Spires plass

En presentasjon av "Disippelrytmer - håndfast hjelp til et slitesterkt trosliv" (Utdrag fra min bok som utgis på Luther forlag i september 2017) Når du ser Jesus på utallige bilder, ser du ofte også hendene hans.  Jesu milde hender som han løftet små barn opp på fanget med.  Jesu sårede hender, gjennomboret av nagler på korset, for vår skyld.   Jesu løftede hender, fortsatt naglemerkede, vist fram for disiplene som et tegn etter oppstandelsen: guddommelig og menneskelig på én og samme tid.  De samme hendene lyser så fred og sender disiplene som ambassadører for sitt rike. Det høres høytidelig ut. Holdt han hendene løftet da også? Eller håndhilste han på dem som en konge? Jeg tror situasjonen var mer uformell, som mellom nære venner. Hadde det skjedd i dag, ville kanskje Jesus like gjerne gått rundt i rommet og gitt sine unge venner en god omfavnelse. Rett etterpå står det at han blåser Den hellige ånd på dem, en fornyelse av Faderens aller først

"Foretrekker du å være den som lytter, eller trives du best med å være den som snakker?" Spørsmålet ble stilt i en undersøkelse som omhandlet det å være introvert eller ekstrovert. Svaret mitt er preget av ambivalens.  Siden jeg likevel ikke klarer å holde på denne hemmeligheten særlig lenge i en relasjon, kan jeg like gjerne bekjenne det her i offentlighet, selv om jeg ikke er spesielt stolt av det: Av type trives jeg litt for godt med å høre min egen stemme, holde ordet og snakke mens jeg tenker. Jeg kan bruke mange ord på å få sagt relativt lite…  Men det ble interessant at svaret mitt raskt sendte meg i retning av mine verdier. En av dem handler om å være et menneske som lytter. Det er ikke slik at personligheten vår og verdiene våre alltid danser i takt. Å være en oppmerksom lytter er en evne som kan øves opp, på samme måte som jeg tror noen mennesker kan øve seg på å ta større plass og snakke mer enn det som i utgangspunktet faller dem naturlig. Det kan være verdier

"Ikke alle mennesker er ensformige som gresset, spiselige som kjørvelen eller fargesterke som løvetannen. Oftest kommer de med helt andre egenskaper.  Like forskjellige som de seks HEL-konfirmantene som ble konfirmert i Bogafjell kirke i går".  I går stod min niese, Julie konfirmant. Min kone og jeg har hatt den ære å være hennes faddere. Julie var såkalt HEL-konfirmant i Bogafjell kirke i Sandnes. Gjennom et halvt år har hun fulgt dette fantastiske opplegget tilrettelagt for konfirmanter med spesielle behov. Fordi Julie er utstyrt med ett kromosom mer enn meg, har det vært fint for henne å få en konfirmasjonstid der mye har skjedd på hennes premisser. Det har vært fokus på opplevelse, erfaring, undring og deltagelse i en trygg ramme. Fullverdig liv? Jeg har gjort meg noen tanker den siste tiden når verdidebattanter som Aksel Braanen Sterri uttaler at mennesker med Downs syndrom ikke lever fullverdige liv. Og når en filosofiprossor som Einar Duenger Bøhn frems