Drønnende malm eller en malmfull profetrøst?

Det virker som kristen-Norge elsker å la seg piske av Malm med jevne mellomrom, nesten som en slags årlig botsøvelse, før vi atter vender tilbake som før til vår materialistiske, kapitalistiske, postmoderne og sekulariserte verdensorden.

I sommer har jeg lest om igjen Magnus Malms bok fra 2015, mens jeg delvis parallelt leser hans siste bok, utgitt på norsk i år. 

Jeg er like berørt som sist - og samtidig opprørt på egne vegne. For jeg tror jo han har rett i mange av sine analyser. Hvorfor får det da ikke større konsekvenser i livet mitt? Er det bare jeg som kjenner det slik? 

I aviser og fra venner på sosiale medier leser jeg at han nok en gang har vært på Korsvei -festivalen, der han (nok en gang) bejubles for sin profetiske stemme. 

Malm forener erfaringsbasert fromhetsliv og skarpsindig intellektuell samfunnskritikk som få andre. Hvordan har det seg at han går hjem i stort sett alle leire? (Et paradoks som en malmfull profetrøst sikkert ikke bare kjenner seg komfortabel med.) Jeg tror det handler om at han fordeler sin kirke- og samfunnskritikk jevnt over hele fjøla. Han plasserer seg elegant utenfor alle båser. Som en hoderystende iakttager til all vår overfladiskhet og ensidighet. Ingen av oss slipper utenom. Det virker som kristen-Norge elsker å la seg piske av Malm med jevne mellomrom, nesten som en slags årlig botsøvelse, før vi atter vender tilbake som før til vår materialistiske, kapitalistiske, postmoderne og sekulariserte verdensorden. 

Og ja, han gjentar seg selv mer og mer, noe han også selv innrømmer. Men han har sikkert god grunn til det. Vi lærer jo aldri.