Spires plass

(Illustrasjonsbilde: Johannes Kleppe / BibelTypografi) Å være i tvil om sitt egentlige opphav kan synes å være en moderne problemstilling. Kan det likevel tenkes at det var noe Jesus måtte begynne å finne ut av, sånn omtrent i niårsalderen?  I årets julaftensdrama utforsker vi i ByMenigheten det som kanskje finnes mest mellom linjene i evangelienes fødsels- og barndomsfortellinger om Jesus. Hvis du befinner deg i nærheten, er du hjertelig velkommen til en annerledes gudstjeneste på julaften i Ganddal Bydelshus, kl 14.00 eller kl 15.30! Da møter du blant annet Kristin L. Dragsund og David Murdoch i rollene som Maria og niåringen Jesus.   Det står om Jesus at han kom til sine egne, og hans egne tok ikke i mot han (Joh 1,11). Han var som dem og samtidig kom han utenfra. Denne dobbeltheten må ha gått langsomt opp for den unge Jesus. Ble han mobbet som barn? Det står at han ble prøvd i alt. (Hebr 4,15). I så fall kjente Jesus på kroppen noe av den samme urett alt for mange barn oppleve

(Illustrasjon: Johannes Kleppe / BibelTypografi ) Disippel har vært ett av de krevende ordene i mitt liv. Jeg har til tider forsøkt å kaste det av meg, som rustningen kong Saul la på unggutten David da han skulle møte Goliat i kamp.  Jeg vil skrive litt om disipler. Det bør være lett. Mye stoff å ta av. Jeg har nylig skrevet bok med «disippel» i tittelen. Kan jeg regnes som ekspert nå? Å kalle seg ekspert på å være disippel er tidenes selvmotsigelse. Disippel betyr å være elev, lærling. En elev er aldri ekspert på det han gjør. Ingen av ekspertene blant Israelsfolkets krigere hadde det som skulle til for å møte Goliat. Det trengtes en ung gutt med en slynge og noen steiner i veska. Jeg tror noe ved det som skjedde den dagen, kan si oss noe vesentlig om det å være disippel og gjøre disipler i vår tid. Egentlig har disippel vært ett av de krevende ordene i mitt liv. Jeg har til tider forsøkt å kaste det av meg, som rustningen kong Saul la på unggutten David da han skulle møte Gol

Det var atmosfæren der inne på kjøkkenet til Hanna. Det var de rolige bevegelsene hennes. Det var den koselige småpraten. Det var den dype respekten hennes for meg som liten gutt. Det var opplevelsen av å ha hennes hele og fulle oppmerksomhet. Det var langsom tid.  Akkurat de minuttene føltes det som jeg var den aller viktigste i hennes verden.  Jeg husker det som om det var i går. Det hadde bare gått noen dager siden vi hadde flyttet inn i den store prestegården midt i sentrum av Sunnmørsbygda Stranda. Jeg var seks og et halvt år. En eldre dame hadde stanset utenfor porten og satt fra seg handleposene, som for å hvile seg et øyeblikk. Så ropte hun på den lille gutten som lekte i hagen.  - Er det du som heter Vidar, spurte hun. - Jeg heter Hanna og bor i det huset der. Hun pekte mot nabohuset.  Opp fra den ene av posene plukket hun en splitter ny jojo. En sånn som alle skulle ha den sommeren. Hun ga meg den sammen med et stort kremmerhus med smågodt. Og så sa hun: - Jeg håp

Ungdomspastor i ByMenigheten - Sandnes, Ariane C. Thingnæs talte om flergenerasjonsmenigheten, 16. oktober.  Talen til vår ungdomspastor i ByMenigheten, Ariane C. Thingnæs sist søndag på gudstjenesten gjorde et mektig inntrykk på mange av oss som var tilstede. Det handlet om det å være en flergenerasjonsmenighet. Den beste talen jeg personlig har hørt på lenge. Cellegruppeopplegg til temaet finner du nedenfor. (Tale og opplegg er tilknyttet høstens serie, "Disippelrytmer".) I talen våget Ariane å sette ord på noen av sine observasjoner av menighetslivet vårt sett med øynene til en brasilianer. En tale full av håp og lengsler. Temaet var "Fellesskapet - What´s in it for me?" Dette var andre tema ut i denne månedens fokus på "Ringfingeren - Fellesskapet med andre", med utgangspunkt i boka Disippelrytmer. Ariane refererte også mye til boka "Etterlysning: åndelige foreldre" av Torbjørg Oline Nyli.  Hvis du ikke var så heldig å få med deg tal

De av oss som innimellom kjenner kallet til å skrive og uttale oss offentlig, kan trenge noen selvpålagte regler for grei og saklig oppførsel. Og vi trenger ærlige venner som tør å si i fra når vi har brutt dem.    Han hadde ligget et stykke foran oss på veien i en drøy halvtime. Mellom han og meg var det fire personbiler. Veien var full av svinger. Som trailere flest holdt han god fart i nedoverbakker. Straks det gikk litt oppover, sakket han på tempoet og nye biler slo følge i køen bak oss. Da vi kom fram til ferjeleiet, var ferjen allerede ti meter fra land.  Jeg gikk ut av bilen. Marsjerte ned til traileren som nå stod først i ferjekøen, banket hardt på ruta hans og før han rakk å hilse, høyt der oppe fra det arrogante førerhuset sitt, begynte jeg å gi han inn etter noter for ikke å ha sluppet køen forbi. Han rakk så vidt å mumle noe om at det ikke fantes plasser å kjøre til side, før jeg bare ga på med en enda drøyere salve. Det var nemlig psykologisk viktig for meg

Tale i Knut Ivars Olsen Hagens gravferd Høyland kirke, 10. oktober 2017 "Jeg vet at noen av dem som kjente Knut Ivar godt nesten kan frykte for at veien til Gud blir lengre nå når han ikke er her til å be for oss og gi oss sine gode tanker." Salige er de som er fattige i seg selv, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de tålsomme, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.  Matt 5,3-10 Jeg fikk lov å bli kjent med Knut Ivar noen måneder før han fikk sykdommen. Jeg følte meg heldig. Vi trodde begge at dette var en relasjon som skulle vare lenge. Han hadde rukket å bli levende engasjert i menighetsarbe

Fra høstens konfirmantpresentasjon i ByMenigheten, sammen med Ganddalen menighet. (Foto: Hans Lie) Jeg håper på flere forsøk med valgmenighet. Det forutsetter at noen på grasrota våkner og tar initiativ nedenfra. Det er ingen perfekt ordning. Den er under utvikling. Det jobbes med den fra Kirkerådet sin side akkurat nå. Men jeg har håp om at det er fullt mulig å finne “den gode leia” mellom skjærene. (Kommentaren ble først publisert på Dagens debattsider .) Tarjei Gilje  har en svært god analyse av det ukjente kirkelige farvannet vi befinner oss i, i sin kommentar i Dagen 5.10., med overskriften  “Derfor blir det neppe mange valgmenigheter” . Han har rett i at det er påfallende få som står fram med samlende alternative strukturer i det konservative kirkelandskapet. Så blir det likevel til slutt noe visst dystopisk over hans beskrivelse av situasjonen. Som om ingen farvann er mulige, uansett i hvilken retning vi ser. Jeg er ingen sjømann, men jeg har forstått at de

Bakerst i boka "Disippelrytmer" er det satt inn ett samtaleopplegg til hvert hovedkapittel. Jeg har lovet å supplere med noen flere opplegg. Her kommer et opplegg for en ekstra kveld til kapittel 3 om "Lillefingerens rytmer - Min egen tid med Gud":  Last ned samtaleopplegget som pdf-fil her Hør dramastykket og talen i ByMenigheten 17.9.2017 om Lillefingerens rytmer.  ISBRYTER Del konkrete erfaringer med stillhet! Hva var det som gjorde stillheten god? Hva var det eventuelt som gjorde stillheten vanskelig? OPP En i gruppen leder «Lillefingerens bønn».  La det etterpå være rom for å be frie bønner knyttet til innholdet i bønnen, eller la det være stille et par minutter. (La tommelen berøre lillefingeren) Far, her kommer jeg. Ditt elskede barn.  Berør meg. Gjør meg helt trygg i din kjærlighet. Uten frykt, i din omsorg. For mine tider er i din hånd. INN På denne andre kvelden om Lillefingerens rytmer, oppfordres dere til

På valgdagen, et utdrag fra "Disippelrytmer", s. 53. Ikke om partipolitikk, men om verdier og det menneskesynet samfunnet vårt bygger på. Det skjer noe med et samfunn som later som Gud ikke finnes. #LillefingerensRytmer Reformatoren Martin Luthers store sp ø rsm å l var: ”Hvordan finner jeg en n ådig Gud? ” Dagens kristne har sjelden dette sp ø rsm å let s å langt fremme i bevisstheten som Luther hadde. Hvis folk overhodet forholder seg til at Gud finnes, er det varianter av et annet sp ø rsm å l jeg h ø rer oftere: ”Hvordan finner jeg tid til Gud?” Jeg t ø r p å st å at travelhet er et av v å r kulturs st ørste problemer . Og det avspeiler seg i v å rt åndelige liv, i vå r evne til å gi Gud konsentrert oppmerksomhet. Over tid g å r vi glipp av mye. Djevelens strategi har siden tidenes morgen handlet om å forføre menneskene til å tro at de har det bedre uten Gud og hans stemme inn i sitt liv. Med vår travelhet har han funnet opp et moderne våpen med omfattend