Spires plass

Edens hage: Guds plan A.  Alt som har kommet etter fallet: Guds plan B.  En masterplan for livet etter hagen: Fortellingen om Guds folk og Guds verden som mottar Sønnen i sin midte.  Hans død og oppstandelse, vår eneste redning.  I denne masterplanen finnes også mange underpunkter. Bibelen er full av dem.  Mange av underpunktene handler om hvordan vi etter beste evne skal bygge dette livet sammen utenfor hagen.  Jeg elsker denne masterplanen.  Jeg tror virkelig at den er vår eneste sjanse, fortsatt i dag, i all sin fylde, med sine hovedpunkter og underpunkter.  En masterplan er et bilde for hodet.  Her et bilde for hjertet og sansene: Guds fortelling med sitt folk og sin verden, gjengitt i Bibelen,  er som en vakker billedvev der forskjellige tråder løper sammen. Hovedmønsteret er klart og tydelig. Noen av sidemotivene er mer mystiske og dunkle.  Og likevel: Begynner vi å trekke ut noen tråder her og der, så begynner hele veven å rakne,

- Det er et vers fra andre Krønikebok som har fulgt oss kristne i Egypt de senere år, sier den evangeliske lederen "Broder Michael» til oss. Vi er samlet til et oppsummeringsmøte i Kairo etter en intens uke sammen med vår forfulgte familie i dette landet. Det har vært en åndelig reise bort fra en ganske kaotisk kirkelig virkelighet i Norge. Reisen har gitt meg perspektiv. På nytt er jeg blitt minnet om hvor viktig kontakten med andre kristne brødre og søstre er for å holde min egen tro levende og varm.  «Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender seg bort fra sine onde veier, skal jeg høre dem fra himmelen, tilgi dem syndene og lege landet» (2 Krøn. 7,14).  - Vi har vært gjennom to revolusjoner på få år. Vi er blitt kastet frem og tilbake mellom håp og fortvilelse. Det året vi var under Det Muslimske Brorskapets regime, ble en periode med mye selvransakelse og bønn. Kristne av ulike konfesjoner søkte sammen. Ikke minst vi eva

Forrige uke ble denne vakre kvinnen kidnappet i landsbyen der jeg kommer fra, sier "Simon". - Hun går inn i rekken av kristne kvinner i det sørlige Egypt som forsvinner.  Trolig er kvinnen allerede tvangsgiftet med en muslimsk mann, og de som bortførte henne er godt betalt av rike muslimske fundamentalister. Hun etterlot seg mann og tre barn.  - Men, innvender vi. - Dette er jo åpenbare brudd på menneskerettighetene! Går dere ikke til politiet?  De ser sørgmodige på oss. - Politiet i Egypt gjør lite og ingenting med disse sakene. Særlig i det sørlige Egypt har det muslimske brorskapet fortsatt stor innflytelse over samfunnsinstitusjonene. De klarer alltid å fremstille slike saker på en sånn måte at de kristne blir stående maktesløse. Noen ganger klarer kvinnene å komme seg tilbake. Men da møter de dessverre ofte en skamkultur blant sine egne. Mange ender opp som prostituerte hvis de ikke får støtte og hjelp.  "Elisabeth" i prosjektet "Take my hand&q

When Israel was in Egypt´s land. Let my people go. Oppressed so hard they could not stand. Let my people go. Go down, Moses, way down in Egypt´s land. Tell old Pharaoh to let my people go. Denne gamle kampsangen fra de afroamerikanske slavenes tid, har vært på leppene mine til stadighet mens jeg nå har vært en uke i Egypt. I flere år har jeg vært opptatt av våre forfulgte kristne brødre og søstre i Midt-Østen. Helt siden jeg ble kjent med Pastor Fawsi fra Kairo.  Han besøkte oss mens jeg var pastor i Stavanger International Church og deltok på det tverrkirkelige fakkeltoget for de forfulgte. Senere som prest i ByMenigheten, er engasjementet blitt tatt videre, siden Egypt er vårt fokusland i misjon. Endelig fikk jeg nå besøke dette landet. På fakkeltoget i Stavanger bare et halvt år etter 25. januar-revolusjonen i 2011, deltok pastor Fawsi med appell. Hans ferske rapporter fra hendelsene i Egypt gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Denne uka fikk jeg treffe Fawsi igjen i hans ege

Bilde av Ferdinand Wyller. Pyrografi. Gjengitt med tillatelse.  Jeg så overhodet ikke for meg for ett år tilbake at jeg i disse dager skulle stå som en av initiativtakerne til et nytt kirkelig nettverk kalt Frimodig Kirke.  Det har ikke vært min greie å stikke hodet fram i kontroversielle saker. Jeg er fredsommelig og brobyggende som type. Men navnet mitt er opprinnelig norrønt for "kriger". Kanskje er det den jeg har kjent det nødvendig å hente fram for en periode. For hvor lenge vet jeg ikke. Mange mennesker har tatt kontakt og kommer med oppmuntringer. Andre venner formidler en sårhet over at jeg så tydelig tar avstand fra det kompromisset som flertallet av konservative og liberale samlet seg om på Kirkemøtet 2017. Forstår jeg ikke at bare slik kunne kirken holdes samlet? Ser jeg ikke at dette nettopp ryddet det rommet som gjør at jeg kan fortsette å kjempe innenfor kirken for det jeg tror er rett?  Jeg nekter ikke for at kompromisset i utgangspunktet