Litt mer om dørvokting, misjon og folkekirke

Foto: Greg Rakozy / Unsplash.com

Dette er respons på Tor B. Jørgensens svarinnlegg på mitt åpne brev. 
Hans svarinnlegg finner du her. 


Kan en teologi som er inkluderende i ytterste konsekvens hva frelsen angår, i lengden tåle en klassisk kristendomsforståelse som fastholder læren om de to utganger?  Jeg tror det handler om både NMS´ og Den norske kirkes sjel. 

Takk, Tor B. Jørgensen, for ditt grundige svar på mitt åpne brev om misjon og folkekirke midt i fellesferien. Du gir meg også noen utfordringer tilbake, som jeg vil forsøke å svare på etter beste evne.

Nyansert samtale

Jeg er glad for at du innledningsvis nyanserer bildet av ”foreningskirkelighetens” plass i kirkelandskapet ved å åpne for ”inspirasjons- og forsøksmiljøer i det lokale menighetslivet”. Jeg er selv prest i valgmenigheten ByMenigheten, som har fått lov til å utfolde seg som et slags forsøksprosjekt i Sandnes siden 1999. Vi er en litt utypisk del av den lokale menighetsfloraen innenfor Den norske kirke, til glede for noen, til frustrasjon for andre.

NMS og Den norske kirke

Fra min nåværende posisjon som frivillig i NMS, uten formelle verv, utfordrer jeg mildt organisasjonen sin plass i det norske kirkelandskapet, både med tanke på misjon og menighetsutvikling. I en stadig mer spenningsfylt og mangfoldig kirkelig situasjon, forsøker NMS å være både selvstendig og på samme tid tettere knyttet til Den norske kirke enn noen gang. Dette skjer mens andre organisasjoner tydeligere distanserer seg. Det er en dobbelthet som kan gi spennende muligheter. Men da må den forvaltes godt.

Det kan bli fristende for NMS å gå helt i ett med Den norske kirke, søke å være like spiselig for et hvert kirkelig ståsted ved å skille ”misjon” ut som et frittstående prosjekt der alle står sammen, et slags fredelig pusterom fra utmattende kirkelig uenighet.

Du, Tor, bidrar egentlig positivt til det motsatte, ved å våge å ta opp kontroversielle spørsmål i ditt artikkelbidrag til jubileumsskriftet. Jeg er for åpenhet og dialog om vanskelige emner. Da ligger det samtidig i sakens natur at noen av dine synspunkter møter motstand fra de av oss som orker å bedrive meningsutveksling i sommervarmen. Jeg håper at også NMS sitt landsstyre etter hvert markerer noen tydelige grensesteiner for den teologi og etikk som forankrer misjonsoppdraget, også i vår tid. Da håper jeg det er mulig å skjelne mellom berettiget meningsmangfold blant alle som med ulike utgangspunkt støtter NMS lokalt og internasjonalt og det læremessige ståsted som denne organisasjonen inntar i sin forkynnelse og praksis, både i Norge og i møte med samarbeidskirkene. 

Apokatastasis

Mange av oss mener det ikke er likegyldig hva kirken lærer om de to utganger på livet.  Sagt mer direkte: Jeg mener at ikke alle standpunkter kan være like gyldige.  Kirkefaderen Origenes lanserte tanken om alle tings gjenopprettelse (apokatastasis), med utgangspunkt i et ganske dunkelt avsnitt i 1. Kor 15,28. Læren ble videreutviklet av blant andre Gregor av Nyssa. Senere ble den kraftig kritisert av flere kirkemøter og avvist som vranglære uten bibelsk belegg. Jeg mener vi må skjelne mellom et menneskelig håp om at alle blir frelst til slutt, og det å ta til orde for dette som et nytt dogme i kirken. Tar jeg feil i at det er det siste du gjør, Tor?

De to stedene du nevner fra Ef 1,10 og Fil 2,10 er å regne som poetiske hymner. For å bringe inn en aktuell parallell: Jeg fikk lov å skrive en sang til NMS´ generalforsamling i sommer som ble sunget flere ganger. Refrenget lyder slik: ”Syng tru! Halleluja! Halleluja! Syng håpet frå heilage ord – til kjærleiken femner kvar ein som bur på ei grenselaus himmeljord”. Med forbilde i slike bibelvers som du refererer til, uttrykker sangen et endetidshåp om at alle mennesker skal bli omfavnet av Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Leses dette refrenget slik du leser Paulus, kunne man slutte at Vidar nå garanterer alle mennesker frelse, uavhengig av sin tro. Men resten av teksten er skrevet i bønnens og salmens form. Sangen er et rop til misjonens Herre om at han skal fullføre sin frelsesplan om en ny himmel og en ny jord der vi alle får bo. 

Fortapelsen som bakteppe

Det er ikke frykten for menneskers fortapelse som først og fremst motiverer meg til misjon. Det er et brennende ønske om at alle mennesker skal få del i nåden og det nye livet sammen med Jesus, allerede nå og i et evighetsperspektiv. Men fortapelsens mulighet ligger der som et bakteppe jeg ikke bare kan fjerne.

I det samme Korinterbrevet der Paulus skriver at Gud en dag skal være ”alt i alle”, skriver han også flere ganger om ”dem som går fortapt”. I Romerne 8 begynner han med å slå fast at det ikke er ”noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus”, for senere i kapitlene 9-11 å uttrykke sorg over dem som er skilt fra Kristus. Og han skriver: ”Så ser du at Gud er både god og streng – streng mot dem som er falt, men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. Ellers blir også du hugget av. Men også de andre skal bli podet inn dersom de ikke holder fast på sin vantro. For Gud har makt til å pode dem inn igjen”. (Rom 11, 22-23). Her uttrykkes en dobbelthet: Ansvaret for selv å holde fast på Guds godhet og ikke være vantro. Og samtidig troen på at Gud likevel har all makt.

I Jesu egen forkynnelse var fortapelsens bakteppe tydelig til stede: ”Ingen kommer til Far uten ved meg” (Joh 14,6). Og på direkte spørsmål om det er få som blir frelst, svarte han: ”Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det”. (Luk 13,24).

Jeg bærer på det samme håpet som deg, Tor, og ber om at alle mennesker skal bli frelst. Men som prester og lærere påhviler det oss et særlig stort ansvar.  Har vi virkelig mandat til å si at det går bra til slutt, og at alle rekker fram til Gud på egen hånd, uten å forholde seg til Jesus som Veien, Sannheten og Livet?

Avsluttende ord om dørvokting

Overskriften i mitt åpne brev var: ”Folkekirkelighetens dørvoktere”. En spissformulering jeg ikke forklarte noe nærmere. Det refererer, som du antyder, til din egen bruk av vokter-begrepet i dine historiske eksempler fra foreningskirkeligheten. Jeg viser ikke til folkekirken som sådan, men til den ideologi som stadig flere bruker til å forankre folkekirken teologisk.  I sin radikale form benyttes den langt på vei til å stenge ute en klassisk bibelavhengig teologi fra vår felles kirke. De tidlige tegnene har begynt å vise seg i spørsmålet om liturgier for ekteskapsinngåelse. Og jeg tror det vil bli enda tydeligere med en universalistisk frelsesforståelse, hvis den anerkjennes som en valgfri variant innenfor kirken. For kan en teologi som er inkluderende i ytterste konsekvens hva frelsen angår, i lengden tåle en klassisk kristendomsforståelse som fastholder læren om de to utganger? Jeg tror det handler om både NMS´ og Den norske kirkes sjel.  

I sin bok om sekularisering, skriver Magnus Malm om ”kirkens anti-fundamentalistiske fangenskap”: ”For ikke å bli forvekslet med fundamentalistisk religiøsitet toner vi ned alle sannhetskravene og utfordringene som på noe vis avviker fra mainstream. Enhver offentlig uttalelse fra en av kirkens ledere må stemples med garantien: ”Obs! Inneholder ikke spor av trangsynt fundamentalisme. Totalt ufarlig.” Jeg spør meg om det er foreningskirkelighetens eller folkekirkelighetens dørvoktere vi har størst grunn til å bekymre oss for i dag.

Vidar Mæland Bakke

Prest i ByMenigheten – Sandnes

Nestleder i nettverket Frimodig kirke