ByMenigheten - Sandnes har tiårsjubileum i år!

Foto: ByMenigheten-Sandnes

Visste du at vi som menighet har et tiårsjubileum å feire nå i 2016? Ti år som ByMenigheten - Sandnes, en valgmenighet i Den norske kirke, den første i sitt slag, i henhold til en egen paragraf i Kirkeloven som trådte i kraft i 2006! Er det litt symptomatisk at det jubileet har gått oss hus forbi?

Det var en vis mann som en gang brukte bildet om en ”amøbe” for meg. En amøbe er et encellet dyr uten fast form. Den former seg etter omgivelsene. Amøben er svært tilpasningsdyktig og fleksibel. Det har sine fordeler i mange sammenhenger. Men i det lange løp blir det noe endimensjonalt og uspennende over denne organismen. Den har nemlig så utydelige konturer. En formløs kreatur som du ikke helt vet hvor du har, hvor den går, hva den består av. Den er kanskje enhetlig, for den har jo bare én celle. Men i sitt enfold, er den samtidig utydelig.

Det hører med til kunnskapen om amøber at de er ute av stand til å vokse fordi de har en begrenset evne til å puste, til å oppta oksygen.
Jeg lar den mer kompliserte billedbruken ligge. 

Poenget her er først og fremst det formløse. De utydelige konturene.

Hvem snakker jeg om nå?

Du tenker kanskje at jeg snakker om ByMenigheten – Sandnes?

Eller kanskje tenker du at jeg snakker om Den norske kirke?

Vel, i første omgang snakker jeg om meg selv.

Den vise mannen snakket nemlig om lederskap. Om en veldig vanlig og urovekkende populær form for lederskap.

Han beskrev disse lederne som alltid er enige med siste taler. Dem som ingen helt synes de kan være sinte på. Så blir man kanskje litt sinte etter hvert likevel. Og oppgitt. For det er så slitsomt å forholde seg til utydelighet.

Jeg tror at jeg til tider kan fremstå som en utydelig leder, fordi jeg av natur er opptatt av å bli godt likt. Og fordi jeg er ganske god til å se flere perspektiver samtidig.

Men jeg har merket meg at når jeg er utydelig, da skaper jeg også utydelighet i de omgivelser hvor jeg leder.

På et tidspunkt bestemte jeg meg for å jobbe med å bli et tydeligere menneske. Det er et kontinuerlig prosjekt som kommer til å vare livet ut.

Jeg vil være tydelig på min identitet. Tydelig på mine verdier. Tydelig på egen plattform. For da er det så mye enklere å forholde seg til andre, både dem jeg har rundt meg i min nærhet, og de som er lenger ute.

Det innebærer risiko å forsøke å være tydelig. Risiko for å såre, for å tråkke på, for å ødelegge relasjoner. Men jeg har erfart at i det lange løp innebærer det like stor risiko å IKKE være tydelig.

Jeg ønsker også at lederne i den menigheten jeg er prest for, skal tørre å være tydelige, også når vi er uenige. Ja, ikke bare det, jeg ønsker at menigheten vår skal være tydelig – i sin kontekst.  Jeg tror det er en myte at vi vinner oss flest venner ved å være formløse og passe inn over alt!

Vi i ByMenigheten – Sandnes er ikke enige om alt innad i menigheten.

Og vi er sikkert heller ikke alltid enige om hva vi kan være uenige om, og likevel holde sammen som en ENHET.

Det samme gjelder i møte med den større sammenhengen vi er en del av, Den norske kirke. 

Like fullt tror vi det gjør godt for alle i ByMenigheten å ha ledere som er tydelige. Det  forsøker vi derfor å modellere som lederskap, som menighetsråd, som cellelederforum osv. Da risikerer vi at våre relasjoner av og til settes på prøve.

Noe av det vi har spurt oss som Menighetsråd i ByMenigheten – dette siste året, er hva det innebærer å være valgmenighet i Sandnes og valgmenighet i Den norske kirke? Er det viktig at akkurat VI finnes?

Det er flere menigheter og forsamlinger i Sandnes som ligner ganske mye på vår.

Skal vi ikke bare slå oss sammen med noen av dem?

Hva forsvinner – hvis vi blir borte? Hvem forsvinner?

Det finnes ikke noen enkle svar på dette. Her avhenger det mye av hva vi snakker om. Men jeg vil antyde noen svar:

STRUKTUR FORMER KULTUR

Folk i vår menighet har ofte hørt meg snakke om visjonen vår og verdiene våre. Vi håper og tror at de er med og hjelper oss til tydelighet.

Den tredje "v"-en, VALGMENIGHET, har jeg snakket mindre om. 

Det var på en måte noe vi bare ble. Noen mente at det ville være en tjenlig struktur der og da, og dermed gikk flertallet inn for det. Men jeg har vel sjelden opplevd noen særlig entusiasme bak prosjektet. Er det ikke litt symptomatisk at ingen har kommet på at vi har tiårsjubileum i år, og lurt på om det burde feires? Tenker vi for smått om det helt unike "rommet" som vi har fått lov til å være med og etablere innenfor Den norske kirkes struktur? 

Det er lett å glemme at strukturen og rammeverket vi har, plasseringen i en større sammenheng, det former vår kultur og identitet og plattform.

Ja, kanskje har det over tid like stor betydning som visjonen og verdiene det tales om i diverse dokumenter og fra talerstolen.

Et godt eksempel er BådeOg huset i Sandnes (hvor disse ordene ble uttalt først). Noen kloke hoder i Bethania-stiftelsen, med Magne Todnem i spissen, hadde en helt klar tanke med dette bygget da det ble kjøpt og formet til å bli ”Bådeog” for noen år siden. Men etter at det stod ferdig, er det dette helt unike bygget i seg selv som setter premissene, rammene og atmosfæren, nesten like mye som hva de sier og gjør som jobber og går der. Strukturen i bygget setter kultur, gir BådeOg en posisjon midt i Sandnes – og den former menneskene som bruker det.

Det samme kan sies om Bogafjell menighet etter at de gikk fra å være i gymsalen på Bogafjell skole til de fikk nytt og flott kirkebygg. Strukturen former kultur og verdier.  

I denne sammenhengen er det ikke et konkret bygg, men strukturen VALGMENIGHET vi snakker om.

Nettopp fordi vi ikke har noe eget bygg, på godt og vondt, blir de litt mer usynlige rammene og strukturen vi har desto viktigere.

Kanskje bør vi slutte å snakke om ”struktur” bare som et nødvendig, tjenlig onde… Hva om vi i stedet begynner å spørre oss hvordan den både HAR formet vår identitet, og i større grad kan utvikles framover som noe av vår styrke?

HVORFOR VALGMENIGHETER?

Da Stavanger bispedømmeråd på et tidspunkt for noen år siden ga sin innstilling til kriterier for å opprette valgmenighet, sa de følgende:

“Valgmenigheter kan bidra til å holde Den norske kirke sammen ved å inkludere kirkemedlemmer og fellesskap som ikke finner seg til rette innenfor soknemenighetene.”

Dette er en uhyre viktig setning! Selvsagt er det mange praktiske utfordringer knyttet til å være valgmenighet midt blant eksisterende geografiske menigheter. Men vår eksistens behøver ikke å være splittende. Ryddige avtaler og god kommunikasjon er avgjørende, og her kan vi alltid bli bedre. Men vår visjon handler om å samle mennesker, ikke om å splitte mennesker! 

Tidligere leder i Kirkerådet, Nils-Tore Andersen uttalte følgende i 2007: 

"Valgmenigheter kan opprettes på grunnlag av ulike nyanser i kristendomssyn, ulike behov for uttrykksmåter eller av andre årsaker. De må selvsagt stå under biskoppelig tilsyn og være en del av Den norske kirkes samlede helhet, men samtidig også være et bilde av mangfoldigheten innenfor kirken".

Jeg tror at valgmenigheter er en av flere veier i Den norske kirke som faktisk sikrer romslighet, tydelighet, forutsigbarhet og gode rammer for mennesker som søker fellesskap og tilhørighet, men som av ulike årsaker kjenner seg hjemløse. 

Det kan bli noe hult over fest-talene som sier at det skal gis "rom for" alle slags mennesker. På vårt åpne møte om å være valgmenighet sist søndag, satte medlem i det nåværende bispedømmerådet, Sofie Braut, ord på nettopp dette. Hun mente at vi trenger å utforske hva dette å "gi rom for" kan bety i praksis. Og hun gikk langt i å mene at det er tid for å utvikle valgmenighets-strukturen i Den norske kirke framover, nettopp som en måte å skape "rom for" flere mennesker. 

De siste månedene har jeg spurt meg om vi kunne ha fått færre utmeldelser fra Den norske kirke, hvis dette rommet som allerede finnes, valgmenigheter, hadde vært tydeligere kommunisert som en mulighet. 

EN VALGMENIGHET ER IKKE EN PROTESTAKSJON

Det er viktig å gjøre en presisering: 

En valgmenighet bør ikke utelukkende tuftes på frustrasjon og misnøye med en kirkelig situasjon. Den må ha et bredere fundament enn bare misnøye med enkeltsaker.

For ByMenigheten – Sandnes, har det bredere fundamentet ligget i vår tydelige visjon om å nå mennesker for Jesus, å utruste mennesker til å være deltakende disipler i og gjennom et kristent fellesskap. Vi tror ikke menigheten hadde hatt livets rett etter så mange år, hvis ikke dette var den primære drivkraften.

Men vi blir ikke nødvendigvis mindre misjonerende av å ha tydelige og forutsigbare konturer, både i form og innhold! Vi blir ikke en sterk og voksende organisme av å være en formløs amøbe!

Siden mange av de frie organisasjonene nå løsriver seg mer og mer fra Den norske kirke på grunn av den teologiske utviklingen, kan vår valgmenighet utgjøre en alternativ vei:

Den kan tillate seg en tydeligere profil enn en geografisk soknemenighet som i større grad må favne mangfoldet. Likevel kan den bli værende innenfor kirkestrukturen, forutsatt at den får tilstrekkelig frihet. Frihet i uttrykksformer og frihet til å stå for en klassisk bibelsk lære.

LOV TIL Å LÆRE OG PRAKTISERE ANNERLEDES 

Vi må også tillate oss å være helt konkret: 

I forhold til den aktuelle situasjonen der prost og fellesråd pålegges å legge til rette for at vigsel av likekjønnede kan skje i et hvert kommunalt kirkebygg, vil en valgmenighet etter vårt skjønn ha andre muligheter enn en geografisk soknemenighet.

ByMenigheten - Sandnes har ikke et eget kirkebygg i dag. Om vi en gang i framtiden får et kirkebygg, vil det være finansiert av menighetens medlemmer, ikke stat og kommune.

Menighetsrådet er møtt med signaler fra kirkelig hold om at vi både kan lære og praktisere en klassisk ekteskapsforståelse innenfor vårt sokn. Da blir vi noe mer enn et sted hvor en prest eller en ansatt får lov til å ”reservere” seg, mens resten av menigheten ikke har samme muligheten. Da lærer og praktiserer vi det samme innenfor menigheten. 

Framover vil dette garantert handle om mer enn ekteskapsforståelse, for den saken er bare et symptom på større bevegelser i kirken og samfunnet når det gjelder synet på Bibelens autoritet for liv og lære. 

Et bredt pastoralt bekjennelsesnettverk er under etablering i Den norske kirke. Vi var over 100 prester samlet til møte i Oslo, 17. oktober. Dette er en gryende allianse som samler mange slags mennesker som står for en klassisk bibelforståelse, men der de fleste likevel ønsker å bli værende innenfor Den norske kirke. Nettverket vil på sikt også åpne for andre kirkelig tilsatte og lekfolk, der en viktig målsetting er å være til støtte og gi veiledning på tvers i et stadig mer utfordrende kirkelandskap. Min deltakelse i dette nettverket skjer på vegne av menigheten og er forankret i Menighetsrådet. 

Den første presten i ByMenigheten, Helge Standal og jeg hadde innlegg og deltok med seminar om valgmenighet på dette møtet. Vi ble møtt med interesse og gode spørsmål fra mange hold. Mange gir uttrykk for at dette er en vei de ønsker skal utforskes og utvikles i tiden som kommer. 

TROSOPPLÆRING OG KONFIRMANTUNDERVISNING

Til sist vil jeg nevne et ferskt eksempel på hva det kan innebære å være et tydelig og forutsigbart rom:

Det er i ferd med å legges et betydelig press fra ulikt hold om at trosopplæringen for barn og undervisningen for konfirmantene skal bære preg av den samme åpne holdningen til andre religioner og livssyn som KRLE-undervisningen i skolen.

Vi har nettopp fått en konkret utfordring om dette knyttet til temaet kristendom og andre religioner i det nye flotte konfirmantopplegget, Delta, som vi har fått fra IKO.

Formuleringer i førsteutgaven om at ikke alle religioner kan være sanne samtidig, enten har vi rett eller så har noen andre rett, disse er tatt bort i en ny og revidert utgave. Man var åpenbart bekymret for å støte noen med å si for tydelig hva kristendom er.

Å være valgmenighet innebærer retten for foreldre til å velge oss bort for dem som mener at vi ikke er åpne og liberale nok. Men det innebærer også muligheten – midt i vår kirke – uten å måtte melde seg ut – til å kunne anbefale sine ungdommer en undervisning som tør å være tydelig på hva det faktisk innebærer å være kristen i et flerkulturelt og pluralistisk samfunn. 

Det var en som spurte meg: "Tåler vår menighet en slik tydelighet?" 

Svaret på det finnes i hele kirkens historie og mange steder i verden akkurat i dag:

Der kristne ikke våger å være modige og tydelige, forsvinner kirkene. Der de er elskende, radikale, tydelige og misjonerende, der lider de ofte, men de både overlever og vokser! 

Jeg er lei meg for alle de flotte menneskene som har meldt seg ut av Den norske kirke de siste månedene. Jeg er først og fremst lei meg fordi jeg tror mange av dem ikke har vært klar over at valgmenighet er et godt alternativ.

Og vi kunne ha trengt dem som tydelige ambassadører midt i det store "Den norske kirke"-landskapet – slik vi har muligheten til å være.  

---

Her er litt tørre fakta om selve valgmenighets-strukturen, for deg som behøver en oppdatering: 

UTEN GEOGRAFISKE GRENSER

En valgmenighet er en menighet uten tradisjonelle geografiske grenser innenfor Den norske kirke. Selv om ByMenigheten - Sandnes startet med utgangspunkt i Ganddal bydel og fortsatt har et naturlig tyngdepunkt der, så har menigheten husgrupper og medlemmer spredt over ulike deler av byen. Hver gang en cellegruppe møtes i et hjem på Austrått eller på Hana, noe de av og til gjør, ja, så er ByMenigheten på Austrått og Hana. 

ByMenigheten - Sandnes har status som eget sokn innenfor Sandnes prosti og deltar i fellesrådet på samme måte som de andre menighetene i Sandnes.

Jeg er egentlig sokneprest, ikke hovedprest som vi gjerne har sagt. For i Dnk finnes det altså et såkalt personsokn, ikke bare geografiske sokn.

EGET MEDLEMSSKAP

Hva skiller ellers en valgmenighet fra en vanlig soknemenighet? En valgmenighet har egne medlemmer, og en må aktivt melde seg inn for å bli medlem. Det er lett å melde seg ut igjen og tilbake til den geografiske menigheten - eller annen menighet / kirke når en måtte ønske. 

Som ellers i Den norske kirke er det et vilkår for medlemskap at du er døpt. Innmelding i valgmenigheten innebærer at du blir medlem av Den norske kirke. Etter innmelding er det valgmenigheten som betjener deg med dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse, ikke ditt bostedssokn. Din kirkelige stemmerett og rettigheter og forpliktelser ifølge kirkeloven gjelder da i valgmenigheten og ikke bostedssoknet. Dette gjelder også dine barn.

KRITERIER

Ordningen med valgmenighet er et forsøk etablert i samsvar med § 24 i "Lov om Den norske kirke". 
Kriteriene for å starte slikt forsøk var og er:

• Dåp som medlemskriterium.
• Menigheten har en ordinert prest med ansvar for forvaltning av ord og sakrament. (Det behøver ikke være en prest i 100% stilling). 
• Menigheten står under tilsyn av biskop.
• I tillegg gjelder at valgmenigheter ikke har rett til økonomisk støtte fra stat, kommune eller fellesråd.

Vidar M. Bakke

Sokneprest og daglig leder i ByMenigheten - Sandnes,  en valgmenighet i Den norske kirke

Basert på innlegg holdt på temakveld på Bådeog huset  i Sandnes, 20. november 2016.