Min nieses konfirmasjon og fabelen om prestegårdshagen

"Ikke alle mennesker er ensformige som gresset, spiselige som kjørvelen eller fargesterke som løvetannen. Oftest kommer de med helt andre egenskaper.  Like forskjellige som de seks HEL-konfirmantene som ble konfirmert i Bogafjell kirke i går". 

I går stod min niese, Julie konfirmant. Min kone og jeg har hatt den ære å være hennes faddere. Julie var såkalt HEL-konfirmant i Bogafjell kirke i Sandnes. Gjennom et halvt år har hun fulgt dette fantastiske opplegget tilrettelagt for konfirmanter med spesielle behov. Fordi Julie er utstyrt med ett kromosom mer enn meg, har det vært fint for henne å få en konfirmasjonstid der mye har skjedd på hennes premisser. Det har vært fokus på opplevelse, erfaring, undring og deltagelse i en trygg ramme.

Fullverdig liv?

Jeg har gjort meg noen tanker den siste tiden når verdidebattanter som Aksel Braanen Sterri uttaler at mennesker med Downs syndrom ikke lever fullverdige liv. Og når en filosofiprossor som Einar Duenger Bøhn fremstiller det som en plikt å "forbedre mennesket" ved hjelp av teknologi. Sistnevnte står for den såkalte "transhumanismen". Men "menneskets hang til hovmodighet, grådighet, likegyldighet og hevngjerrighet, er større trusler enn lav IQ, sykdom og død", påpeker historiker Nils August Andresen i en god kommentar i Vårt Land, 27. april.

Det er lite hovmod å spore hos Julie. Grådigheten begrenset seg i går til en usjenert stolthet over å få fem pølser med brød for seg selv mens vi andre måtte ta til takke med koldtbord på konfirmasjonsfesten. Hun er aldri likegyldig overfor dem som betyr noe i livet hennes. Klemmene til Julie overgår alle andres. Og hevn aner hun ikke hva er for noe.

Den største smerten

Selvfølgelig er det svært utfordrende å få et barn med Downs syndrom. Det er ofte en lang kamp for å få den tilrettelegging og støtte fra omgivelsene som et slikt barn krever. I tillegg til et syndrom, kommer det ofte diverse diagnoser.

Men det slår meg hvor mye av smerten som handler om at foreldre, familie og faddere så ofte sammenligner Julie med den utviklingskurven barn med et annet antall kromosomer "normalt" har. Hvordan ville det se ut om hun fikk lov til å følge sin egen utviklingskurve? Kanskje hun da slettes ikke var "utviklingshemmet" overhodet?

Fabelen om prestegårdshagen

Jeg vokste opp med en gedigen prestegårdshage rundt meg. I vekstsesongen på våren måtte vi klippe plenene to ganger i uka, Pappa og jeg. Den forrige presten var ikke så begeistret for stor hage. Han slo den delen av gresset som vendte ned mot kirkegården med ljå et par ganger om sommeren. Det tok tid før vi fikk bukt med noen spesielle vekster som hadde slått seg til i den delen av hagen. Jeg lærte raskt at alt som vokste der det skulle være plen, og som så annerledes ut enn det vanlige gresset, satte vi enkelt navn på ved å plassere en "u" foran. I denne delen av hagen vokste det et ugress som hette kjørvel. Jeg synes planten hadde en spennende smak som av lakris. Noen vil si den smaker anis. Kjørvel tilhører persillefamilien, og i de fleste retter kan du erstatte persillen med kjørvel for å få en litt kraftigere og annerledes smak. Kjørvel er en allsidig urt som brukes mye i Frankrike. Der regnes den som en av "fines herbes", en klassisk fransk urteblanding. Det er bare det at når den vokser på steder hvor vi forventer gress, da setter vi bare en "u" foran ordet og irriterer oss. Først som voksen lærte jeg at den har usedvanlige egenskaper.

Livslyst og pur vårglede

En annen plante som vi satte en "u" foran, var den fargesterke løvetannen. En drøy måned på vårparten hadde den sin tid, hvis den fikk lov. Hvis ikke gresset ble klippet for ofte. Lot vi deler av gresset hvile et par dager ekstra, ble plenene fylt med dette gule teppet av livslyst og pur vårglede. Senere har det kommet presise hageredskaper som effektivt fjerner løvetann med rota. Jeg hadde med et barn i bilen nylig og spurte henne hva hun syntes om løvetennene langs veikanten. Hun nølte. Som om hun skulle bruke det svaret hun hadde lært eller det svaret som kom innenfra. Hun valgte å være diplomatisk: "Jeg synes de er veldig fine. Men de er vel ugress?"

En annen forklarte meg hva som er problemet med løvetannen. Den ødelegger for gresset. Akkurat som mosen. Slike planter er så vekstvillige. Derfor må vi holde dem nede, ellers tar de helt over. Tja. Omtrent slik Hitler sa om jødene. Eller som enkelte i dag sier om innvandrere. Vi setter en generell "u" foran alt som ikke ser ut som gress. Mens de egentlig har mange forskjellige navn og nyanser. Aller mest utryddingstruet i vår del av verden i dag, er Julies folk. I Danmark blir det knapt nok født barn med Downs syndrom lenger. 

Folk er forskjellige

Ikke alle mennesker er ensformige som gresset, spiselige som kjørvelen eller fargesterke som løvetannen. Oftest kommer de med helt andre egenskaper. Like forskjellige som de seks HEL-konfirmantene som ble konfirmert i Bogafjell kirke i går. Julie med klemmene og det gode smilet. Han andre med de gode spørsmålene. Han tredje med den lune humoren.

Fars barn

Da Julie oppdaget at Bestefar var i rommet, ropte hun navnet hans høyt, la på firsprang og kastet seg i armene på en av sine favoritter. Hun luktet på håret hans og konstaterte fornøyd at det var som det skulle være. Jeg tror ikke min far har noen favoritter. Han elsker sine barn, sine barnebarn og sitt oldebarn. Likevel er det noe spesielt med Julie. Vi er så takknemlige for at hun finnes!