EKTESKAPETS SØNDAG - utdrag av ressursmateriell til tekstene for 3.søndag i åpenbaringstiden, 22. januar 2017

(Illustrasjonsbilde: Johannes Kleppe)

Av: Torstein Eidem Nordal og Vidar Mæland Bakke

Evangelietekst: Johannes 2, 1 – 11

Lesetekster: Genesis 1, 26 – 31 og Johannes Åpenbaring 21, 1 – 6

Liturgisk farge: Grønn

Til dagen

Av og til er det ganske vanskelig å unngå elefanten i rommet. Tre dager før Kirkemøtet blir bedt om å vedta en helt ny ekteskapsliturgi som omdefinerer ekteskapets rammer, gir Kirkeåret oss tre tekster som hver på sin måte tematiserer ekteskapet.  

Luthersk Kirketidende kom før jul med sin tekstgjennomgåelse for dagen. Den har mange kvaliteter. Oppdraget har tydeligvis vært å fokusere på misjon i Åpenbaringstiden. Men hvordan er det mulig å skrive hele tekstgjennomgåelsen uten å nevne ekteskapet med ett ord?

Vi er mange prester i Den norske kirke som ikke har samvittighet til å unngå elefanten i rommet på det vi velger å kalle ”Ekteskapets dag” den 22. Januar, 2017. To av oss ble bedt om å komme med en alternativ tekstgjennomgåelse for å bidra til å gi kollegaer frimodighet og retning for oppdraget på talerstolen denne spesielle søndagen. 

Er det noen som skal gjøre kjent det klassiske synet på ekteskapet for din menighet, er det deg. Er det en dag vi kan fremsnakke ekteskapet, er det i dag. 

Til teksten: Gen 1, 26-31

Guds bilde – uttrykt som mann og kvinne

I skapelsesfortellingen i Genesis 1 er mennesket kronen på verket.  Gud har bare ett bilde. Det har han selv skapt seg. Det er ikke av tre og stein, men av kjøtt og blod. Det er mennesket. 

Orientalske konger hadde skikken å plassere et bilde av seg selv som sin representant på et okkupert område. Slik markerte de at ”dette er mitt”. Bildet representerte kongens makt og ære, og ofte var kongens lov hugget inn. Slik som på Hamurabi-bildene. Bildet var omsluttet av majestetens hellighet.  

Men så er det ikke konger og keisere som er Guds bilde i den jødisk-kristne skapertro. Det er heller ingen forherligelse av mannen, slik man skulle tro når man leser verdenshistorien i et kjønnsperspektiv. Det er derimot et opprør mot mannssjåvinisme og mannsopphøyelse. De er to, som sammen utgjør gudsbildet, mannen og kvinnen i et gjensidighetsforhold. Enhver mann og kvinne tilskrives en uendelig verdi som Guds representanter på jorden, det synlige uttrykket for at Gud er verdens Herre.

Dermed utgjør totaliteten av disse to i fellesskap en høyere enhet. Gudbilledlikheten knyttes direkte til gjensidighetsforholdet. Ikke mennesket i isolasjon, hver for seg, men slik Genesis´ andre kapittel uttrykker det: ”De to skal være én kropp” (2,24). Og slik blir relasjonen mellom mann og kvinne et uttrykk for Guds eget vesen. 

Hvis Gud er kjærlighet, så betyr det at Gud er den som hengir seg, som deler, som har samfunn, som har kontakt, som må kompletteres med en annen. Det er dette som kommer til uttrykk i mann og kvinne og deres dype enhet i kjærlighet.  

(Børre Knudsen)

Nå er det ikke slik at vi skal presse skapelsesberetningens tale om mennesket skapt i Guds bilde til eksklusivt å handle om ekteskapet. Mennesket får ikke sin verdi gjennom å leve i en bestemt samlivsform. Overalt der mann og kvinne kompletterer hverandre i menighet og i arbeid, avspeiles Gud.

Her er det viktig å ha tunga rett i munnen når vi arbeider med eksegesen. Både Jesus og Paulus levde fullverdige liv som enslige, og Paulus argumenterer i 1. Kor for styrken i hans livsform. Det er ikke som ektefeller Gud gir mannen og kvinnen sin verdi, det er som menneske skapt i sitt bilde, der mann og kvinne er likeverdige. Poenget her er at dette menneskesynet i neste omgang får konsekvenser for læren om ekteskapet., i følge Jesus selv. I Matteus 19 forankrer han ekteskapet i skapelsesberetningen. Ekteskapet i jødisk-kristen forståelse henter dermed sin definisjon og rammefortelling fra menneskets gudbilledlikhet, der to kjønn føyes sammen til en enhet. Dermed finner vi at Guds bilde ikke er en individuell størrelse. Det er mann og kvinne i fellesskap. Begge kjønn avspeiler til sammen helheten i Gud.

Adam oversetter vi med menneske. Men straks mennesket har funnet kvinnen, oversetter vi Adam med mann. For først da blir han mann. Først da opplever han seg selv som mann. Først da har du polariteten mann og kvinne.…  Han finner igjen helheten i sitt liv.

(Børre Knudsen)

De er komplementære motsetninger. En enhet, men fortsatt forskjellighet og kontrast. For mannen og kvinnen er også kronen på verket hva gjensidig utfyllende kontraster i skaperverket angår. Det er disse motpolene som bølger gjennom hele skapelsesfortellingen og kulminerer med kvinnen og mannen:

Himmelen og jorden. Mørket og lyset. Landet og vannet. Natten og dagen. Lyset om dagen og lyset om natten.  Det handler hele veien om at Gud skaper komplementære par, skapt for å virke sammen, for å avspeile Gud og for å fylle jorden. 

Evangeliet om ekteskapet

Det er ikke slik at det monogame ekteskapet nødvendigvis er ”naturlig” for mennesket. Biologer diskuterer friskt om mennesket (og da i første rekke mannen) er polygam av natur. På sett og vis har den jødisk-kristne ekteskapsforståelsen alltid møtt motstand i sin omverden.  John Ortberg minner om at romersk lov og sosiale normer generelt var designet for å beskytte gifte menns seksuelle eventyr. En forfatter fra det første århundret som i dag går under tilnavnet Pseudo-Demosthenes skrev om ekteskapet: ”Vi har elskerinner for vår forlystelse, konkubiner for å møte våre behov og koner for å bære fram våre ektefødte barn”. (John Ortberg).  Den siste tiden har vi lært et nytt ord her hjemme: ”Polyamorøse forhold”. Menneskets kreativitet når det gjelder å skape samlivsordninger i vårt eget bilde later til å være ganske grenseløs.

Det er her ekteskapet framstår som evangelium, like mye som lov. Ekteskapet er en guddommelig ordning gitt som en gave og et løfte til mennesker som uten dette rammeverket er overlatt til sitt eget kaos. Etter at ekteparet har sagt ja til hverandre foran alteret i kirka, kneler de ned for å ta imot Guds velsignelse over ekteskapet. Når de mottar den velsignelsen, er det som om de flytter inn i et gammelt, ærverdig og solid hus, hvor de først og fremst skal få lov til å bo, hvile og være. Ikke at ekteskapet ikke kan være hard jobb å vedlikeholde. Men først og fremst tilbyr ekteskapet en solid ramme for å være, og så ut fra det, å handle.  

Ekteskapet, det har vært planlagt fra tidenes morgen. Det henger sammen med det å være skapt i Guds bilde. Det er ikke vår oppfinnelse. Det er Guds oppfinnelse. Ekteskapet har han innstiftet, og denne ordningen har Jesus bekreftet i Matteus 19. Det Gud har føyet sammen skal ikke mennesker skille, sier Jesus. I dag hadde han kanskje sagt at vi ikke skal manipulere, omdefinere og omskape ekteskapet i vårt bilde. Motpolene kunne fortsatt å leve i hver sin verden, bare styrt av sine egne behov. Men isteden bringes de sammen, for blant annet i fellesskap å verne om og beskytte det aller viktigste: Barna.  ”Vær fruktbare og bli mange”.

Ut fra Bibelen og Kirkens egen tradisjon, er ekteskapsforståelsen basert på skapelse og naturorden, og slik innstiftet av Gud. Det er dette skapelsesberetningen i Genesis vitner om, og det er dette Jesus stadfester i Matt 19. Slik blir ekteskapet altså en del av evangeliet idet Jesus bekrefter dette i sin undervisning om ekteskapet. Og ”evangelium” dreier seg jo om det gode budskapet om Kristus; hvem han er, hva han har gjort og hva han har lært. Og slik den natur- og skapelsesbaserte forståelsen av ekteskapet var helt gjennomgående og autoritativ i urkirkelig kristendom, er den fremdeles det i den verdensvide kirken. Bortsett fra i Skandinavia.

Til teksten: Joh 2, 1 – 11

I åpenbaringstiden er vi vitner til en epifania, en åpenbaring av Herrens herlighet. Vinunderet i Kana sier med andre ord noe konkret om hvem Jesus er. Forrige søndag var vannet det bærende elementet i det vi forkynte Jesu egen dåp. I dag blir vann til vin, det første tegn «den tredje dagen».  Ved Jesu tilstedeværelse og deltagelse, sammen med hans mor og disipler som innbudte gjester, retter Johannes fokus: Fra den gamle til den nye pakt. 

Er det tilfeldig at første tegn skjer i et bryllup? Noen vil ha det til at det er festmåltidet som er poenget, og hvordan dette speiler måltidsfellesskapet ved Herrens bord. At det er et bryllup er underordnet. Men selve konteksten av en bryllupsfest får fram den katastrofe det er å gå tom for vin. Bryllupsfesten var ikke bare startskuddet for ekteparets samliv, men la også grunnlaget for deres og familienes sosiale anerkjennelse. Lite vin kan tyde på at brudeparet var fattig, og det som skulle gi dem glimt av ære og overflod var nå i ferd med å ende i skam og folkesnakk. 

Når Jesus så gjenoppretter dette, gir det oss ikke bare et frampek på det frelsesverk Gud selv skal gjennomføre ved sin Sønn. Vi ser også hvordan bryllupsfesten er ment å avbilde den relasjon som skal gjenopprettes mellom Gud og mennesket, og hvordan brud og brudgom fra nå av, i den nye tid, skal være den bærende metafor for denne relasjonen. En ny tid er begynt!

Mens vannet og karene for renselsesritualene tilhører den gamle pakt, er det noe annet med vinen. Den er ikke bare symbol på fest og glede (Sal 104,15), den er også selve kjennemerket på brudeparets gjestfrihet, overflod og sjenerøsitet. Men i dette bryllup kommer den beste vinen fra Guds Ord. Det er Ordet som setter det hele i gang ved å by tjenerne å fylle kar med vann. Og det var ikke lite heller, i vår målestokk snakker vi om 500 liter vin! Det er ekstase, det er fest, det er nytelse og det er overflod. Nåde over nåde. Og i Kana denne dagen fikk det ekstraordinære konsekvenser: Johannes sier det rett ut, at Jesus ved dette sitt første tegn «åpenbarte sin herlighet og disiplene hans trodde på ham» (v.11).

Generelt blir Jesu tilstedeværelse i et bryllup en tydelig manifestasjon av Jesu tilstedeværelse i ethvert bryllup, i ethvert ekteskap. Liksom toastmaster og kjøkkenpersonell, ja, til og med brudgommen blir statister i ekteskapet der Jesus er invitert. Ekteskapet er slik sett noe mer enn en sosial, samfunnsmessig og sekulær ordning. Det er en åndelig størrelse, jf. Forkynneren 4,12 om den tretvinnede tråd. I vår lutherske tradisjon er vi mer vant til å snakke om ekteskapet som en sivil ordning. Har vi med dette kommet i skade for å snakke for mye ned den åndelige dimensjonen ved ekteskapet mellom mann og kvinne?

At underet skjer «tredje dag» gir oss direkte assosiasjoner til påskemorgen, da Jesus stod opp fra de døde, den tredje dag etter at han døde på korset. I følge rabbinsk tradisjon kan slik dagsantydning henvise til skapelsesdagene. Den tredje dag (Gen 1,9-13) blir «vannet under himmelen» samlet på ett sted, og «det tørret landet skal komme til syne». Men det stopper ikke der! «Jorden skal bli grønn!» Den tredje dagen er dagen for liv. Dette blir interessant når vi vet at Johannes vil ha fram en dyp sammenheng mellom de tegn Jesus gjør, og det tegnet Jesus selv er gjennom sin død og oppstandelse. Og vi leser i Joh. 6,54: «Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag». 

Til teksten: Joh Åp. 21, 1 – 6

Den scenen som møter oss i andre enden av Bibelen er den nye himmel og den nye jord (Åp 21). Og vi legger merke til at tegnet for dette er det nye Jerusalem (Kirken), pyntet som en brud for sin brudgom (Kristus). 

Gang på gang gjennom Bibelen brukes ekteskapet mellom mann og kvinne som en analogi for fellesskapet mellom Gud og mennesker. Vi har sett det i gudbilledlikheten. Vi møter det i lignelsen om Kristus som brudgommen. Og det toppes her i Bibelens siste bok, der vi alt tidligere har sett hvordan ekteskapet brukes som selve symbolet på fullendelsen. Det viser hvilken enestående plass vår bibelske fortellingsverden gir selve ekteskapet som fortolkningsramme. Og så klarer noen å hevde at vår definisjon av ekteskapet er en perifer del av vår troslære?

 ”Vi ser at det er ikke bare ett eller to vers her og der som omhandler dette, det er en helhetlig narrativ som uttrykkes gjennom det komplementære. Dermed blir ekteskapet mellom mann og kvinne selve symbolet på Guds godhet i skaperverket og hans hensikt for en ny himmel og en ny jord. ” (N.T. Wright)

Vi ser av denne analogien at ekteskapet er en relasjon der partene er forskjellige. Dette sier noe om at ekteskapet har noe med gudsforståelsen å gjøre. At et nytt syn på ekteskap er et nytt syn på Jesus Kristus. Men det sier også at det ikke er livets eneste mening å bli gift, men å speile seg i relasjon til Kristus. Et liv uten utfoldelse av seksualiteten gjennom et seksuelt samliv – uansett legning – er ikke et mindreverdig liv. 

"ET VITNESBYRD I DAGENS SITUASJON"

På vegne av "Frimodig kirke" - et gryende nettverk for bekjennelse og fornyelse i Den norske kirke, så langt bestående av nærmere 300 prester, deles her det vitnesbyrd som vil bli lest i mange av landets gudstjenester førstkommende søndag, 22.01.2017, på det som kalles "Ekteskapets søndag":

Den norske kirke står ved et historisk veiskille. Onsdag starter årets Kirkemøte i Trondheim. Der vil trolig en helt ny lære om ekteskap, familie og barn bli innført.

Den kristne kirke har alltid lært at Gud innstiftet ekteskapet som et samliv mellom én mann og én kvinne. Jesus bekrefter dette, og apostlene viderefører det i sin undervisning. Det er derfor en stor sorg for mange prester og kirkemedlemmer at Den norske kirke nå innfører en teologi som går på tvers av Bibelen, Den norske kirkes bekjennelse og prestenes ordinasjonsløfte. Den nye læren bryter også med den felleskirkelige (økumeniske) forståelsen av ekteskapet og med barns gudgitte rett til mor og far.

På grunn av denne situasjonen har prester over hele landet blitt enige om å framføre dette felles vitnesbyrdet i dagens gudstjeneste. Tekstene nettopp i dag, på ekteskapets søndag, handler om skapelsen av mann og kvinne, og om Jesus som feirer bryllup. 

Nærmere 300 prester ba i fjor Kirkemøtet om ikke å vedta en kjønnsnøytral vigselsliturgi. Vi gjentar nå denne appellen. Om liturgien likevel blir vedtatt, vil vi ikke selv ta den i bruk. Vi oppfordrer også andre prester til det samme.

Menneskelig fellesskap og samliv stiller oss overfor mange og store utfordringer. Vi kommer alle til kort. Vi er imidlertid overbevist om at det er Jesu undervisning og budskap som er veien til det gode liv. Våre feil og vår synd må derfor møtes med budskapet om tilgivelse, og ikke med å omskrive Guds bud og vilje. 

Uansett hva Kirkemøtet vedtar, vil vi oppmuntre alle til å be for Den norske kirke, for fellesskapet mellom de kristne i landet vårt, og med kristne i den verdensvide kirke. Måtte Gud i sin nåde vise miskunn mot oss alle! [Kyrie eleison!]

Interimsstyret for "Frimodig kirke" - nettverk for bekjennelse og fornyelse i Den norske kirke,

Rolf Kjøde, leder for eierkontakt, NLA Høgskolen
Ingunn Aarseth Høivik, sokneprest i Rissa og Hasselvik, Nidaros
Sverre Langeland, sokneprest i Sandviken, Bjørgvin
Helge Standal, sokneprest i Sykkylven, Møre
Ravn Karsrud, sokneprest i Froland, Agder og Telemark

Vidar Mæland Bakke, sokneprest i ByMenigheten - Sandnes, Stavanger

Ressurser

Ekteskapserklæringen – et verdidokument om ekteskapet, barnet og Bibelen i møte med vår tids kjønnsnøytrale ideologi: http://www.morfarbarn.no/files/Ekteskapserklering---2.A.pdf

N.T. Wright om å omdefinere ekteskapet, bl.a https://www.youtube.com/watch?v=YpQHGPGejKs&t=169s  

Den katolske kirkes redegjørelse i forbindelse med Felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par:
http://www.katolsk.no/dokumenter/norden/20070914

Knudsen, Børre: ”Grunnsøylene”

Nordstokke, Kjell “Tegn” Verbum s. 21 – 30 

Ortberg, John: ”Who is this man. The Unpredictable Impact of the Inescapable Jesus” 

Solberg, Stein «Guds bilde i mannen og kvinnen» Fast Grunn 2/16, s. 32 – 34 

Høringssvar - Vigselsliturgi og forbønnsliturgi for likekjønnede og ulikekjønnede par: https://kirken.no/nn-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkeradet/horinger-i-kirkeradets-regi/horingssvar---forslag-til-vigselsliturgi-og-forbonnsliturgi-for-likekjonnede-og-ulikekjonnede-par/