Ville ikke dø. Ville bare ikke leve.

Illustrasjonsbilde: Johannes Kleppe

Det finnes en personlig fortelling fra mitt liv som jeg nok aldri blir ferdig med å skrive. Jeg er på mitt mest sårbare når jeg forteller den. Likevel tror jeg åpenhet gjør oss sterkere. Brikker i puslespillet mangler fortsatt den dag i dag. Men kortversjonen er: 

En glad og ressurssterk femtenåring lever i en trygg og god familie med alt han kan ønske seg. Etter noen ukers motgang, har han ikke lyst til å leve lenger. I flere måneder sysler han med planer om å gjøre det slutt, og han fører sine nærmeste bak lyset. Noen vil hevde at bare flaks og tilfeldigheter gjør at han lever i dag, nesten tjueåtte år etter. 

Overbelastet harddisk 

En litt lengre versjon kan starte på denne måten: 
Jeg vet hvordan en overbelastet datamaskin har det. Det er ikke sånn at jeg synes synd på den. Jeg bare vet hvordan den har det. Den står og surrer uten å komme seg videre. 
Hva som egentlig foregår i dens hjerne, aner jeg ikke. Men på et punkt i flommen av bilder den ble eksponert for og måtte laste ned, må det ha blitt for mye. Etterpå går alle dens bevegelser som i sakte kino. Tastaturet blir tregt. Det kan gå flere sekunder fra et tastetrykk til en synlig reaksjon på skjermen. Og jeg aner at det har noe å gjøre med harddiskens minne eller størrelse. Kanskje begge deler. Den jobber på med store og uløste oppgaver et sted der inne, og da kommer selvsagt mine tastetrykk i andre rekke. Maskinen skriker etter hvile, etter å bli slått helt av. Men den innvilges bare korte pauser, og lyset er på hele tiden. 

Verden raste sammen 

Jeg hadde akkurat fylt femten år da harddisken min ble overbelastet første gang. Det trente øyet hadde sett noen signaler over tid. Men for de fleste, meg selv inkludert, kom det overraskende. 

Jeg var en grubler. Dette var likevel annerledes. Noen hadde pålagt harddisken å løse viktige eksistensielle spørsmål som opptok all dens kapasitet, omtrent hele døgnet. Men spørsmålene lot seg ikke løse. Heller ikke med ekstern hjelp. Og dermed var krisen et faktum. For det var jo mye annet hodet og kroppen skulle brukes til. Nå gikk munnen, hendene og føttene i sakte tempo. Hjernen jobbet konstant på høygir med å løse disse eksistensielle gåtene. Da var det ikke minne og kapasitet igjen til å føre vanlige samtaler om hverdagslige ting med foreldre og venner, lese pensum, gjøre lekser, treffe tonene med fiolinen, eller springe etter en ball og koordinere skuddene. En overaktivert hjerne skapte et høyt stressnivå. Det manifesterte seg i alle kroppens lemmer. For en aktiv 15-åring raste verden sammen. 

Et hode for kort 

Jeg husker samtalen på rektors kontor med mor til stede: ”Vidar, du har nok et alt for stort hode på en alt for liten kropp”, sa hun. Det var sagt med varme og innlevelse, og var en fin ting å si. Senere har jeg tenkt at hun tok feil. Hodet var slettes ikke for stort. Det var snarere for lite. Men med ordene om kroppen traff hun blink, kanskje utilsiktet. Den føltes alt for liten, og var muligens en viktig grunn til at depresjonen ble så alvorlig. 

Rektor mente nok å si at jeg grublet over spørsmål som ungdommer i min alder burde være spart for å hanskes med så tidlig. Og når det gjaldt kroppen: Jeg var en av de små guttene som først fikk de siste centimeterne lagt til på videregående. Hodet var det eneste fortrinnet jeg hadde, i egne øyne. Det brukte jeg til å bygge egen selvfølelse. Jeg hadde ikke høyden, fysikken og utseendet til de jevnaldrende guttene jeg så opp til. I de vanskelige tenårene betyr slike ting mer enn de burde. Men jeg forsøkte å kompensere med å bruke ordene mine, med å tenke og reflektere, levere imponerende stiler og føre gode samtaler. Til og med i møte med jenter hadde jeg gjort meg noen 
vellykkede erfaringer med det siste. 

Men jeg var overbevist om at den tid var over nå etter at harddisken hadde gått seg varm. Det krevende tankearbeidet gjorde meg klønete i de enkleste sosiale situasjoner. Og av frykt for bare å forvirre jevnaldrende venner, trakk jeg meg unna dem. 

En mørk gruvesjakt 

Det var mine tålmodige foreldre og noen andre voksne jeg hadde tillit til som fikk all min oppmerksomhet. Snart kunne jeg merke at de var utkjørte av mine daglige doser med grublerier. En stund hjalp det å snakke og snakke. Men etter hvert ble det for skummelt å dele de innerste destruktive tankene. Ingen hadde likevel peiling på hva jeg gikk gjennom. Det var som om jeg beveget meg lenger og lenger nedover i en mørk gruvesjakt hvor lyset på lampen ble svakere og svakere. Og de andre var igjen der oppe. 

Når var det at tanken om å gjøre det slutt meldte seg? Jeg tror den kom med den snikende overbevisningen om at ingenting ville bli som før. Depressive mennesker kan være helt urokkelige når det gjelder slike ting. Og som ung førstereisgutt i gruvesjakten, hadde jeg ingen erfaringer som tilsa at det ville være mulig å finne noen vei ut igjen. 

Selvforakt 

Så var det en som hadde sagt: ”Du vet, for de fleste av oss går det på det jevne. Kanskje du har krevd for mye av deg selv, Vidar. Du skal kanskje lære å legge lista litt lavere”. Det hørtes riktig ut. Og samtidig var det et hardt slag i ansiktet. Jeg var sikker på at et liv ”på det jevne”, hva nå det var, ikke ville være til å holde ut. Så når det ikke kunne bli som før, ville jeg heller ikke leve lenger. 

Denne tanken fylte meg med skam og selvforakt. For hvem var jeg som hadde trodd at livet bare skulle være lett? Og ikke hadde jeg noen kronisk sykdom, ikke hadde jeg mistet nære familiemedlemmer, ikke hadde foreldrene mine gått fra hverandre. Hvorfor skulle jeg ta slik på vei? Selvforakten bare forsterket følelsen av at det ville være bedre for alle om jeg gjorde det slutt. Men i begynnelsen ble det med tanken. 

Klokka tikker 

Så skjer det som jeg etterpå har skjønt er ganske vanlig. Det ble vår og varmere dager utendørs. På en eller annen måte kom det mer lys også nedover i gruvegangene. Kroppen begynte å gi signaler om at ting egentlig ikke var så verst. Men hodet hadde allerede bestemt seg. Det fantes ingen vei tilbake. Det var bare et spørsmål om tid før det måtte skje. Og nå begynte det å haste. De rundt meg forventet at jeg snart skulle komme opp igjen. De kunne se at jeg begynte å friskne til. Jeg var ikke så ukonsentrert lenger. De kunne ”ta meg” i å ha det greit i lengre perioder av gangen. Men de kunne jo ikke forstå at ting likevel ikke ville bli som før. Og hva hjalp det at kroppen fungerte bedre, når den 
indre stemmen allerede hadde sagt sitt: ”Klokka tikker ubønnhørlig mot slutten. Du må bare finne en anledning og en metode. Og du må samle krefter og mot til å gjennomføre det.”

Ville jeg dø? Egentlig ikke. Men den svenske forfatteren Ann Heberlein har sagt det treffsikkert med sin boktittel: ”Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve”. 

Jeg trenger ikke fortelle detaljer fra den dagen jeg skulle gjøre det slutt. Bare at jeg hører til de heldige som ikke fikk kroppen til å lystre da det skulle skje. Jeg er kanskje ikke særlig modig, og denne dagen ble det min redning. 

En grønn Peugeot 

Men det var også en ting til som jeg nevner fordi det er viktig: I det jeg fortsatt strevde med det ensomme valget, langt hjemmefra, oppdaget jeg en kjent grønn Peugeot på lang avstand, mine foreldres bil parkert i veikanten. Den tvang meg ut av ensomheten. De var kommet for å finne meg. Nå lette de febrilsk. Hadde jeg virkelig tenkt gjennom hvordan de måtte ha det nå? Tanken på hva jeg var i ferd med å gjøre mot dem, tvang meg til i alle fall å utsette det hele. 

Hvorfor er dette viktig? Fordi selvmord i mitt tilfelle ville ha vært en dypt egoistisk handling. Hensynet til hva dette ville påføre dem rundt meg, var der og da det eneste som holdt meg tilbake. Og den følelsen var det enormt viktig at jeg fikk kjenne på. 

Ansvarliggjøring 

Tanker og planer om å ta sitt eget liv, skal vekke skyldfølelse hos den det gjelder. Det hører til menneskets verdighet som ansvarlig individ. Og derfor skal vi appellere til den. Det kan redde liv. 

Men jeg vil skjelne mellom skyld og skam. Skamfølelse er det fortsatt alt for mye av i kjølvannet av selvmord eller selvmordsforsøk. Skam leder til fortielse, og det er dette de trenger minst av alt, de som planlegger eller forsøker selvmord, eller de pårørende som står rundt. Selvmord er et traume vi trenger å snakke om. Det er en myte at selvmord smitter hvis vi snakker om det. Varsom og respektfull åpenhet kan virke forebyggende. Vi må våge å spørre konkret om selvmordstanker – og planer. Det hjelper oss å identifisere dem som trenger hjelp. Å snakke om selvmordstanker kan ha en terapeutisk effekt. Og det kan bidra til ansvarliggjøring.

Hver fortelling er unik 

Min fortelling må aldri brukes til å tegne generelle mønstre for andre mennesker i livskrise. Hver fortelling er unik. Men det finnes statistikk å støtte seg på.

I følge Folkehelseinstituttet, er selvmordsrisikoen høyere blant personer med psykiske lidelser enn i befolkningen for øvrig, men psykiske lidelser er sjelden alene årsaken til selvmord. Blant flere risikofaktorer som nevnes er sviktende selvfølelse, perfeksjonisme og høye krav til egne ytelser. 

Her kjenner jeg meg igjen. Jeg levde med alt for høye forventninger og press, først og fremst fra meg selv, til å levere og leve opp til en eller annen standard jeg trodde var satt for meg. 

I de fleste tilfeller kan mennesker holdes ansvarlige for sine handlinger når de går til dette skrittet. Det kunne vært lettere for meg i ettertid å si at jeg var for syk eller for ung til å forstå hva jeg var i ferd med å gjøre. Men det ville ikke være sant. Jeg er overbevist om at jeg hadde et valg.

Hvorfor jeg så lenge holdt fast på at selvmord var eneste utvei, har jeg ingen gode svar på i dag. Men jeg vet at jeg bare er en i rekken. Det er alt for mange, særlig unge mennesker som strever med selvmordstanker. For omgivelsene kan det være vanskelig å forstå. 

Å snakke om det 

Noen ganger klarer vi ikke å hindre selvmord. Hvert år registreres det i gjennomsnitt 530 selvmord i Norge. Det er vanlig å anta at det er 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord. Dette er et betydelig folkehelseproblem som i stor grad fortsatt er tabubelagt. 

Jeg er glad for at jeg var omgitt av mennesker som våget å snakke om det som hadde skjedd. Det kan gjøre vondt, men å tåkelegge er verre. 

Noen dager etter den traumatiske dagen var min eldre søster på tråden. Hun sa noen ord som skulle bli veldig viktige i dagene som fulgte: ”Vidar, ingen kan passe på deg hele tiden. Hvis du virkelig vil ta livet ditt, så kommer du til å greie det. Men du må love meg at du aldri gjør det. Vi ville ikke holde ut å miste deg”. ”Jeg lover!” svarte jeg med gråten i halsen. Jeg visste ikke at det skulle være så viktig at jeg sa disse to ordene høyt. Der og da kjentes det som at jeg løy. Men jeg valgte å holde dette løftet til mine nærmeste. Og sakte men sikkert vendte også livsviljen og gleden tilbake. 

Livet er mer 

Det var ikke siste gang at harddisken min skulle bli overbelastet. Men jeg har innsett at livet rommer så mye mer enn det som får plass i mitt lille hode. Og det hjelper å bli eldre. 

Hva med gruvesjakten? Den kjenner jeg etter hvert ganske godt. Men dagene oppe i dagslyset har heldigvis vært langt flere enn de nede i mørket. Jeg er uendelig takknemlig for alt jeg har fått oppleve etter den dagen. 

Mye i livet er fortsatt innhyllet i et mystisk slør. Jeg fatter ikke alle sammenhengene. Men det er ikke jeg som eier livet. Det er ikke opp til meg å velge mellom liv og død. Det er livet som har valgt meg. 


Vidar M. Bakke, 
menighetsprest og coach 



Kommentarer

  1. Kristine Skree Kristiansen16. oktober 2016 kl. 22:37

    Vidar, utrolig bra å lese. Samtidig som det er vondt å lese at du har hatt det så vondt. Historien din kan hjelpe mange, det er jeg sikker på. Både folk som tenker på selvmord, folk som har mista noen i selvmord og folk som lurer på hvordan man skal snakke om det. Jeg er glad du gav et løfte til søsteren din. Du er en god kollega og en god prest. Takk for et tøft innlegg. Kan jeg dele det?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Kristine. Du er velkommen til å dele hvis du tror noen trenger å lese dette😊

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg