Å sette sjøbein og bli stående - Egypt del 1

When Israel was in Egypt´s land. Let my people go. Oppressed so hard they could not stand. Let my people go. Go down, Moses, way down in Egypt´s land. Tell old Pharaoh to let my people go.

Denne gamle kampsangen fra de afroamerikanske slavenes tid, har vært på leppene mine til stadighet mens jeg nå har vært en uke i Egypt. I flere år har jeg vært opptatt av våre forfulgte kristne brødre og søstre i Midt-Østen. Helt siden jeg ble kjent med Pastor Fawsi fra Kairo.  Han besøkte oss mens jeg var pastor i Stavanger International Church og deltok på det tverrkirkelige fakkeltoget for de forfulgte. Senere som prest i ByMenigheten, er engasjementet blitt tatt videre, siden Egypt er vårt fokusland i misjon. Endelig fikk jeg nå besøke dette landet.

På fakkeltoget i Stavanger bare et halvt år etter 25. januar-revolusjonen i 2011, deltok pastor Fawsi med appell. Hans ferske rapporter fra hendelsene i Egypt gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Denne uka fikk jeg treffe Fawsi igjen i hans egen menighet. Nå har vi lagt planer for at han snart kommer og besøker oss i Sandnes med sin kone som han nylig ble gift med.

Pastor Fawsi er med i eldsterådet i den største evangeliske menigheten i Egypt, Kasr el-Dobara.  Kirken ligger rett ved Tahrir-plassen, og fikk derfor en sentral betydning under demonstrasjonene i 2011 som ledet til President Mubaraks fall. I den første fasen av revolusjonen, stod både kristne og muslimer side om side og krevde frihet og demokrati. Det var vår i luften.

Pastor Fawsi fikk en viktig oppgave som prest og sjelesørger for de sårede og pårørende på Tahrirplassen. Og den luftige plassen rett bak kirken, ble omgjort til akuttsykehus. Hit ble alle de sårede båret, og her fikk de førstehjelp før de ble sendt videre til ulike sykehus i byen. Kasr el Dobara-kirken ble et symbol på de kristnes omsorgstjeneste overfor alle slags mennesker, uavhengig av religiøs og sosial bakgrunn.

Senere fikk de kristne i Egypt en svært krevende tid. På mange måter ble revolusjonen kuppet av Det Muslimske Brorskapet. De første liberale frihetssøkende demonstrantene på Tahrirplassen ble skjøvet til side. Motstanden og diskrimineringen nådde et helt nytt nivå under President Morsis regime. At han ble avsatt ved et kupp i 2013 står for de kristne som et mirakel, ja,  et nesten ubegripelig bønnesvar. De kristne forteller at mange muslimer har sett islams mørke ansikt gjennom hendelsene de siste årene.

I stillhet søker muslimer i hopetall til kirkene. 

Dagens regime med President el-Sisi er i ferd med å bringe tilbake noe av den situasjonen som var før President Morsi kom til makten. Men fortsatt lider de kristne i Egypt forferdelig mye urett. Kanskje spesielt i den sørlige delen av Egypt, Øvre Egypt, der de radikale muslimene fortsatt har stor innflytelse. Noe av det jeg har fått høre på nært hold fra dette området, er helt rystende sett fra et menneskerettighetsperspektiv. Av hensyn til dem som har delt informasjon med oss, kan jeg ikke gå i detaljer her.

Som en i mitt reisefølge fra menigheten uttrykte det i sin takk da vi besøkte noen på en annen kant av Egypt: "I noen øyeblikk kjenner jeg at jeg er sint. Andre øyeblikk har jeg lyst til å gråte. Men så fylles jeg også med glede over alt dere gjør midt oppi dette.  Jeg håper at jeg kan dra tilbake og bringe videre noe av denne lidenskapen som Gud har gitt dere. Jeg ber om at deres eksempel kan inspirere oss, ikke bare i en uke, men for resten av våre liv". 

Det er da jeg tenker på Israelsfolket som Moses ledet ut av Egypt. Mange av de beste kristne lederne de har, har forlatt landet de siste årene, særlig blant de evangeliske kristne. Men mange blir værende og kjenner et kall til å tjene det egyptiske folket. De har lært seg å "sette sjøbein". Billedlig uttrykt er dette noe de kristne i Egypt må gjøre, ellers rives de med av bølgene og stormene de møter på grunn av sin tro. 

I sangen lyder det: "Oppressed so hard they could not stand". Nei, det er slettes ikke alle som blir stående. For de som er kristne bare i navnet, er fordelene så langt større ved å få endret ID-kortene sine, og skrive "muslim" i stedenfor "kristen" som religiøs tilhørighet. Da åpnes alle de lukkede dørene for dem i samfunnet. Men jeg har denne uken møtt så mange fantastiske brødre og søstre som "setter sjøbein" og blir stående gjennom stormene. Det koster! Det krever et liv i bønn og daglig forankring i Guds ord. Hva trenger dere fra oss? spør vi. Be for oss, er svaret vi får igjen og igjen. Og vi har stilt oss i ring og bedt, utallige ganger. Og vi har lovet å fortsette når vi kommer hjem.

Så ber jeg han som en gang førte sitt folk ut av Egypt etter generasjoner med undertrykkelse om at han lærer meg til å sette sjøbein og bli stående, når bølgene blåser høyere og høyere også i mitt eget land.