Veggen mellom liv og død



Både Allehelgensdag og Halloween kan knyttes til religiøse praksiser som vi heldigvis er satt fri fra i vår kirkelige tradisjon: Tanken om at de døde lever videre i en annen sfære, og at vi kan kommunisere med dem – og henvende oss til dem, ja, regel rett be dem om hjelp.

I Den norske kirke legges alltid Allehelgensdag til første søndag i november. I den katolske kirke feires dagen 1. november.

Hos oss har Allehelgensdag først og fremst blitt en dag da vi minnes alle dem som har gått foran oss, både de kjente heltene i kirkens historie og våre personlige forbilder, helgenene i våre liv. 

De som er døde i troen på Jesus – de hører nå til blant de hellige. Og vi får lov til å minnes alt det de betydde for oss mens de var hos oss. 

Men jeg har undret meg litt over hvordan religiøse tradisjoner begynner å leve sitt eget liv, ganske løsrevet fra den opprinnelige tanken.

Halloween – er fra gammelt av kvelden før Allehelgens dag, altså natt til 1. november. Halloween kommer av ”All Hallows Eve” som betyr ”Alle de helliges aften”.

Mange av oss fikk festlige barn på døra sist mandag. Halloween-tradisjonen er importert av handelsstanden til Norge fra bl.a. USA.

Natten til Allehelgensdag i den katolske kirke, utviklet seg til en dag da folket tenkte at veggen mellom de levende og de døde var litt tynnere enn ellers. Av dette vokste den ganske spesielle Halloween-tradisjonen fram, der det plutselig er utkledde spøkelser og små monstre som kommer på besøk til oss.

Ganske uskyldig kanskje. Men tradisjonen har røtter i et syn på de døde som vi heldigvis er satt fri fra i vår kirkelige tradisjon: Tanken om at de døde lever videre i en annen sfære, og at vi kan kommunisere med dem – og henvende oss til dem, ja, regel rett be dem om hjelp.

Jeg tilbrakte 6 år med min familie i Brasil. Der så jeg på nært hold hvordan troen på helgener snarere villedet mennesker enn førte dem nærmere den oppstandne Jesus. 

I Nordøst-Brasil, dyrkes minnet om en katolsk prest som levde på begynnelsen av det forrige århundret, Padre Cicero. 
En 30 meter høy statue av ham pryder byen Juazeiro do Norte og mennesker valfarter i tusentalls til huset der han bodde. På et skilt ved siden av en av de mindre statuene av ham, fant jeg følgende inskripsjon: 

”Padre Cicero, jeg ber deg: Tal til vår hellige Frue (Maria) om at hun går i forbønn for oss hos sin sønn Jesus, slik at våre bønner blir hørt hos Gud.”

For mange mennesker er det noe tiltrekkende over dette: 
De oppsøker steder og forholder seg til tider der de tror at veggene mellom levende og døde er tynnere enn ellers. Tanken på å søke hjelp og trøst hos de døde er så fristende. 

En av grunnene til dette for mine brasilianske venner som levde med sin folkelige katolske tro, var at veggen til det aller helligste  - veggen inn til Gud selv – opplevdes omtrent ugjennomtrengelig. Å ha direkte tilgang til Gud var bare for de helt spesielle, de utvalgte.  

Når Gud ikke kunne nås direkte, da måtte man bruke døde mellommenn – eller kvinner. Mennesker som Padre Cicero, Jomfru Maria, eller for den del noen av våre kjære, for de var vel nærmere Gud enn oss levende?

Nådens grensesprengende budskap – også på Allehelgenssøndag – handler ikke om en tynn vegg mellom levende og døde. Det handler om et tykt forheng mellom oss og Gud i det aller helligste – som ble revet i to, da Jesus døde på korset for vår skyld. (Matt 27,51)

Det handler om at vi har direkte tilgang til Gud – til alle tider og på alle steder. Vi er velkommen inn – til nådens fellesskap i Jesus Kristus. 

Mellommannen mellom liv og død er Jesus.

”For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle”.
 (1 Tim 2,5-6a)

I et stadig mer økumenisk kirkelandskap, kombinert med en stadig frodigere folkereligiøsitet også her til lands, trenger vi å være oss bevisst hvilken teologi som legger premissene for våre praksiser.

Kommentarer

Populære innlegg