Livmorens munning

Bilde av Ferdinand Wyller. Pyrografi. Gjengitt med tillatelse. 

Jeg så overhodet ikke for meg for ett år tilbake at jeg i disse dager skulle stå som en av initiativtakerne til et nytt kirkelig nettverk kalt Frimodig Kirke. 

Det har ikke vært min greie å stikke hodet fram i kontroversielle saker. Jeg er fredsommelig og brobyggende som type. Men navnet mitt er opprinnelig norrønt for "kriger". Kanskje er det den jeg har kjent det nødvendig å hente fram for en periode. For hvor lenge vet jeg ikke.

Mange mennesker har tatt kontakt og kommer med oppmuntringer. Andre venner formidler en sårhet over at jeg så tydelig tar avstand fra det kompromisset som flertallet av konservative og liberale samlet seg om på Kirkemøtet 2017. Forstår jeg ikke at bare slik kunne kirken holdes samlet? Ser jeg ikke at dette nettopp ryddet det rommet som gjør at jeg kan fortsette å kjempe innenfor kirken for det jeg tror er rett? 

Jeg nekter ikke for at kompromisset i utgangspunktet har garantert meg et slags rom i kirken. Og jeg har fortsatt respekt for dem som kjempet fram dette kompromisset. De gjorde det i god tro, og med en overbevisning om at enhet i kirken kunne best sikres gjennom vedtak der begge sider fikk litt hver.  Men jeg er likevel skuffet over det jeg mener åpner døren for en teologi som har sprengkraft til å splitte kirken, om den ikke allerede er splittet. Det siste kommer nok an på øynene som ser. Og det er en gedigen utfordring som ligger foran for den som fortsatt ønsker å lære og praktisere en klassisk ekteskapsforståelse innenfor Den norske kirke. 

I sommer skrev jeg et notat på hytta etter å ha meditert over en tekst fra 2. Kongebok 19. Jeg syntes selv at tankene var for sterk kost til å publisere her på bloggen. De ble bare delt i en mindre sammenheng. Nå opplever jeg det rett å legge notatet ut også her. Tankene formidlet i dagboknotatet bidro til å dra meg ut av passivitet og vekke i meg en nød som jeg ikke hadde kjent på før. Her er teksten jeg skrev:

"Jeg kjenner på et delt sinn i disse dager. Bekymringen over situasjonen i Den norske kirke truer med å ta tjenestegleden. Og så er det den nagende usikkerheten fordi de fleste andre rundt meg har et langt mindre dramatisk perspektiv. Er min virkelighetsoppfatning for dyster? 

Jeg har ofte tidligere vært kritisk til dem som "forbanner mørket" i steden for å "tenne lys". Er det dette jeg nå selv gjør? 

En eldre prest utfordret meg: Hva er deres plan, annet enn å rope varsko og uttrykke klage over retningen? Hvordan blir dette noe annet enn bare å framstå som "bremser" på en utvikling som likevel går i en retning? I første omgang er mitt svar at det nå er tid for ydmykhet, bønn og felles lytting. Kong Hiskia lærte meg noe om dette i dag da jeg leste den dramatiske fortellingen i 2 Kong 19. 

«Så sier Hiskia: Dette er en dag med trengsel, straff og vanære; for barna er kommet til livmorens munning, men det er ingen kraft til å føde.»

2. Kongebok 19:3 N11BM

- Av konteksten skjønner vi at dette ikke kan ha noe direkte med barnefødsler å gjøre. Kong Hiskia bruker en dramatisk metafor i en enda mer dramatisk situasjon. Det fantes ikke keisersnitt på den tiden. Denne situasjonen var derfor ikke helt uvanlig. Et friskt barn kunne være unnfanget og båret gjennom ni måneder. Men noe ved morens evne til å fullføre fødselen, "mangel på kraft", kunne sette både barnets og morens liv i fare. 

- Hva mener Kong Hiskia med sin bildebruk? Det framgår av fortellingen at i motsetning til den uendelige rekken av svake konger i Guds øyne, har Hiskia vist en helt annen gjennomføringsevne i sin korte regjeringstid. Han har tatt et oppgjør med de tidligere ledernes avgudsdyrkelse. For å bli i hans egen metafor: Han har startet bra. Juda er i ferd med å få sin renessanse. Men nå venter den første virkelige utfordringen. 

I et håp om å sikre fred og uavhengighet for Juda, forsøker han en diplomatisk tilnærming til trusselen fra assyrerkongen Sanherib.  Det går ikke fram om Gud likte dette trekket fra Hiskia. Men det slår uansett feil. Assyrerkongen håner Hiskia, han håner den Gud Hiskia setter lit til, og han forsøker å lokke folket til å overgi seg før slaget har startet. Eller han forsøker å provosere Hiskia til å handle i affekt. 

Hva gjør Hiskia da? 

Han går i lyttemodus. Han søker Gud i tempelet. Han bekjenner sin tilkortkommenhet. Han forsøker ikke å pynte på situasjonen. Så søker han åndelig veiledning hos profeten Jesaja. "Barna har kommet til livmorens munning ", sier han. "Men det er ingen kraft til å føde". 

Hiskia kunne ha skyldt på andre, på omstendighetene. I steden tar han ansvar. Og han gir en usminket framstilling av egne muligheter. "Vi har ingen kraft". 

Når Hiskia lar Gud være konge og ikke gjør seg selv større enn han er, gjør Gud under. Da viser Gud at han er konge også over assyrerkongen som ikke en gang tror på ham. 

Kan dette være et ord til vår tid? Eller blir det for dristig? Jeg gjør et forsøk selv, og så håper jeg å bli korrigert hvis jeg trekker det for langt. 

For meg begynner dette med selverkjennelse. Jeg klarer ikke å være like ydmyk som Hiskia. Og jeg har sikkert ikke samme kriseforståelse. Kanskje med rette? Jeg kjenner ikke trusselen så sterkt fra noen som regelrett håner vår tro og vil avsette Gud. Jeg har kristne brødre og søstre i andre deler av verden som kjenner den situasjonen sterkere. 

Likevel innser jeg såpass: Det folket jeg er en del av er i en åndelig krise så dyp at vi egentlig ikke har kraft til å være åndelige mødre og fedre for en ny generasjon. Det er ikke det at vi ikke gjør mye godt og riktig. Men vi er svake og lite motstandsdyktige når det virkelig røyner på. 

Da leter vi etter kompromisser slik som Hiskia. Vi forsøker å kjøpe oss tid, prøver å utsette smerten, gjøre minst mulig skade. Så går det kanskje opp for oss at vi ikke vinner større respekt på denne måten. Vi taper uansett. Hva gjør vi da? Hva er da neste steg? 

Handlingsalternativ 1: Fokusere positivt. "Det er da ikke så ille med oss. Kommer da alt an på hvem vi sammenligner oss med. Hva med å kjøre en Facebook-kampanje med hashtaggen "stoltavkirken" bak nyhetsoppdateringer om alt det kjekke som skjer?" Det vil helst gå godt. 

Handlingsalternativ 2: Gjøre som Hiskia. Sette ord på hva som faktisk skjer. Med dramatisk språkbruk og dramatiske virkemidler om nødvendig. Søke Gud i bønn og stillhet. Søke åndelig veiledning for vår tid. Erkjenne vår synd og vår avmakt. Innrømme at løsningene ikke ligger i den rasjonelle virkeligheten. Overgi makten og æren til Gud. Se hva som skjer. Alt hviler i Herrens hender. 

Kanskje finnes det andre og bedre handlingssteg? Kanskje er det noe riv ruskende galt med min dystre virkelighetsoppfatning?

Uansett vil jeg holde fast på dette fra fortellingen: Det er aldri feil å gå inn i lyttemodus. Det er aldri feil å søke Gud i bønn. Det er aldri feil å lytte sammen med andre for om mulig å høre Guds stemme inn i vår tid. Vi ber om åndelig kraft til å føde og fostre barn som kan bære evangeliet videre. Og vi synger: "Makten er i Jesu hender. Alt er honom underlagt". 

Kjellesvik, 9. juli 2016

Da vi skulle sende ut invitasjon til stiftelsesmøte for Frimodig Kirke, 20. mars, kom jeg over et bilde av kunstneren Ferdinand Wyller, en fascinerende mann som jeg ganske nylig har blitt kjent med. Han svarte spontant ja da jeg spurte ham om vi kunne få benytte bildet av det nakne, sårbare barnet som griper fakkelen og lyser opp mørket. (Se nederst) Noen har reagert på den sterke symbolbruken. For meg er ikke dette bildet dystert. Avmakten som dette barnet utstråler, er slik vi mange kjenner det i disse dager. Men her er samtidig håp og framtidstro. Bildet er egentlig nummer to etter det som står øverst her. Først står barnet og gløtter ut mot stjernehimmelen fra sitt utsiktspunkt som jeg tror er mors liv. Er det kraft nok til at det kan komme ut? Det neste bildet gir det håpefulle svaret: Kanskje finnes det kraft til å føde og reise opp en ny generasjon likevel? 

Det sterkeste ved bildene til Ferdinand er teknikken han benytter: Han bruker utbrente treplater som lerret. Mot den mørke bakgrunnen pusser han så fram lyset ved hjelp av sandpapir. Det nakne barnet griper fakkelen - Guds lys - og går inn i den virkeligheten det er satt i. Hvilket flott perspektiv dette har blitt for meg. Og en flott visjon for en frimodig kirke. 

Bilde av Ferdinand Wyller. Pyrografi. Gjengitt med tillatelse.