"Når kroppen lukter ille" - Om småfellesskapet, del 2

«Tråkk ikke inn med stinkende såler»,

sa den fjerde.

«Trekk på deg noen rene sokker»,

sa den tredje.

«Tryggest å passe sine egne saker»,

sa den andre.

«Forstår dere hva jeg har gjort for dere?»

sa den første,

vred kluten for tolvte gang i det svarte vannet

og veiledet:

«Så vask da hverandres føtter».

(Inspirert av Joh 13,1-17)

Fotvasking er blitt et sterkt uttrykk for diakoniens språk. De kristnes omsorgshandlinger og det tjenende lederskapet. 

Fotvaskingen til Jesus har flere lag. Vi skjønner det når han nevner en av vennene som trenger å vaske mer enn bare føttene. Det stinket av hele Judas. Han gikk med onde

planer om å lede Jesus direkte til bødlene. Kanskje sier Jesus at Judas sin situasjon ville

ha krevd en helt spesiell behandling. Og den er ikke Judas selv villig til å ta i mot. De

andre trengte denne gangen bare å vaske føttene. Vi aner at det Jesus gjorde, handlet

om mer enn bare omsorg for disiplenes fysiske velvære.

Det er mye i relasjonene våre som kan lukte. Det begynner i det små som hverdagens

smuss gjerne gjør: 

Små løgner vokser til å bli for store for han å håndtere alene. Det lille skurret i forholdet mellom to av vennene, har eskalert til en stinkbombe i rommet. Baktalelse av folk som ikke er til stede, har blitt en del av gruppas kultur. Skammen over uoppgjorte synder har over tid steget over anklene hennes og er i ferd med å ødelegge på flere områder av livet. Den sunne beundringen over det alle andre får til, men ikke han, har est ut til en bitter misunnelse. Det er blitt refrenget hver gang han åpner munnen på samlingene. 

Du kan fylle ut med eksempler fra ditt liv eller ditt fellesskap. Det meste kan skjære seg i en ellers velfungerende gjeng, når skitten begynner å feste seg i relasjonene.

Hva gjør vi med alt slikt? Vi kan si at den ikke hører hjemme her og slutte å invitere verstingene med i fellesskapet. Vi kan be dem om å vaske seg selv eller håpe at noen andre gjør det. Vi kan holde for nesa og holde ut stanken, til ingen lenger orker å møte opp. 

Jesus gjorde ingen av delene. Han tok selv på seg en tjeners oppgave, bøyde seg ned og vasket disiplenes føtter. «Jeg har gitt dere et forbilde», sa Jesus.

Fotvask kan skje gjennom sårbare og krevende, men nødvendige samtaler i gruppa eller på tomannshånd. Ofte kan samtaler i grupper ha stor sjelesørgerisk betydning.

Noen ganger har jeg opplevd at der vi våget å ta opp det vanskelige, i en atmosfære av nåde og sannhet, har det blitt til helbredelse både for enkeltpersoner og hele grupper.

Lufta ble renset og vi tok nye steg i forholdet til hverandre. Andre ganger kom vi ikke dit vi ønsket. Men hvilken pris betaler vi om vi later som at alt er bra?

For Peter var det først vanskelig å takle at Jesus skulle gå så tett på. Mange er redde for

cellegrupper og andre former for husgrupper, fordi de opplever at det blir for klamt. De forklarer det kanskje med sine intim-grenser. Kan det hende at slike forklaringer lett blir en unnskyldning fordi vi helst ikke ønsker å eksponere våre mindre fromme sider? De sidene har en tendens til å bli ubehagelig synlige når vi kommer nærme hverandre.

Jeg tror vi trenger de små og nære fellesskapene som kristne. Det var aldri tanken at kristne skulle holde sine søsken på armlengdes avstand. Det rimer dårlig med det levende bildet Paulus tegner av dette fellesskapet: «Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.» (Efes 4,16).

Noen holder tilbake, kloke av skade, og da skal vi være varsomme. Kanskje har de bitre erfaringer fra møter med enkeltmennesker og grupper. Dessverre er det alt for mange kristne som har blitt vist tillit, men som så har misbrukt den grovt og utnyttet andres sårbarhet. Resultatet ble «brente barn». Når vi mennesker misbruker tilliten og innflytelsen på en slik måte, har vi mistet av syne det forbildet Mesteren selv ga i den symboltunge fotvaskingen:

Jesus brukte aldri sin makt på en invaderende måte. Han tråkket aldri på disiplene. I stedet nærmet han seg dem nedenfra. Varsomt satte han seg på kne og gjorde kjærlighetens grovarbeid, ved selv å vaske føttene deres.

Det er dette vi er kalt til å gjøre i våre relasjoner, i familien, i husfellesskapet, i menigheten. Vi gjør det ikke i egen kraft, men i Jesu navn og på hans befaling. Vi lærer nådens rytmer av han som ga avkall på sitt eget, tok på seg en tjenerskikkelse og ble mennesker lik. (Fil. 2,7)

LAVMÆLT SAMTALE:

• Før eller siden går småfellesskapet gjennom faser der en eller flere kropper begynner å «lukte». Hvordan tenker du at du vil møte dette når det skjer?
• Hvis du er med i et småfellesskap nå, forsøk å tenke over hvordan dere kan snakke sammen om dette temaet. Med utgangspunkt i Jesu forbilde, kan dere etablere noen kjøreregler?
• Hvem i fellesskapet ditt trenger din særlige omsorg akkurat nå?

(Illustrasjonsbilde: Unsplash.com)