”personlighet”. Det handler om å kunne se seg i speilet og være stolt av den Gud har skapt et hvert menneske til å være. Og noen lurer på om de fortsatt kan gjøre det.

Det er for eksempel helt sikkert mennesker som er i vår menighet – eller som betrakter vår menighet fra utsiden, som lurer på: Er det rom for meg og min seksuelle identitet i denne menigheten?
Jeg kan ikke snakke eller skrive om dette temaet, uten at det oppleves som en form for dobbeltkommunikasjon fra min side.

Det er nok slik at hvis jeg som prest ikke kan velsigne og støtte et samliv mellom likekjønnede ut fra min samvittighets overbevisning, så berører dette mer enn overbevisning og riktige handlinger hos dem dette gjelder mest.
For dem handler dette også om identitet og personlighet.

Det handler ikke bare om hva mennesker gjør, men også om hva mennesker er.
Og selv om jeg kan mene at det må være mulig å skille mellom identitet og handlinger, mellom identitet og aktive etiske valg, så hører jeg at det for mange oppleves umulig.
Ja, de opplever det regel rett som en hån.

For noen mennesker koster det da for mye å stå i en relasjon til meg – og kanskje også til vår menighet når vi lærer og sier som vi gjør.
Det gjør vondt for meg. Og det SKAL gjøre vondt!
Jeg har heller ingen enkle løsninger for dem som kjenner det slik.  

Men jeg har denne meldingen til alle oss som ikke finner det mulig å endre vårt syn på at ekteskapelig samliv er mellom en mann og en kvinne:
Jeg tror fortsatt vi som fellesskap trenger så mange slags livserfaringer som mulig representert i vår menighet.

At vi har en tydelig lære i dette spørsmålet, gjør oss ikke til en sekt som kan fortrenge dem som tenker annerledes!
Vi trenger ulike identiteter og personligheter.

Derfor ønsker vi fortsatt alle slags mennesker – med alle slags livserfaringer velkommen til oss! Og ja, jeg vet at det for noen oppleves som dobbeltkommunikasjon. Men slik vil det alltid være i slike saker.

Vi må tåle at mennesker i vår nærhet lever og handler annerledes enn vi ut fra vår overbevisning kan mene er riktig. Og så må vi heller tåle å snakke åpent om hvilke praktiske konsekvenser vi trekker av dette i noen situasjoner. Men dette må vi øve oss på som fellesskap!

Og så har jeg denne meldingen til alle som kjenner at de ikke passer inn – både i forhold til det siste jeg her har berørt, og i forhold til den bredere saken om identitet og personlighet i menighetsfellesskap: 

Bli hos oss, hvis dere orker! For vi trenger dere, deres identitet og deres livserfaringer.  Ja, vi trenger dere også om dere gjør etiske valg som lederskapet ikke kan støtte dere i. Om det er mulig, vær her og hjelp oss med å øve oss på de vanskelige samtalene og det krevende relasjonsarbeidet!

Kommentarer

Populære innlegg