Mennesker - ikke engler eller guder (Om coachingens grunnlag)


Da jeg første gang ble introdusert for coaching, hadde jeg alarmklokkene på kontinuerlig. Jeg var nok en p(r)est og en plage for mine lærere. Jeg liker å vite hva som er det ideologiske og prinsipielle grunnlaget for det vi holder på med, og jeg stilte mange kritiske spørsmål til grunnlagstenkningen. 

Coaching henter inspirasjon fra ulike fagtradisjoner. Men det er ingen hemmelighet at amerikansk positiv psykologi har vært en viktig bidragsyter. Et gjennomført positivt og optimistisk menneskesyn er i beste fall et klamt utgangspunkt for å gi noen reell livshjelp. I verste fall kan det være svært manipulerende: "På denne arbeidsplassen skal vi tenke positivt! Her er vi løsningsorienterte, ikke problemorienterte!" Alle ledere fristes til å bruke slike ord innimellom for å få gjennomført det vi vil. Men der en slik kultur får regjere grunnen alene, bør varselslampene blinke hos oss! Hvis ikke ligger (kontor)landskapet vidåpent for maktmisbruk og totalitær lederstil. Da hjelper det ikke at man har sendt arbeidstakerne på kurs for å lære sympatiske LØFT-metoder. Snarere tvert i mot. 

Jeg vet at jeg får noen av ideologene på nakken. De vil si at jeg karrikerer og misbruker begrepene. Jeg våger likevel å påstå at der en ukritisk positiv psykologi får lov til å legge premissene, tas det ikke nok høyde for det som er helt uoppgivelig i mitt kristne menneskesyn, det jeg kaller et realistisk menneskesyn: Her i denne verden er vi underlagt begrensninger. Noen kommer utenfra. Mange av dem kommer innenfra. 

Noen av disse begrensningene skal vi få lov til å utfordre og kanskje sprenge. Her kan en coach være med på å åpne dører og vinduer, få inn frisk luft og bidra til at vi oppdager flere perspektiver og mulighets-scenarier. 

Men det finnes også begrensninger vi skal akseptere, fordi vi er mennesker og ikke engler eller guder. Og det finnes begrensninger vi kan lære oss til å elske, fordi de faktisk hjelper oss til fokus og retning, til refleksjoner som:

- Dette er mine livsbetingelser (nå). Hvor går jeg herfra?
- Heldigvis har jeg min grunnleggende verdi som "human being", ikke som "human doing". 
- Hvilke rammer og begrensninger skal jeg få hvile innenfor?
- Hva er mine muligheter framover innenfor de rammene jeg har fått? 
- Er tiden moden for noe sprengningsarbeid?
- Hva kan jeg faktisk gjøre noe med, og hva skal jeg la ligge?

De fleste erfarne coacher jeg har møtt, er svært klar over fallgruvene. De forholder seg kritisk til deler av coachingens historie. Coaching som fag her i Norge er i ferd med å løsrive seg fra et tildels grumsete opphav. Jeg har hatt mange gode samtaler om vår grunnlagstenkning som har gjort meg overbevist om at coaching har en framtid, også innenfor kirken. Også som et redskap for prester! Men når vi anvender coaching, skal vi tåle kritiske spørsmål om hvilket fundament praksisen bygger på. Her har vi ikke råd til å bli for pragmatiske. 

Jeg tør påstå at jeg som utøvende coach eller en prest og leder som forsøker å ha en coachende lederstil, helt og fullt kan beholde min integritet som luthersk teolog og prest. 

Samtidig har coaching åpnet for tilnærmingsmåter som jeg ikke hadde lært tidligere innenfor sjelesorg og åndelig veiledning. Jeg tror disse fagområdene skal skjelnes fra hverandre, men de kan også ha en god del å tilføre hverandre. 

(Foto: Unsplash.com)

Kommentarer

  1. Bra, Vidar! Det er nettopp når vi er bevisst coachingens begrensninger at vi også kan utnytte dens muligheter.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, nettopp, Hogne. Eller: Når vi først erkjenner menneskets begrensninger, har coachingen nesten uante muligheter :-).

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg